Debatt ● Tor Eldevik
Etisk skivebom av Stølen
Svein Stølen tramper i arbeidsgiversalaten og setter samtidig Universitetet i Bergen opp som blink når han uttaler seg om fast ansatte forskere. Dette kan ikke stå uimotsagt.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Universitetet i Oslos til vanlig så forstandige rektor, Svein Stølen, tramper i arbeidsgiversalaten og setter samtidig Universitetet i Bergen opp som blink i Khrono 13/2. Saken gjelder fast ansatte forskere ved universitetene, der UiOs rektor går langt i å antyde at UiBs praksis er uetisk.
Dette kan ikke stå uimotsagt. På Geofysisk institutt jobber vi — ledelse, administrasjon, prosjektledere, forskere — målrettet hver eneste dag for å leve opp til de forpliktelser og idealer som ligger i å være en anstendig arbeidsgiver, en attraktiv arbeidsplass og et forskningsmiljø på høyeste internasjonale nivå.
Stølen er sitert på følgende fra styremøte ved UiO: «Så er spørsmålet om det er en reell fast stilling, eller er det en tilsynelatende fast stilling som pynter på tallene? Er det etisk riktig å gjøre det på den måten?». Og utdyper videre til Khrono « … det er noen etiske problemstillinger her. Vi kan i prinsippet ansette noen fast i toårig forskerstilling, uten å ha en reell intensjon om å gjøre den fast».
Ham — og eventuelt UiO — om det prinsippet.
Reality check! Her er virkeligheten på det mest forskningsdrevne, mest eksternfinansierte instituttet ved UiB, Geofysisk institutt. Vi har siden marsjordren — faste ansettelser skal være regelen — ble gitt i 2017 i forbindelse med ny lov om statsansatte, hatt en stabil stab på i overkant av femten fast ansatte forskere. Og lojalt forholdt oss til det.
Jeg skal ikke påstå at det er enkelt, men vi får det til å gå rundt.
De nevnte forskerne er fast ansatte kolleger. Punktum. Slutt å omtale dem som annet!
Tor Eldevik
Her er det på sin plass å innrømme at selv om Stølens nylige uttalelser er det utløsende, så er det to ting som har plaget meg over tid, som har fått meg til tastaturet denne gangen. (Og så har jeg forståelse for Stølens hjertesukk om at det er krevende å bedrive høyttenkning i styret når alt streames.)
Det ene som plager meg, er den lettvinte og misvisende bruken av omtalen «faste midlertidige» som har bredt om seg blant dem som burde vite bedre, inkludert i Khrono. Det andre er at forpliktelser og risiko knyttet til det å etterleve sentrale føringer for forsvarlig arbeidsgiverskap, i stor grad tas på «bunnen av linjen» — og der sitter jeg.
De nevnte forskerne er fast ansatte kolleger. Punktum. Slutt å omtale dem som annet! Men deres ansettelse er knyttet til den eksternfinansierte forskningsporteføljen. Og alle involverte er klar over og må forholde seg til det. Fast ansatte. Eksternfinansierte.
Dette er som i instituttsektoren, der oppsigelser, som hos oss, hører til sjeldenhetene. Det forutsetter at vi på universitetene tilsvarende må operere med prosjektporteføljer og en stab av forskere, ikke enkelt-prosjekt og enkelt-prosjektledere som utløser ansettelser basert på enkelt-behov med en toårs horisont.
På Geofysen har vi knallharde diskusjoner og vurderinger hver gang staben ønsker utlysning av en ny forskerstilling. Det hjelper ikke bare å peke på et behov med tilhørende enkeltfinansiering som svarer til minimumskravet for en ny fast ansettelse.
Har prosjektlederen, forskningsgruppen, instituttet et virkelig langsiktig — fast — behov med tilhørende forventet finansiering? Hvem av de allerede fast ansatte har den nødvendige kompetansen for å gjøre jobben, og kan dermed sikres ytterligere finansiering, i stedet for å gå til ytterligere ansettelse?
Vi skal ha best mulig kompetanse i alle våre stillinger. Vi skal samtidig være en best mulig arbeidsplass og arbeidsgiver. Vi kan ikke ha — og skal ikke ha — en ny fast ansatt forsker på vei inn mens to andre er på vei ut bakdøren med oppsigelsen i hånden.
Men jeg har også en høne å plukke med UiBs regelverk og Norges forskningsråds rammebetingelser i dette.
UiB har prisverdig tatt grep når det gjelder å redusere egen midlertidighet. Men det er uheldig at UiB har satt seg opp med interne regler der to års finansieringshorisont legges til grunn for å utlyse en forskerstilling fast. De nasjonale retningslinjer er tre år. Like forhold for like aktører, er en god regel.
To år er også ekstremt kort tid for at en nyansatt forsker deretter selv skal rekke å sikre ytterligere finansiering gjennom egne prosjektideer og søknader. Hvis vedkommende ikke er del av et større forskningsmiljø og ditto prosjektportefølje, blir det fort one strike and you're out. Det tjener ingen.
Det er en ytterligere utfordring at NFRs såkalte rundsummer er lave. Universitetene mottar samme sats for et forskerårsverk som for et PhD- eller postdoc-årsverk. Dette gjør økonomien i å forvalte en forskerstab unødig presset, og det er åpenbart ikke en positiv drivkraft i verken jobbsikkerhet eller lønnsutvikling.
Jeg ber uansett innstendig sentrale aktører som Stølen og Khrono slutte å omtale våre forskerkolleger som «faste midlertidige».
Tor Eldevik
Når UiBs styre i løpet av året skal vedta ny intern inntektsfordelingsmodell for UiB, inkludert «belønningsmidler» knyttet til forskning, har styret en gylden mulighet til å følge opp eget vedtak da det gjorde faste ansettelser til vår norm i 2017: «Styret forutsetter at ledelsen på alle nivå trekkes tidlig inn i planlegging av ressursbehov i den eksternt finansierte delen av virksomheten og på denne måten bidrar til stabile og forutsigbare ansettelsesforhold».
Jeg kan bare håpe UiBs styre griper denne muligheten til på systemnivå å styrke «stabile og forutsigbare ansettelsesforhold». Jeg ber uansett innstendig sentrale aktører som Stølen og Khrono slutte å omtale våre forskerkolleger som «faste midlertidige». Det er ikke stillingens innretning, det er ikke stillingens tittel, det er ikke en ansvarlig arbeidsgiver verdig.
En slik framstilling hjelper ingen bortsett fra dem som måtte ønske dette som selvoppfyllende profeti. Universitetsledere som likevel mener «faste midlertidige» er den praksis de er satt til å forvalte, bør først og fremst gå i seg selv.
