Siste fra forsiden:
Nyeste artikler
kronikk ● lars fr. H. svendsen
Akademisk frihet kan være ubehagelig
«Den akademiske institusjonen blir en trussel når dens ledere, akademiske kollegaer eller studenter innskrenker den enkeltes frihet.»
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Enhver med akademisk frihet har også ytringsfrihet, men ikke alle som har ytringsfrihet vil ha akademisk frihet. Når jeg stort sett kan si hva jeg vil om hva jeg vil, er det på grunn av den generelle ytringsfriheten som tilkommer enhver borger ene og alene i kraft av å være borger. Den akademiske friheten gir meg ingen «ekstra» ytringsfrihet utover dette.
Om noe må jeg legge ekstra bånd på meg fordi den akademiske friheten har strammere normer. Ytringsfrihet handler i utgangspunktet om rettslige rammer for hva slags ytringer som skal være gjenstand for straffeforfølgelse. I Norge kan disse rammene neppe sies å utgjøre noe hinder for akademisk frihet.
Vår reelle adgang til å ytre oss avhenger imidlertid av mer enn lovverket. Hvis de sosiale sanksjonene blir så omfattende at de færreste våger å ytre noe som bryter med en gitt ortodoksi, er det en reell begrensning av ytringsfriheten.
La oss bruke «ytringsfrihet» om de rettslige grensene for ytringer og «ytringsrom» om grensen for hva man kan ytre uten å bli utsatt for forholdsvis kraftige ikke-rettslige sanksjoner. Hvis den akademiske friheten er under press, er det ikke fordi ytringsfriheten skulle være redusert, men fordi ytringsrommet er det.
Akademisk frihet tilkjennes man i kraft av å være en del av et akademisk fellesskap som styres av normer som varierer fra fagområde til fagområde. Den akademiske friheten gir meg rett til å ytre meg med tittel og institusjonell tilknytning, men når jeg uttaler meg, er det på vegne av meg selv, og ikke institusjonen, såfremt ikke noe annet er gjort eksplisitt.
Institusjonen bør normalt ikke opplyse om at den ikke deler forskerens oppfatninger hvis en forsker har sagt noe kontroversielt, av den enkle grunn at institusjonen som sådan ikke har faglige standpunkter – det er det de individuelle forskerne som har. Derimot står det selvfølgelig ens kollegaer fritt å kritisere de oppfatningene man har tatt til orde for.
En for sterk vektlegging av et «trygt» og «inkluderende» læringsmiljø kan være en trussel mot den akademiske friheten.
Lars Fr. H. Svendsen, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen
Universitetet skaper en ramme for forskning og undervisning, og bør være mest mulig standpunktnøytralt. Satt på spissen: Universitetet bør ikke være for fred og mot krig, men det må gjerne de ansatte være.
Den enkelte akademiker har retten til å formidle sine overbevisninger selv om de skulle være i strid med oppfatninger som hersker hos myndigheter, universitetets ledelse, kollegaer, studenter, interesseorganisasjoner eller sivilsamfunnet generelt.
Argumentasjonen bør oppfylle rimelige krav til vitenskapelighet, og man må kunne basere seg på forskning foretatt av andre og behandle den på en vitenskapelig holdbar måte fordi man har en generell vitenskapelig kompetanse til å gjøre det.
En avgjørende forskjell på ytringsfrihet og akademisk frihet er at ytringsfriheten ikke bryr seg om kvalitet. De klassiske begrunnelsene for ytringsfriheten var at alle må få gi uttrykk for hva de mener er sant, og så må ulike oppfatninger møtes til dyst på ideenes markedsplass, hvor den mest plausible skal stå igjen til slutt.
Dagens prinsipp om ytringsfrihet er mer knyttet til demokratiske normer enn epistemiske. En borgers rett til å ytre seg er ikke betinget av et krav om at borgeren må ha en ambisjon om sannhet. En hvilken som helst annen motivasjon, som å oppnå makt eller berømmelse, vil stå like sterkt.
Det er likegyldig hvorvidt et standpunkt er godt eller dårlig begrunnet – retten til å ytre seg er den samme. Den akademiske friheten er derimot basert på kvalitative skiller, på at noe er i samsvar med normene innenfor et vitenskapelig fellesskap mens andre ting ikke er det.
