Debatt ● Casper Claudi Rasmussen

Er vi blitt vår egen verste fiende?

Hvordan skal universitetene omstille seg til den nye styringen og vise at de er en viktig del av det samfunn de eksisterer i? Jeg ser tre sentrale endringer som må til for å vise at universitetene fortsatt har en viktig rolle i samfunnet.

Bildet viser Casper Claudi Rasmussen , Dekan Handelshøyskolen , NMBU
Bildet viser Casper Claudi Rasmussen , Dekan Handelshøyskolen , NMBU
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I 1965 ga John Williams ut sin etter hvert kritikerroste roman «Stoner». Boken handler om Stoner og hans mer eller mindre ubetydelige liv som litteraturviter ved et amerikansk universitet på begynnelsen av 1900 tallet. I en sekvens beskriver han en dialog med to andre professorer ved institusjonen om hva som er «the true nature of the university»:

«Det er for oss at universitetet eksisterer, for de bortkomne i verden; ikke for studentene, ikke for den uselviske streben etter kunnskap, ikke for noen av grunnene du hører», står det i romanen.

Tillitsreform og utsynsmelding representerer en endring i styringen av universitets og høyskolesektoren. Institusjonene selv får mer makt og ansvar for å dimensjonere antall studieplasser og opptak, for eksempel. En tidligere statsråd beskrev situasjonen som en «total makeover» av sektoren.

Det ønskes at universitetene og høyskolene i høyere grad skal være relevante for det samfunn de er en del av. Dette er en trend som gjennomsyrer både norsk og internasjonal kunnskapspolitikk. Begrepet «impact» brukes stadig hyppigere og tellekantene på forskning er i ferd med å forsvinne fra finansieringssystemet.

Ansvaret for at ny kunnskap publiseres i tilgjengelige kilder må utvides til også å innebære et ansvar for at ny kunnskap blir tatt i bruk av samfunnet.

Casper Claudi Rasmussen

Sitatet over representerer det motsatte. Universiteter som eksisterer i et vakuum, frakoplet samfunnet de er en del av.

Så hvordan skal universitetene omstille seg til denne nye styring og vise at de er en viktig del av det samfunn de eksisterer i? Det er tre sentrale endringer som må til for å vise at universitetene fortsatt har en viktig rolle i samfunnet:

1. Ansvaret for å utvikle ny kunnskap må utvides. Ansvaret for at ny kunnskap publiseres i tilgjengelige kilder må utvides til også å innebære et ansvar for at ny kunnskap blir tatt i bruk av samfunnet. På universitetene feirer vi ofte publiseringer. Det er en lang og seig kamp å publisere forskning i anerkjente tidsskrift. På en eller annen måte stopper ansvaret her og neste års finansiering er sikret. Om universitetene skal ta deres rolle som kunnskapsformidler seriøst, må de også være villige til å ta større ansvar for at kunnskapen blir tatt i bruk av samfunnet.

2. Ny kunnskap må ha tydeligere nytteverdi for samfunnet. Stort sett all samfunnsforskning har implikasjoner for samfunnet. Grenseoppgangen mellom forskning og politikk kan beskrives som at forskningsmiljøene er premissleverandør og politikerne tar beslutningene. For å tydeliggjøre viktigheten av ny forskning og sterke forskningsmiljøer, må universitetene være villige til å være litt mer politiske. De skal ikke treffe beslutninger, men være tydeligere mot ulike alternativer og konsekvensen av dette. De samfunnsfaglige miljøer må i større grad vise landets beslutningstakere at de treffer bedre beslutninger ved å samarbeide og lytte til ny forskning. 

For å tydeliggjøre viktigheten av ny forskning og sterke forskningsmiljøer, må universitetene være villige til å være litt mer politiske.

Casper Claudi Rasmussen

3. Fra kandidatfokus til livslang læring. Universitetene er i stor grad opptatt av å utdanne kandidater. Folk med vitnemål. Det har ført til økt finansiering og vitnemålet i seg selv er et kvalitetsstempel. Det skal vi fortsette med, men uten å stirre oss blinde på kandidatutdanning. Universitetene er den fremste leverandør av kunnskap til samfunnet. Det er vår oppgave å sørge for at næringsliv, offentlig forvaltning og sivilsamfunnet til enhver tid har den kunnskapen de trenger for å kunne levere best mulig resultat, både nasjonalt og internasjonalt. Derfor stopper ikke universitetets ansvar ved fullført grad. 

Hvis universitetene klarer å levere på ovenstående tre punkter, er jeg sikker på at den politiske velvilje vil snu og at man i sektoren fremover vil se en økt politisk vilje til å bidra til å finansiere universitetene — fordi universitetene bidrar til å redde verden og gjør det norske samfunn bedre!

Powered by Labrador CMS