Bragepriser kommer ikke av seg selv

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det var med stolthet vi leste i Khrono 11. november om forskerforfatterne som nå er nominerte til Brageprisen i kategorien sakprosa. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) er ikke overrasket. Vi har sett mange gode eksempler de siste årene på at god forskningsformidling og kunnskapslitteratur fra akademia har nådd et stort publikum, i inn- og utland. Dette er en utvikling vi applauderer, og gjerne bidrar til i årene som kommer.

Én fellesnevner for alle forfatterne som er nevnt i Khronos sak, er at de alle har mottatt stipender fra NFFO. Men ingenting kommer av seg selv. God forskningsformidling i bokform forutsetter en aktiv og målrettet litteraturpolitikk, og vi må snakke mer om kunnskapssektorens manglende forståelse for hvilke rammevilkår som kreves.

formidling

Dei er nominerte til Brageprisen, men har fått permisjon for å kunne skriva

Hovedgrunnen til at NFFO kan tildele disse stipendene, er at Kopinor, på vegne av forfattere og oversettere av faglitteratur, inngår avtaler med ulike samfunnsaktører om betaling for fysisk og digital kopiering av åndsverk. Denne betalingen for bruk av eksisterende verk går delvis tilbake som kompensasjon til dem som har skrevet og oversatt disse verkene, delvis til stipender for å lage nye bøker. Disse fremtidsrettede stipendene har i løpet av de siste snaut femti årene resultert i om lag 7000 nye faglitterære bøker på norsk.

Hele systemet er bygget på et grunnleggende prinsipp om rettmessig betaling for bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale. I UH-sektoren ser vi imidlertid at forståelsen for det litterære kretsløpet er svak, og at det generelt er liten bevissthet om at kunnskapspolitikk og litteraturpolitikk hører sammen. 

Sist ut er arbeidsgruppen som har levert «Utkast til strategi for vitenskapelig publisering etter 2024». Gruppen tar til orde for at det må stilles krav til at også bøker, ikke bare artikler, finansiert av Forskningsrådet gjøres åpent tilgjengelig. Deres enkle løsning på tilfeller hvor vitenskapelige bøker skal selges i et allment marked, er at den digitale, åpne versjonen skal kombineres med en kommersiell utgivelse av en bok i fysisk format.

publisering

Skal finne ut hvordan forskning kan telles

NFFO er ikke prinsipielt motstander av at forskning i mange tilfeller skal gjøres åpent tilgjengelig. Men vi synes det er urovekkende at det foreslås samme løsning ukritisk på alle former for publisering og formidling, og uten at man har vurdert hvilke andre virkemidler som eventuelt må på plass for å nå flere mål samtidig.

For hva skal vi gjøre med at dette i ytterste konsekvens vil føre til at den viktigste finansieringskilden for norske faglitterære forfattere gradvis tørker ut? Dess større krav til åpen tilgang, dess mindre penger til stipender og nye bøker. Dess færre bøker, dess mindre kunnskapsformidling i samfunnet. Og hva med forlagenes satsing på nye utgivelser? 

NFFO er ikke alltid enige i utgivernes prioriteringer, og vi har flere medlemmer som publiserer selv framfor å gi ut på etablerte forlag. Men vi er også opptatt av at den redaksjonelle kompetansen forlagene og redaktørene besitter blir anerkjent og ivaretatt, og at viljen de har til å utgi både brede og smale utgivelser, blir forstått på de riktige premisser. For la det ikke være tvil: Forlagsbransjen kommer aldri til å satse på utgivelser der de digitale versjonene blir gitt bort gratis.

Ulike aktører har ulike roller. Sammen skaper vi god forskningsformidling og sørger for forskningens bidrag til den brede, offentlige samtalen. Og i kjernen av det hele er forfatteren og en godt utformet litteraturpolitikk.

Debatt ● Espen Gamlund

Formidlingsplikt for alle?