Ytringsfriheten er egalitær mens den akademiske friheten er elitær. Akademia er ikke fundert på strengt demokratiske normer, men på en sertifisering av eksperter som antas å vite bedre enn andre.
Som akademiker forplikter du deg til å være sannferdig. Som den britiske filosofen Bernard Williams har påpekt, har sannferdigheten to dyder: Oppriktighet og nøyaktighet. Det innebærer at man skal uttrykke hva man tror er tilfelle, og bestrebe seg tilstrekkelig på å forsikre seg om at det man tror er tilfelle virkelig er tilfelle.
Man kan imidlertid ha andre målsettinger enn å være sannferdig. Det kan for eksempel tenkes at man mener at sannferdighet er underordnet et bestemt politisk mål, som å fremme «sosial rettferdighet» eller bekjempe klimaendringer. Man kan da velge å være usannferdig ut fra hensynet til dette høyere målet.
I så fall bryter man med den akademiske frihetens formål, og henvisning til akademisk frihet vil være en dårlig begrunnelse for at man skal kunne ytre seg slik i kraft av ens stilling. Oppgjøret med slik akademisk uredelighet bør fortrinnsvis finne sted gjennom akademisk selvjustis snarere enn stortingsvedtak om at forskningen ikke skal være utilbørlig politisert.
I liberale demokratier er staten en garantist for den akademiske friheten mens det motsatte er tilfelle i autoritære regimer som Kina og hybridstater som Ungarn. Som regel evner liberale demokratier å avstå fra å diktere forskningens og undervisningens innhold ut fra politiske hensyn, selv om staten til tider kan gripe i overkant sterkt inn gjennom målretting av bevilgninger.
Sivilsamfunnet blir en trussel når det utøves urimelig press fra for eksempel interessegrupper som har omfattende «kampanjer» mot en akademiker som forsker eller underviser i samsvar med aksepterte akademiske normer, men har et synspunkt som provoserer.
Den akademiske institusjonen blir en trussel når dens ledere, akademiske kollegaer eller studenter innskrenker den enkeltes frihet, selv om vedkommende opptrer i samsvar med vitenskapelige normer, men har et upopulært standpunkt.
En kilde til akademisk ufrihet som bør trekkes frem, er påstander om at visse ytringer er «krenkende» og følgelig ikke bør finne sted. Presumptivt «krenkende» ytringer kan være fullstendig legitime.
Med «legitim» menes ikke at en påstand nødvendigvis er sann eller overhodet plausibel, men bare at den er en rimelig del av et akademisk meningsmangfold. Det finnes også legitim, kritikk som retter seg mot presumptivt sårbare grupper. Hvis en foreleser fremfører en slik kritikk, er det ikke usannsynlig at enkelte kan føle seg krenket, men de «krenkede» kan ikke gjøre krav på eneretten til å avgjøre hvilke perspektiver som kan tillates i debatten.
En for sterk vektlegging av et «trygt» og «inkluderende» læringsmiljø kan være en trussel mot den akademiske friheten. Å bli student på et universitet innebærer å akseptere et visst ubehag, dels ved å bli avkrevd begrunnelser for de standpunkter man måtte ha – begrunnelser som dessuten kan komme til å bli avvist som uholdbare – og dels å bli presentert for ideer og teorier som kan være svært fremmede, kanskje til og med støtende, for en.
Faren for akademiske institusjoner er ikke at en ansatt sier noen krenkende – det kan håndteres – men snarere at man innskrenker den akademiske friheten for å forhindre at noen overhodet kan krenkes.
(Kronikken baserer seg delvis på materiale fra artikkelen «Akademisk frihet», i Arnfinn Pettersen (red.): Ingen frihet uten ytringsfrihet, Oslo: Humanist forlag 2021, s. 43-62.)
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
HVL-rektoren deltok i minnemarkering i Sogndal
Prioriteringen av den rent militære forsvarsforskningen må foretas i styringslinjene i forsvarssektoren
Argumenter mot akademisk boikott — kjente grep med lite hold
Litt mer «Pørni-effekt», takk
Ønsker markedsorientert forskning — nå overtar Ungarn formannskapet i EU
Mest lest
Professor ber dekan om å gå av: — Null tillit
Litt tyngre å få jobb med master
Avlyser fire mastere på grunn av økonomisk svikt
Frykter at Norge sitter igjen med bare tysk, fransk og spansk om ti år
Høgskulestyret sa opp direktøren i lukka møte