Debatt Heidi østbø haugen

Blindspor om ytringsfrihet i akademia

Vi trenger mer kunnskap om forskeres erfaringer med ytringsrom og akademisk frihet. Dessverre egner spørreundersøkelsen som nå er igangsatt seg dårlig til å frembringe slik kunnskap, mener Heidi Østbø Haugen.

De forskningsetiske retningslinje sier at forskere kan kritisere distinkte praksiser, men bør unngå å bruke betegnelser som medfører stigmatisering av kulturelle og sosiale grupper. Kan det komme i .
De forskningsetiske retningslinje sier at forskere kan kritisere distinkte praksiser, men bør unngå å bruke betegnelser som medfører stigmatisering av kulturelle og sosiale grupper. Kan det komme i .
Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Som professor i kinastudier får jeg ofte henvendelser fra journalister som har dannet seg et svart-hvitt virkelighetsbilde. Spørsmålene stilles slik at svarene uansett ikke kan gi noe bidrag til å forstå Kina. Det kan være frustrerende, men løser seg ofte gjennom dialog og sitatsjekk.

Det er verre når de fastlåste spørsmålene kommer i et spørreskjema uten rom for dialog, og attpåtil fra min egen fagforening. En epost fra Forskerforbundet ba meg delta i en spørreundersøkelse om ytringsfrihet i akademia i Norge. Allerede første spørsmål indikerte at undersøkelsen er snever i forhold til hva invitasjonen ga inntrykk av. «Det bør være greit å kritisere etniske minoritetsgrupper i offentligheten». Hvis jeg sier meg uenig, blir det tatt til inntekt for at krenkelsestyrrani og politisk korrekthet kveler akademia. Men selv om det er ‘greit’ er det neppe konstruktivt. Forskere kan kritisere bestemte praksiser, men å offentlig kritisere etniske minoritetsgrupper som sådan er lite fruktbart. Jeg begynner å savne journalistenes intervjuformat, der jeg i hvert fall kan introdusere nyanser i svaret på unyanserte spørsmål.

«Ytringer som håner religion bør være tillatt» er neste utsagn. Helt enig, helt uenig eller noe imellom? Jeg synes ikke at man skal gjeninnføre blasfemiparagrafen. Men spørsmålet blir stilt til meg som forsker. De forskningsetiske retningslinjene for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi er tydelige: Som forskere kan vi kritisere distinkte praksiser, men bør unngå å bruke betegnelser som medfører stigmatisering av kulturelle og sosiale grupper.

«Ansatte ved universiteter og høgskoler bør stå helt fritt til å ytre seg om politiske meninger» er utsagnet vi skal ta stilling til. Privat bør ansatte i UH-sektoren stå fritt til å ytre seg om politiske meninger. Om de derimot henviser til arbeidssted, bør meningene de uttrykker være begrunnet i faglig kompetanse. Skal jeg trykke «enig» eller «uenig»?

Heidi Østbø Haugen, UiO

Resultatene fra undersøkelsen skal gjøres allment tilgjengelig. Etter hvert som jeg klikker meg gjennom spørsmålene, ser jeg for meg medieoverskriftene de kan gi opphav til: «Ønsker forskningsforbud: 90% av forskere mener intelligensforskjeller mellom ulike etniske grupper ikke bør forskes på!» «Tre av fem norske forskere synes det er like ille å støtte rasistiske ytringer som å være rasist selv». Slike oppsummeringer bidrar i seg selv til polarisering heller enn å utvide ytringsrommet.

Spørreundersøkelser er nødvendigvis forenklende. Problemet her er ikke metoden, men hvordan den er brukt. Forskere har enorm innflytelse over resultatene gjennom måten spørsmålene stilles på. Det er ikke lenge siden Fafo måtte trekke tilbake en rapport der et lite gjennomtenkt spørsmål om «menneskeraser» og intelligens førte til oppslag om at hver fjerde nordmann er rasist.

Forskere er ikke bare forskere. Vi kan delta i den offentlige debatten som fotballtrenere, huseiere eller lokalpolitikere. Når jeg uttaler meg offentlig, må jeg vurdere om jeg gjør det i kraft av å være forsker eller ikke. Som privatperson bruker jeg ikke forskertittel og henviser ikke til særskilt vitenskapelig kompetanse. Selv om prinsippet er enkelt, kan skillet være vanskelig å trekke opp i praksis. Er en uttalelse på Twitter privat når profilen oppgir at jeg er professor? Når og hvordan forskere bør bruke akademikertittelen sin er et av mange spørsmål vi trenger større bevissthet og debatt rundt. Spørreundersøkelsen anerkjenner ikke denne problemstillingen. «Ansatte ved universiteter og høgskoler bør stå helt fritt til å ytre seg om politiske meninger» er utsagnet vi skal ta stilling til. Privat bør ansatte i UH-sektoren stå fritt til å ytre seg om politiske meninger. Om de derimot henviser til arbeidssted, bør meningene de uttrykker være begrunnet i faglig kompetanse. Skal jeg trykke «enig» eller «uenig»?

Eksempel på spørsmål i undersøkelsen
Eksempel på spørsmål i undersøkelsen

Forskerforbundet opplyser at noen spørsmål ikke er spesielt rettet mot forskere, men er standardspørsmål for en bredere studie av ytringsfrihet i Norge. Spørreskjemaet oppgir ikke hvilke spørsmål vi skal svare på som forskere og hvilke som er generelle. Eksemplene over viser at forskningsetiske vurderinger og oppfatninger om ytringsfrihet generelt ikke nødvendigvis sammenfaller.

Ytringsfrihet i akademia er et viktig tema. I den grad det har vært en offentlig debatt om dette, er den ofte preget av ord som knebling og krenkelseshysteri. Forskere som ikke identifiserer seg med denne debatten gjør også vurderinger av ytringsfrihet: Hvordan bør faglig kritikk av kollegaer framsettes offentlig? Hvilken rolle spiller midlertidig ansettelse for en ansatts ytringsrom? Hva bør arbeidsgiver, veileder og kolleger gjøre for å støtte forskere når de utsettes for trakassering etter å ha ytret seg offentlig?

Vi trenger mer kunnskap om forskeres erfaringer med ytringsrom og akademisk frihet. Dessverre egner spørreundersøkelsen som nå er igangsatt seg dårlig til å frembringe slik kunnskap.

Endringslogg: Saken er endret med et nytt spørsmål inn i nest siste avsnitt 30.09.2020 kl.16.18

Powered by Labrador CMS