For enkelt om digitalisering

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Dosent Helge Høivik anklager meg for å «klamre meg til fortida» når jeg er kritisk til Henrik Asheims forslag om å digitalisere og tilgjengeliggjøre alle forelesninger i akademia.

Jeg burde kanskje ha understreket tydeligere i mitt utspill at jeg og Forskerforbundet er positive til digitalisering, til deling av forskning og til nye undervisningsformer som kan styrke dialogen mellom foreleser og student.

Men dette er jo en selvfølge. Framtidens akademia og framtidens undervisning vil selvfølgelig se annerledes ut enn i dag.

Det selvfølgelige i at samfunnet vårt digitaliseres, gjør også at svart/hvitt-debatter om «for eller mot» digitalisering blir meningsløse. Når Høivik fremstiller diskusjonen som et valg mellom å «å være på parti med framtida» eller å «klamre seg til fortida», konstruerer han en fordummende dikotomi ingen er tjent med. Vår oppgave er å sørge for at endringer i arbeidsformer og arbeidsoppgaver ivaretar viktige sider ved akademias samfunnsoppdrag, og virker til det beste for forskning og undervisning. Digitale eller ikke.

Henrik Asheims forslag om å tvinge institusjonene til å tilgjengeliggjøre alle forelesninger i digital form, vil etter vår mening ikke styrke undervisningen i høyere utdanning. Vi frykter at forslaget vil føre til mindre studentaktiv læring, fordi både forelesere og studenter kan føle seg bundet av at det som skjer i forelesningen vil være tilgjengelig for alle i ettertid. Dette er ikke «å tviholde på enkeltmannsforetakets logikk for monolog og enveis forelesning», som Høivik så skråsikkert beskriver det, men å ta på alvor de erfaringene våre medlemmer har som undervisere og veiledere.

Heller enn å pålegge alle institusjoner Høyres modell, mener vi institusjonene selv, i dialog med studenter og ansatte, bør se etter gode måter å tilgjengeliggjøre undervisningen på. Mange institusjoner gjør jo også dette i dag, som Høivik godt beskriver. Det er svært gode grunner til at det er det enkelte fagmiljø som selv bør velge undervisningens metodikk og formidlingsform – og ikke programkomiteen i et politisk parti.

Vår andre kritikk av Asheims forslag handler om at digitaliseringen av alle forelesninger skal skje i løpet av fire år, uten friske midler. Hvordan skal dette gjennomføres i en sektor som har mistet inntekter og fått store ekstrautgifter det siste året, samtidig som den har kuttet over 1,3 milliarder som følge av regjeringens «avbyråkratiseringsreform»? Skal de vitenskapelige ansatte forske mindre, veilede mindre eller søke mindre EU-midler de neste fire årene?

Å påpeke dette er nettopp å ivareta våre medlemmers arbeidsvilkår, slik Høvik oppfordrer oss til. Selvfølgelig skal vi som representerer de vitenskapelige ansatte si fra når det ikke er samsvar mellom rammebetingelser og forventninger, eller når politiske programerklæringer går på tvers av grunnleggende verdier i akademia.

Asheims forslag er derfor både urealistisk, overstyrende og faglig uklokt. Å avvise det, er til beste for framtida i høyere utdanning.