Debatt ● Lars Andresen og Agnes Landstad
At forskning er en nyttig ting kan ingen komme fra
Regjeringen har varslet en instituttgjennomgang. Det er både viktig og nødvendig, skriver Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA). Her er deres forventninger til regjeringens gjennomgang.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA) ser frem til å bidra inn i arbeidet og har store forventninger til en ny retning for instituttpolitikken.
Men vi er også bekymret. For hva om dette bare blir nok en runde med gode intensjoner og nye gjennomganger — uten reell endring?
Da risikerer vi at resultatet krymper, akkurat som i Alf Prøysens vise «Julepresangen», der vesle Jensemann snekrer og strever med store planer, men selv om det ambisiøse målet er et sybord, ender han opp med en liten skjærefjøl.
«Instituttsektoren skal utvikle kunnskapsgrunnlag for politikkutforming og bidra til bærekraftig utvikling og omstilling, gjennom forskning av høy kvalitet og relevans.» Denne ambisjonen slo regjeringen fast i 2018, og i 2025 er behovet minst like stort.
Årets nobelprisvinnere i økonomi viser at samfunn med høy grad av innovasjon og fornyelse oppnår større produktivitetsvekst og robusthet. Dette tar våre naboland og EU på stort alvor, og satser tungt på forskning. Det må vi gjøre i Norge og.
Men selv om samfunnsutfordringene er større og verden er mer utrygg, brukes ikke forskningsinstituttene som det verktøyet de kan være for å få til innovasjon og fornyelse.
Som Khrono nylig dokumenterte i saken «Kutt og knallhard konkurranse. Skjebnetid for instituttene», står mange forskningsinstitutter i krevende situasjoner. En presset instituttsektor får betydning for forskning på kort og lang sikt, og svekker evnen til å levere den kunnskapen samfunnet trenger.
Vi har tro på at instituttgjennomgangen vil bidra til at Norge får et forskningssystem som i enda større grad leverer kunnskap, innovasjon, konkurransekraft og omstillingsevne for fremtiden. Men dersom instituttgjennomgangen ikke fører til tydelige grep, kan vi ende opp med en «spekefjøl» — et resultat som er nyttig, men langt fra det store sybordet vi egentlig trenger.
Dersom instituttgjennomgangen ikke fører til tydelige grep, kan vi ende opp med en «spekefjøl» — et resultat som er nyttig, men langt fra det store sybordet vi egentlig trenger.
Forskningsinstituttene står for ca. en femtedel av all forskning og utvikling i Norge og en tredjedel av forskningssamarbeid med Europa. De er brobyggere mellom akademia, næringsliv og offentlig sektor, og de er problemløsere som leverer kunnskap som tas raskt i bruk.
Forskningsinstituttene bidrar til at Norge er en forskningsnasjon som hevder seg internasjonalt og til økt konkurransekraft, bærekraft og et trygt samfunn.
Samtidig omstiller mange institutter seg nå som følge av endringer i markedene. Vi ser med bekymring på en nedbygging av forskningskapasitet i instituttsektoren og hvordan dette påvirker norsk omstillingsevne og konkurransekraft — i en tid der vi trenger en styrking. Men for at instituttene skal levere på samfunnets økende behov på forskning og Innovasjon, må dagens rammebetingelser og virkemidler endres.
Utviklingen i forskningssystemet har gått over tid, og statistikken har i flere år vist at vi ikke tar ut potensialet som ligger i instituttsektoren. De siste årene har en rekke utredninger, meldinger og strategier — fra Perspektivmeldingen og «2%-strategien» til Stortingsmeldingen om forskningssystemet — pekt på økte kunnskapsbehov og behovet for mer næringsrettet forskning.
Tall fra Forskningsrådets årlige indikatorrapport og SSB bekrefter dette bildet. Et eksempel er at på tross av kraftig vekst i offentlige tilskudd til næringslivets FoU, har vi ennå ikke oppnådd den ønskede omstillingen fra næringer med lav FoU-intensitet til næringer med høyere FoU-intensitet.
Utviklingen og dagens situasjon er grundig beskrevet — det samme er samfunnsutfordringene og omstillingsbehovene vi står overfor. Det som gjenstår, er å utløse det potensialet som ligger i forskningsinstituttene.
Derfor må instituttgjennomgangen ta et tydelig skritt videre og representere et veivalg for hvordan Norge kan bruke forskningsinstituttene til å styrke næringslivets og offentlige virksomheters forskningsinnsats, øke omstillingsevnen og sikre at politikken er kunnskapsbasert og gir resultater.
Virkemidlene må målrettes bedre mot utfordringene — både i næringsliv, i offentlig sektor og på tvers av sektorer.
For Jensemanns gave til mor er det tanken som teller, og skjærefjølen er et godt resultat. Men det holder ikke for instituttgjennomgangen. Regjeringen må ha store ambisjoner og levere på dem for å møte samfunnets behov.
Norge trenger et forskningssystem som leverer kunnskap, innovasjon, konkurransekraft og omstillingsevne — ikke bare gode intensjoner.
