Debatt ● Theodor Barth
Forskning og utvikling — under tvil
Et bidrag til en diskusjon om arbeidet til vitenskapelig ansatte ved kunstskoler.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I debatten om frihet og kvalitet i kunstnerisk utviklingsarbeid og vitenskapelig forskning finnes det spørsmål som sjelden reises:
Hvordan bør og kan fagfolk som er vitenskapelig ansatte ved en kunstskole levere, dersom det de utvikler verken hører hjemme i fagområdet kunst eller i de etablerte kategoriene for vitenskapelig forskning?
Disse vitenskapelig ansatte er dedikert til å utvikle reflekterte praktikere og utøvere — enten det gjelder studenter, ph.d-stipendiater eller det kunstnerisk ansatte kollegiet.
Det er i utgangspunktet uklart hva slike vitenskapelig ansatte skal bidra med — verken kunstnerisk eller i relasjon til universitetene der de har etablert sin akademiske bakgrunn.
I en utvidet forståelse av utdanning og utviklingsarbeid inngår de som vitenskapelige konsulenter. Overfor universitetsakademia kan de bidra inn i fagfelt basert på aksjonsforskning og/eller feltarbeid. De kan støtte loggføring i notat- og skissebøker, som er vanlig blant kunstnere og studenter, bidra til utvikling av refleksjon og spre kunnskap om relevante referanser.
Dette kan minne om oppdragsforskning i samarbeidsprosjekter med næringslivet og/eller offentlig sektor, og likner forskning utført av aktører som SINTEF — som for eksempel utvikler «samskapt læring» — med den forskjellen at oppdraget kommer fra kunstfeltet.
Å stille nyttekrav til vitenskapelig ansatte ved kunstskoler er derfor å sprenge åpne dører, gitt det politiske premisset om at vi skal ha kunst, et kunstfelt og kunstnerisk utvikling som bidrar til norsk kulturliv på ulike arenaer.
Et særtrekk ved kunstutdanning og kunstnerisk utvikling er at en betydelig del av læringsmaterialet utvikles av studentene og stipendiatene selv. Undersøkelsene de utfører parallelt går ofte på tvers av mange og spredte fagfelt.
Dette innebærer at vitenskapelig ansatte må sette seg inn i varierte faglige problemstillinger, på et tilstrekkelig nivå til å hente ut læringsmålene innen fellesfag — ofte samlet under betegnelsen «teori» — i en betydning som samskapes og eies av hele skolemiljøet.
Å stille nyttekrav til vitenskapelig ansatte ved kunstskoler er (...) å sprenge åpne dører (...).
Spørsmålet om hvilke standarder og kvalitetskrav som bør gjelde for vitenskapelig ansatte ved kunstskoler — innen kunstutdanning og kunstnerisk utviklingsarbeid — bør nå vurderes. Kanskje bør det ende med et spørsmålstegn, i møte med forskningsmiljøer og utdanningsinstitusjoner som ofte har en annen oppfatning av vitenskapelig produksjon og teori.
Delvis fordi kunst opererer i et usegmentert terreng, uten etablerte kunnskapsdomener. Delvis fordi kvalitetskravene kan være implisitte og uklare.
Det finnes kvalitetskrav, men de er vanskelige å kommunisere. Dette gjør at teorien som utvikles og anvendes på kunstskoler lett oppfattes som usikker — noen ganger tvilsom — frem til den publiseres. I mangel av anerkjente kanaler for kunstnerisk utviklingsarbeid, er mulighetene få og veien frem lang.
Men publikasjon gir en reell mulighet til å vurdere verdien av det som er oppnådd, på en måte som kommuniserer utover kunstutdanningen til andre miljøer — og samtidig skaper omløp internt.
Arbeid publisert av vitenskapelig ansatte ved kunstskoler gir en ramme som tillater andre miljøer i UH-sektoren å undersøke kunstnerisk utviklingsarbeid, fange opp det interessante og aktivere det i egen forskning. Det utgjør en beredskap for omsetteligheten av det som utvikles og reflekteres kunstnerisk.
Her ligger ikke et oppdrag om å tolke kunst slik at andre skal forstå den, men å utvikle en optikk som tillater å følge et pågående vurderingsarbeid — noe alle må lære ved en kunstskole.
Å lære å vurdere hva som skal til for at et arbeid står på egne ben, i en drøftingskultur der frihet er et «arbeidskrav», er kjernen i kunstutdanning og kunstnerisk utviklingsarbeid.
Mellom synspunktet at alle bør få holde på med sitt, og det motsatte — at fagene skal samordnes med det som er nyttig for samfunnet — finnes et alternativ.
Vitenskapelig ansatte bidrar til å utvikle en kommunikativ plattform som gjør det mulig å stå i dette paradokset, i møte med forskning og høyere utdanning for øvrig — ved å gjøre drøftingskulturen eksplisitt og kommuniserbar. Dette er også nødvendig for å få arbeid fagfellevurdert og publisert, noe som byr på utfordringer.
En måte å fremstille drøftingskulturen ved kunstskoler er som en sløyfe i fire trinn, basert på følgende spørsmål:
1. Hva har vi her?
2. Hvor er det på vei?
3. Hvor langt er det kommet i lys av hva som allerede er oppnådd?
4. Er det som er oppnådd ukjent?
Noen kunstnere vil lære alt som er å vite om et emne som interesserer dem. Men det er ikke hovedfokus i denne drøftingen.
Det viktigste er å stå i eget arbeid som en nøkkel til å aktivere det — og dermed lykkes i å kommunisere det til andre.
Påstanden er at denne nøkkelen vil vekke gjenkjennelse i andre akademiske miljøer enn kunstskoler. Men den er ikke like mye en kilde til anerkjennelse, og ikke like sentral. Det kan være en allmenn verdi og erfaringskvalitet.
Vekten som legges på dette varierer typisk: I humaniora kan det være retorisk viktig, i antropologi, psykologi og idrett metodisk viktig, og i andre fagkretser knyttet til faglig eller menneskelig integritet — men sjelden faglig og etisk avgjørende.
I diskusjonen om mangfold og samfunnsnytte kan det derfor være viktig å formulere et tredje ståsted.
Mellom synspunktet at alle bør få holde på med sitt, og det motsatte — at fagene skal samordnes med det som er nyttig for samfunnet — finnes et alternativ: å hevde at fagområder bør ses som ressurser for hverandre, og som del av en gjensidig beredskap.
Dette vil trolig skape mer frihet og samfunnsnytte enn de to første posisjonene hver for seg. Kunstutdanningen er en del av denne beredskapen.
