Ta tilbake eierskapet til tidsskriftene

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi trenger åpne tidsskrifter for å stoppe de internasjonale forlagsgigantenes enorme fortjenester, som gjør at utgiftene for abonnement for bibliotekene øker hvert år. Dette var begrunnelsen for å slåss for åpen tilgang for mange av oss. Fra forskningssida ble det argumentert med at åpen tilgang var demokratisk ved at også forskningsmiljøer som ikke er så rike, ville få tilgang til ny forskning. At den var åpen og transparent ville også øke kvaliteten, mente mange.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Universitetsforlaget

Akademisk forlag satser for fullt på åpen tilgang

I dag kan alle være enige med rektor Curt Rice ved NMBU når han sier at «noen har kommet inn i prosessen for å melke oss». Kanskje ikke så overraskende, men forlagene har vært flinke til å tilpasse seg nye forretningsmodeller. Samtidig med mer åpen tilgang har faktisk økt fortjenestene for forlagene, samtidig som utgiftene for bibliotek og forskningsmiljøer har blitt større. Rice har åpenbart rett i at noen er der for å melke oss. Spørsmålet er om han har rett i den løsninga han lanserer: Vi kan bare sparke dem ut, sier han til Khrono.

Khrono skriver at Norge hadde forlagsavtaler med en prislapp på nær 215 millioner i 2022. Dette gjelder de store les- og publiser-avtalene som er inngått de siste åra. Det samla utgiftene er mye større. Ifølge rapporten Overgang til åpen publisering i Norge (Karlstrøm, Wenaas & Røeggen, 2021) var de samlede utgifter i Norge til abonnement og forfatterbetaling 482 millioner i 2019 med en økning på 7,3 prosent fra året før.

Bakgrunnen for diskusjonen er rapporten «Endringer i publiseringslandskapet og konsekvenser for publiseringsindikatoren» som Gunnar Sivertsen i NIFU har skrevet for Det nasjonale publiseringsutvalget. Rapporten ble omtalt i Khrono 4.1.23.

NIFU-rapporten beskriver en økende konsentrasjon av eiermakt. Frie tidsskrifter som tidligere var i kommisjon fra faglige foreninger, blir kjøpt opp og eid av stadig færre forlag.

Open access har ført til forfatterbetaling. Det er et økende antall artikler, men inntektene fra APCer øker enda mer. Åpen publisering skulle utfordre forlagenes makt, men det er det motsatte som har skjedd. APCer er blitt mye mer lukrativt for forlagene enn abonnement. I 2020 utgjorde APCer en inntekt på 20 milliarder kroner til 12 forlagshus. Det er det tredobbelte av Unescos budsjett samme år, står det i NIFU-rapporten.

Open Access

Ny norsk avtale om åpen publisering med storforlag

På et møte i mai i fjor med biblioteklederne i UH-sektoren, sa Sivertsen at «Det nye er at forlagene også blander seg sterkt inn i redaksjonelle valg». Han viste til eksempler på at forlag krevde at vitenskapelige artikler skulle trekkes tilbake — ikke av faglige grunner. Derfor bør vi ikke være så opptatt av om artiklene er åpent tilgjengelig eller ikke, mente Sivertsen — vi bør være opptatt av eierskapet. Vi må ta eierskapet tilbake og få til en reell konkurranse mellom forlagene om å være ikke eiere, men kommisjonærer for å utgi tidsskrifter.

I en kommentar til artikkelen i Khrono om NIFU-rapporten skriver OA-nestoren Jan Erik Frantsvåg at han er uenig med Sivertsen i at åpen publisering er årsaken til konsentrasjonen vi ser i vitenskapelig publisering. Frantsvåg mener at det er oppkjøpet og konsentrasjonen av eierinteresser startet på 1960-tallet, og at den fikk vind i seilene med overgangen til elektroniske utgivelser der det er sterke stordriftsfordeler fordi marginalkostnadene er tilnærmet 0.

Sivertsen sier altså at vi må være opptatt av eierskapet til tidsskriftene. Frantsvåg peker på at det den eneste løsninga er «en sterk satsing — og med det mener jeg blant annet solid finansiering» — på Diamant OA i regi (dvs. kontrollert av) de vitenskapelige institusjonene.» «Vi må ta publiseringen tilbake fra forleggerne; dvs. de kan kun få en rolle som tjenesteleverandører. Dette har da også vært hovedmodellen gjennom det meste av historien, det er modellen vi har i dag som er avvikende» skriver Frantsvåg i sin kommentar.

