Kunstnerisk forskning for en kompleks verden

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I systemmeldingen «Sikker kunnskap i en usikker verden» (2025) staker regjeringen ut en retning for å styrke forskningens samfunnsnytte og evne til å møte komplekse samfunnsutfordringer. Her anerkjennes museenes rolle i å øke tillit til forskningen ved å utvikle nye metoder for forskning og brukerinvolvering. 

Utøvende og skapende kunst nevnes imidlertid ikke. Dette til tross for at kunstfagenes kreative og utforskende dimensjoner har stort potensial til å utvide måten vi jobber med komplekse problemstillinger på. Vi finner det derfor betimelig å spørre hva kunstfaglig forskning er og kan være i det norske forskningslandskapet.

Et raskt tilbakeblikk viser hvordan norsk forskningspolitikk har sementert et kategorisk skille mellom kunstnerisk og vitenskapelig forskning. I 2018 ble ’kunstnerisk forskning’, som vi velger å kalle det, formalisert som egen doktorgrad. Riktignok ble det ikke kalt for ’forskning’, men for ’utviklingsarbeid’, og doktorgraden ble adskilt fra ’vanlige’ doktorgrader som omfatter alle andre fagområder.

Debatt ● Sigrid Skutvik

Det er på tide at KHiO krever en institusjonskategori som passer

Formaliseringen av doktorgraden gav kunstnerisk forskning legitimitet og har bidratt til en normalisering av gradssystemet i henhold til Bologna-prosessen. Adskillelsen fra andre forskningsområder har også skapt en ’frihet’ til å utvikle kunnskap som ikke er bundet til tradisjonelle akademiske tellekanter, standarder og prosedyrer. Kunstnerisk forskning fikk, med andre ord, beholde sin egenart og den norske modellen har blitt sett på som unik fordi den kunstneriske prosessen og sluttproduktet fikk stå sentralt, dog med krav om en eksplisitt refleksjon. Slik skiller de kunstneriske stipendiatprosjektene seg fra regulær kunstnerisk virksomhet.

Det er altså mye positivt med kunstnerisk utviklingsarbeid, men vi kan også peke på uheldige konsekvenser ved formaliseringen av dette begrepet. Selv om skapende kunst opererer på andre premisser og med andre former for ‘kunnskaping’ enn andre disipliner, kan begrepet ‘kunstnerisk utviklingsarbeid’ være forvirrende og oppleves som distansert fra forskning. Enda mer forvirrende er det at norske institusjoner bruker ‘artistic research’ i sin engelske omtale av forskningsområdet. I tillegg til forvirring, rommer heller ikke begrepsbruken spennet fra grunnforskning til anvendt forskning til utviklingsarbeid som kjennetegner både kunstnerisk og annen forskning. 

Systemmeldingen legger på mange måter føringen for fremtidig forskningsfinansiering. Utelatelsen av kunstnerisk forskning fra rapporten kan bidra til en allerede fremtredende tendens der den separate statusen til kunstnerisk forskning skaper begrensninger i tilgangen til forskningsmidler. Programmet for kunstnerisk utviklingsarbeid (PKU) har blitt nedlagt og Forskningsrådet har ikke fått (eller tatt) ansvaret for å inkludere kunstnerisk forskning i sin portefølje. Dette skiller seg fra, for eksempel, European Research Council (ERC), som finansierer ulike varianter av kunstnerisk forskning som en naturlig del av sine programmer. 

Debatt ● Marianne Skjulhaug, Trond Mikkelsen og Theodor Barth

Vitenskapelig og kunstnerisk utviklingsarbeid blir sidestilt i lovverket

Det er også utfordringer knyttet til kvalifikasjonsprinsippet. Det er et paradoks at institusjoner som tilbyr doktorgradsprogrammer i skapende kunst ofte prioriterer rene kunstneriske kvalifikasjoner over en kunstnerisk doktorgrad i ansettelsesprosesser for kunstneriske stillinger. Dette reiser spørsmål om hensikten og verdien av en kunstnerisk forskningsutdannelse hvis den ikke konsekvent omsettes til akademisk karriereutvikling innenfor kunstneriske felt. Selvsagt bør de kunstneriske kvalifikasjonene veie tungt, men samtidig blir det vanskelig å bygge forskningsmiljøer med relevant veilederkompetanse innenfor kunstneriske felt når mange ansatte sitter i åremålsstillinger i tillegg til at de ikke har tidligere forskningserfaring.

