Vi vil ha også norske e-bøker i bibliotekene

Forlagssjef i Universitetsforlaget, Hege Gundersens sitt tilsvar til meg i Khrono 3.4., bekrefter bildet av den store engstelsen som hersker når det gjelder konsekvensene av overgang til e-bøker. Det er en engstelse som jeg skreiv om i mitt innlegg, og som dessverre har vært hinder for digital tilgang til norske e-bøker. Det er ingen tvil om at forlagene har vanskeligheter i forhold til digitalisering og overgang til åpen tilgang. Mitt poeng er at bibliotekene er en viktig samarbeidspartner, ikke en trussel mot salget.

Siden det har vært vanskelig å få en avtale om tilgang til norske e-bøker, har bibliotekene kjøpt inn papirutgaver av bøkene. Når bibliotekene måtte stenge som følge av korona-krisen, får vi ikke tilgang til disse papirbøkene. Dette er bakgrunnen for at en rekke internasjonale forlag har åpnet for gratis tilgang til e-bøker, mens papirbøkene ikke kan benyttes. Derfor ønsket vi en midlertidig løsning for tilgang til også norske e-bøker. Samtidig ville det kunne bli en mulighet til å samle inn informasjon om bruken av e-bøker. UH-bibliotekene har ikke fått ekstra penger som følge av korona-stengningen. Forlagene risikerer ikke noe ved å tilgang til e-bøker, med mindre de tenker at stengingen av bibliotekene gir store muligheter til ekstra salg. En positiv konsekvens om man hadde gitt tilgang til e-bøker, kunne være at det ble så populært at bibliotekene fikk et press på at tjenesten skulle fortsette.

Hege Gundersen og jeg prøvde å komme fram til en enighet. Jeg skal ikke forhandle om pris gjennom Khronos spalter, men bare konstatere at det er til hinder for digitalisering hvis e-bokutlån blir vesentlig mye dyrere pr utlån enn et utlån av en papirbok. Slik har det vært for norske e-bøker, og det gjaldt dessverre også tilbudet nå under korona-krisen.

Bibliotekene kjøper tilgang til enorme mengder digitale kilder. Prisen må avspeile at bruken av den enkelte kilden oftest er ganske lav, det er bredden som er viktig. Å betale 100.000 for tilgang i et halvt år til 500 bøker der de fleste sannsynligvis ikke blir brukt, oppfatter vi ikke som et spleiselag. OsloMet har kjøpt cirka en halv million e-bøker fra utenlandske forlag. De blir gjennomsnittlig lånt ut 1,5 gang i løpet av et helt år. Det inkluderer pensumbøker.

Å gi tilgang til Allvit der studentene bare kan låne noen få av bøkene som er tilgjengelig, og ellers blir bedt om selv å kjøpe eller leie boka, synes vi er prinsipielt vanskelig. Det kan fort bli frustrerende for studentene. Derfor er det lurt av norske forlag snarest å sørge for at e-bøkene også kan tilbys til kjøp for bibliotekene, via de plattformene der vi ellers kjøper e-bøker.

Jeg har forståelse for at de norske forlagene er i en spesiell situasjon fordi de er avhengig av et salg innen en liten språkgruppe. Bibliotek og forlag har felles interesser i å ta vare på norsk som fagspråk. Da må vi finne løsninger som gjør at også norske e-bøker blir tilgjengelige for studenter og forskere. Da må vi finne prismodeller som gjør at e-bøkene kan konkurrere med papirboka økonomisk.