Open Access

Forlagsgiganter fraværende i database for åpenhet om publiseringspriser

Dette følges opp av Trude Eikebrokk i en kommentar til Curt Rice-artikkelen. Eikebrokk er leder av «knowledge management» i Sintef. Hun påpeker at forlagene oppsto for å fylle et tomrom og at det ikke er realistisk å sparke dem ut av markedet. Men det er et problem, mener Eikebrokk, at publiser- og les-avtalene har ført til at vi publiserer mer hos store kommersielle forlag, og mindre hos institusjonsdrevne diamanttidsskrift. Eikebrokk mener at det må lages en samla nasjonal strategi for åpen tilgang, at publiser- og les-avtalene må avsluttes og at pengene i stedet må sluses inn mot diamant-publisering eller andre bærekraftige modeller.

Eikebrokk får full støtte av Per Refseth som er universitetsbibliotekar på Høgskolen i Innlandet. Refseth mener også at publiser-og-les-avtalene og forfatterbetalings-basert åpen tilgang ikke har vært vellykka og at diamant åpen tilgang og politikk for å beholde rettigheter er mest bærekraftig.

Førstebibliotekar Pål Bakka mener at tidsskriftenes viktigste oppgave er kunnskapsorganisering. Hadde de institusjonelle arkivene dekket det behovet ville tidsskriftene vært unødvendige, skriver han. Det er jeg ikke enig i. Tidsskriftene gir en slags faglig tyngde til artiklene, en faglig tyngde som mange nå stiller spørsmål ved med god grunn. Men det gir status til artikkelen at den er publisert i et anerkjent tidsskrift, men veldig ofte blir artiklene oftere lest fra de institusjonelle arkivene enn i tidsskriftet der det også er publisert. I USA ser vi også mange eksempler på at folk nøyer seg med publisering i institusjonsarkivet og ikke bryr seg om å gå veien om at det også skal vurderes av et tidsskrift.

Jeg er enig med Frantsvåg, Eikebrokk og Refseth om at veien videre går gjennom diamant open access. I første rekke må nedgangen i publisering i diamant-tidsskrifter som Karlstrøm, Wenaas og Røeggen dokumenterer fra 2021, stoppes. Diamant-tidsskrifter må bli et alternativ som kan holde de kommersielle utgiverne i tømme ved å utgjøre et alternativ. Deretter må det jobbes planmessig for å redusere eiermakta i internasjonale tidsskrifter og føre makta tilbake til forskningsinstitusjonene.

Derfor er det uheldig at Universitets- og høgskolerådet ikke har valgt å gå videre med samarbeidet om en felles nasjonal plattform for diamant-tidsskrift. I 2020 tok UHRs bibliotekutvalg initiativ til en utredning om et slikt samarbeide. Rapporten ble levert i juni 2021 med en anbefaling om at det opprettes en nasjonal publiseringstjeneste for fagfellebaserte publikasjoner basert på prinsippet om åpen lesetilgang for fagfellevurderte publikasjoner og kostnadsfri publisering for forfattere. I diskusjoner i ulike deler av UHR var det stor skepsis til slik diamant-publisering i egen regi. Når UHRs bibliotekutvalg skrinla arbeidet i 2022, peker de på at «det internasjonale landskapet for vitenskapelige tidsskrifter er i endring og det pågår prosesser nasjonalt og internasjonalt for å finne gode veier til åpenhet. «Det grønne sporet» (tilgang via åpne arkivløsninger) og diamant Open Access (OA) er i vinden». «Fra sentrale europeiske aktører (Science Europe, cOAlition S m.fl.) har det kommet en handlingsplan for diamant OA — En plan for å få til felles prinsipper, retningslinjer og standarder for kvalitet i det store øyriket som diamant tidsskrifter og plattformer i dag utgjør.» I tillegg peker UHR-B på at det er krevende økonomiske tider i UH-sektoren.

Begge begrunnelsene taler for at arbeidet med en felles nasjonal publiseringstjeneste burde fortsatt: Når det foregår prosesser for diamant-publisering internasjonalt, bør vi også styrke diamant-publisering i Norge. OG: Diamant-publisering i institusjonenes egen regi er uten tvil mye rimeligere enn økende publisering gjennom kommersielle tidsskrifter.

Om UHR ikke vil stille seg i spissen for en nasjonal åpen plattform, bør de åtte institusjonene som i dag publiserer åpne tidsskrifter på samme tekniske plattform, samarbeide og lage det som i praksis kan bli en nasjonal plattform.