Den mest presserende konsekvensen av skillet mellom kunstnerisk og annen forskning er, slik vi ser det, at det kan være til hinder for tverrfaglig samarbeid og flyt av idéer og metoder mellom kunstneriske og vitenskapelige forskningsfelt. En intellektuell beredskap krever ikke kun ‘sikker kunnskap’, men også et epistemisk mangfold der ulike teoretiske og metodologiske tilnærminger møtes i dialog. Vi er bekymret for at det økende fokuset på såkalt ‘nytteforskning’ vil gå på bekostning av grunnforskning og den frie kunstneriske undersøkelsen. Risikoen er at det dyrkes frem en akademisk monokultur der instrumentelle mål for faglig kvalitet bestemmer hva slags forskningsspørsmål som stilles, hvilken forskning som støttes og hvem som får drive med denne forskningen. Det er ikke nok kun med løsningsorienterte tilnærminger til samfunnsproblemer, det er også viktig at forskningen utvider vår forståelse og definisjon av disse problemene. Her er kunstnerisk forskning viktig, for eksempel når det gjelder å romme hele mennesket, herunder sanselig, kroppslig og situert viten, som igjen skaper bro mellom det universelle (f.eks. klimaendringer) og det spesifikke (lokale opplevelser av disse endringene).

disputas

Svarte opponenten med Pippi-sitat

Systemmeldingen legger vekt på verdien av et åpent og internasjonalt orientert forskningssystem. Styrken med den norske modellen er at kunsten står i sentrum for forskningen. Ser man til Europa og andre steder i verden, er det små (eller ingen) skiller mellom kunstnerisk og vitenskapelig forskning. Kunstneriske metoder og praksisbaserte tilnærminger har fått fotfeste i både samfunns- og naturvitenskapelige forskningsfelt. Fagbegreper som ‘arts-based research’, ‘practice-led research’, ‘creative methods’ og ‘research creation’ vitner her om produktive krysninger og integreringer mellom ‘kunnskaping’ og ‘kunstskaping’ på tvers av fagfelt og forskningsområder.

Vi ser flere veier for å styrke kunstens rolle i norsk forskningspolitikk. Først og fremst bør man revurdere den strukturelle separasjonen mellom kunstnerisk og vitenskapelig forskning, uten at det går på bekostning av kunstfagenes kreative og utforskende dimensjoner. Man bør skape flere muligheter for at forskere kan jobbe radikalt tverrfaglig gjennom å tilrettelegge for å bruke både kunstneriske og vitenskapelige metoder for å skape både kunstneriske og vitenskapelige resultater. Det må sikres eksterne finansieringsmuligheter for kunstnerisk forskning, herunder full integrasjon i Forskningsrådets programmer. Det bør etableres robuste og disiplinspesifikke kriterier for vurdering av kunstnerisk forskning i ansettelses- og opprykksprosesser. Og kanskje viktigst av alt: vi bør fremme et epistemisk mangfold og peke på den unike verdien av kunstnerisk undersøkelse til kunnskapsproduksjon og samfunnsforståelse.

kunst

Roper varsko om kirke­musikk­utdanningen og andre sårbare fagmiljøer

Systemmeldingen legger vekt på ‘sikker’ kunnskap i en usikker verden, men spørsmålet bør kanskje heller være hvordan vi sikrer kunnskap i en usikker verden? Det gjøres ved å være på vakt mot akademisk monokultur og heller fremme et epistemisk mangfold som utfordrer oss til å tenke nytt rundt hva forskning er og burde være.