Debatt ● Trond Blindheim
Det siste man bør kutte i er timelærerne
Uten timelærerne og gjesteforeleserne blir arbeidslivsintegrert læring kun en frase.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I John Williams’ roman «Stoner» fra 1965 møter vi tre unge doktorander på puben. Den yngste er oppglødd over å ha fått sin første akademiske stilling, og deler ivrig sine forventninger til et liv som forsker. Da ser den mest erfarne stipendiaten alvorlig på ham og sier:
«Du skal vite at forsynet, eller samfunnet, eller skjebnen eller hva enn du ønsker å kalle det, har skapt universitetet for oss som jobber der, slik at vi kan søke ly for stormen. Universitetet er til for vår skyld, for oss som er fordrevet fra verden, ikke for studentene, ikke for den uegennyttige jakten på kunnskap, ikke for noen av grunnene vi forteller utad når vi snakker om oss selv. Det høres fælt ut. Men fæle som vi er, er vi likevel bedre enn de som jobber i gjørma på utsiden, de stakkars jævlene der ute i verden. Vi gjør ingen skade, vi sier og skriver akkurat det vi vil og får til og med betalt for det.»
Romanen ble skrevet for seksti år siden, men ordene treffer fortsatt. For hvor mye av høyere utdanning handler egentlig om studentene og arbeidslivet, og hvor mye handler om akademia som fristed for oss som allerede er innenfor?
Det er i dette lyset vi bør se dagens festtaler om «mangfold», «bærekraft», «relevans» og «arbeidslivsintegrert læring». Høyere utdanning elsker slike honnørord, men glemmer ofte å stille spørsmålet: Hvem er det egentlig som gjør disse ordene til virkelighet?
Svaret er sjelden rektor eller den faste fagstaben. Det er ofte timelæreren fra arbeidslivet som tar med seg studentene inn i erfaringene fra arbeidslivet.
Når en student møter en foreleser som selv jobber i praksisfeltet, skjer det noe som ikke lar seg kopiere i et pensum. Teorien får liv, og modeller og begreper får kjøtt og blod.
Studenten ser ikke bare hvordan pensum fungerer i arbeidslivet, men også relevansen i pensumslitteraturen. Dette er kjernen i arbeidslivsintegrert læring. Det handler ikke (bare) om å sende studenter ut i praksis, men om å trekke arbeidslivet inn bransjeråd, i undervisning, i forskning og i den faglig-pedagogiske utformingen av utdanningene.
Gjesteforelesere og timelærere er ikke «ekstra krydder» i undervisningen, det er broen mellom teori og praksis.
Gjesteforelesere og timelærere er ikke «ekstra krydder» i undervisningen, det er broen mellom teori og praksis. Likevel behandles de ofte som «ikke-helt-nødvendige-innslag», dvs. at de er noen som kan kuttes ned på i trange tider, at de inviteres inn for å «friske opp» et tema, uten å få stort nok rom eller rammer til å bli en del av helheten.
Enda verre: Det forventes at de helst foreleser gratis. Altså: timelæreren — den som gir studentene den innsikten alle hyller når vi sier at vi er praksisnære i festtaler og reklamer — står i en av de mest usikre posisjonene i sektoren.
For kursansvarlig burde oppgaven være klinkende klar: integrer timelærerne i faglige helheter, koble dem til pensum og la studentene se sammenhengen mellom teori og praksis. Ambisjonen må være klar: anerkjenn timelærernes bidrag , ikke bare med honnørord, men med reelle rammevilkår.
Hvis ikke risikerer vi at arbeidslivsintegrert læring blir nettopp det Stoner-figuren beskrev: en beskyttet akademisk boble som først og fremst tjener de som allerede er innenfor. Studentene får noen inspirerende anekdoter, men ikke det helhetlige bildet. Og da har vi ikke gjort jobben vår.
Å trekke arbeidslivet inn i auditoriet er ikke et brudd med akademisk tyngde, det er selve forutsetning for den.
Høyere utdanning blir først sterk når den står i dialog med arbeidslivet den skal tjene. Og her er poenget: Der Stoner beskrev universitetet som et ly for stormen utenfor, er timelærerne fra arbeidslivet de som inviterer stormen inn.
De tar med seg den praktiske virkeligheten, gjørma og erfaringene fra arbeidslivet, alt man ikke får puttet inn mellom to permer i pensum og minner oss på hvorfor vi i det hele tatt driver utdanning.
Hvis vi virkelig mener alvor med arbeidslivsintegrert læring, er svaret: uten timelærerne får vi det aldri til. Det siste man bør kutte i er timeforelesere.
