Et bibliotek for alle

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Denne uka åpner det nye Deichman i Bjørvika i Oslo. Med det får hovedstaden og landet et bibliotek og kulturbygg vi kan være stolte av. Hovedbiblioteket skal både gi et godt og viktig tilbud til publikum, og være en drivkraft for bibliotekutvikling. Men Deichman er langt mer enn praktbygget i Bjørvika. Det er et nettverk av filialer i bydelene, der det daglig utføres arbeid som har ringvirkninger i lokalsamfunnet. Bibliotekene er læresteder, væresteder, møteplasser og steder for debatt og kulturarrangement. Og ikke minst har de blitt viktige integreringsarenaer.

Ved OsloMet har vi forsket på folkebibliotekets rolle i samfunnet i snart 20 år. Vi vet i dag at bibliotekene faktisk fungerer som møteplasser i lokalsamfunnet. De er steder der ulike mennesker kommer og møtes med alle sine ulike behov og forutsetninger. Vi vet at innvandrere bruker biblioteket mye, og vi vet at biblioteket er en av institusjonene innbyggerne har høyest tillit til.

Men i seg selv er ikke biblioteket nok. Gode bibliotek krever gode bibliotekarer. Det er menneskene som jobber i bibliotekene som gjør jobben: møter brukerne, vurderer behov, tilpasser tilbudet og setter i gang prosjekter. Ansatte i bibliotek har en unik posisjon som endringsagenter i lokalsamfunnet – ved å tilrettelegge for sosial interaksjon, kunnskapsdeling og møter mellom ulike grupper i samfunnet.

For seks år siden ble folkebibliotekloven revidert, og det ble stilt nye krav: Folkebibliotekene skulle være debattarenaer, uavhengige møteplasser og drive aktiv formidling. Det gav bibliotekarene nye utfordringer, men skaper forhåpentligvis også mer relevante bibliotektjenester.

Det nye biblioteket i Bjørvika åpner i en måned med enormt internasjonalt fokus på diskriminering og konflikter mellom majoritets- og minoritetssamfunn. Ferske tall fra integreringsbarometeret viser at vi har langt igjen før integreringen i Norge fungerer godt nok. I flere år har bibliotek og bibliotekarer jobbet målrettet med tilbudet til sine brukere med andre morsmål enn norsk. I dag er kanskje språkkafeer mest kjent.

Språkkafeer er samtalegrupper som holdes i biblioteket, der frivillige møter deltakerne til samtaler om ulike tema. For mange innvandrere er dette et av få steder de faktisk kommer i reell kontakt med nordmenn og får praktisert norsk. For de frivillige er det en sjanse til å bli kjent med innvandrere. Vår forskning viser at språkkafeer ikke bare er et redskap for språkopplæring. Deltakerne får kunnskap om samfunnet de har kommet til, praktiske tips og råd om alt fra jobbsøking og utdanningstilbud til håndtering av hverdagslige oppgaver. Og kanskje viktigst av alt er det en møteplass hvor man knytter vennskap, og kontakter til storsamfunnet.

På Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag ved OsloMet utdanner vi bibliotekarer som skal drive norsk biblioteksektor framover. Det skal gjøres kunnskapsbasert, og det er derfor nødvendig at vår forskning knyttes til utvikling i sektoren og profesjonen. Tiden vi er inne i krever endring også hos oss. Fra høsten innfører vi ny programplan, med nye emner og flere valgmuligheter, slik at kommende bibliotekarer kan spisse sin kompetanse ytterligere. Vi har imidlertid én stor utfordring som vi tar på alvor og jobber videre med: Å rekruttere flere med minoritetsbakgrunn. Norsk biblioteksektor trenger bibliotekarer som speiler mangfoldet i samfunnet.

I dag gratulerer vi Deichman, Oslo, og hele Norge, med et storslagent hovedbibliotek! Vi gleder oss til å følge utviklingen, både som brukere og forskere, og håper det vil inspirere flere til å benytte seg av bibliotekets tilbud og til å bli bibliotekarer.