Debatt
En lite gjennomtenkt områdegjennomgang
At Statsbygg skal forvalte universitetenes og høyskolenes bygg og eiendommer, vil få svært uheldige konsekvenser for forskning, undervisning og næringsutvikling, skriver UiO-rektor Svein Stølen.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Anbefalingen om at Statsbygg skal forvalte våre bygg har vakt stor skepsis i sektoren, og heldigvis også hos flere stortingspolitikere og i flere politiske partier. Tirsdag neste uke skal Stortinget behandle et forslag om å beholde dagens ordning, heller enn å overføre råderetten over universiteter og høyskolers eiendommer og bygninger til Statsbygg. Vi er glade for at forslaget fremmes.
Vi mener en overføring til Statsbygg er i direkte strid med universitetenes autonomi og selvråderett. At innstillingen fra regjeringen er basert på et kunnskapsgrunnlag som er trukket i tvil, gjør saken enda mer alvorlig. Vi håper at våre stortingspolitikere har lyttet til sektoren og vil støtte denne når voteringen skjer i Stortinget på tirsdag. Det er mye som står på spill!
Bygningsmassen ved alle universiteter er tett integrert i forskningen og utdanningen vår. Når vi skal utvikle universitetet, også som en del av – og sammen med – byen, er bygg et strategisk virkemiddel.
Vi håper at våre stortingspolitikere har lyttet til sektoren og vil støtte denne når voteringen skjer i Stortinget på tirsdag. Det er mye som står på spill!
Svein Stølen, Universitetet i Oslo
At vi selv forvalter vår bygningsmasse gir oss fleksibiliteten vi trenger for å ta i bruk nye læringsmetoder. Det gjør oss i stand til å snu oss raskt rundt når vi får forskningsprosjekter med begrenset levetid. UiO er den institusjonen i Norge som får overlegent flest tildelinger av Sentere for fremragende forskning. Disse har en varighet på fem år av gangen, og vi er helt avhengige av å få på plass nødvendig infrastruktur så raskt som overhodet mulig. Ved siste tildeling benyttet vi over 200 milioner for å tilrettelegge for fremragende forskning. Hvis vi skulle måtte vente på «neste budsjettår» i slik sammenhenger, vil over halvparten av prosjektets levetid være over før arealene står klare.
Vi har et tett og godt samarbeid med Oslo kommune om by- og næringsutvikling. Det pågående prosjektet, Oslo Science City, har potensiale til å bli ett av de viktigste innovasjonsdistriktene i Europa.
Oslo Science City er området fra Gaustad, via Blindern, til Marienlyst og Majorstuen, hvor det pågår store og nasjonalt viktige byggeprosjekter. Området rundt Universitetet i Oslo, med universitetet, Oslo universitetssykehus, Helse Sør-Øst, SINTEF og Forskningsparken er alle kunnskapsinstitusjoner i samme geografiske område. Her kommer også Livsvitenskapsbygget og Odontologibygget som skal bygges de neste årene. UiO sin bygningsmasse som er tett integrert i forskningen og utdanningen er vesentlig for å lykkes med intensjonen bak Oslo Science City.
Fysisk nærhet mellom akademia og næringsliv stimulerer til tettere samarbeid, innovasjon og ny næringsutvikling. Men å få en helhetlig tankegang rundt denne utviklingen, krever at det er de med kompetanse om dette samarbeidet og innovasjonen som sitter i førersetet.
Bygg er ikke bare bygninger. Det viktige er hva som skjer, og skal skje, i bygningene. Universitetene er en avgjørende aktør for å klare den store omstillingen samfunnet står foran. Da må bygningsmassen og forvaltningen av den være en del av denne strategiske tenkningen.
Universitetet i Oslo er opptatt av å levere på sine samfunnsoppdrag. Vi skal levere forskning og undervisning i verdensklasse, og vi skal bidra til å løse de store samfunnsutfordringene i vår tid. For å få til det, er vi avhengige av å forvalte bygningsmassen ut fra den kompetansen vi har om oppgavene vi skal løse.
Vi håper og tror at politikerne forstår konsekvensene av å endre regelverket for vår sektor. Det vil, slik rapportene fra Multiconsult og Oslo Economics har vist, være svært uheldig. I regjeringserklæringen understrekes det at universitetene skal være autonome. Blir vi fratatt eiendomsfullmakten til våre egen bygningmasse, fratas vi også betydelige deler av vår autonomi og ikke minst av vår strategiske kraft.