Forutinntatte holdninger om fremtidens medisin­utdanning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Dekanene fra de fire medisinske fakultetene i Norge kritiserer Universitetet i Stavanger (UiS) sin studiemodell for medisinutdanning, og kaller denne både gammeldags og frarådet. Som medisinstudenter og medlemmer av ressursgruppen for medisinutdanning ved UiS ser vi et behov for å oppklare uoverensstemmelser fra dekanenes kronikk, og fremme medisinstudentenes interesser.

les også

Nye medisin­utdanninger utfordrer og utvikler etablerte modeller

Det er konsensus rundt hovedlinjene i Grimstadutvalgets rapport «Studieplasser på medisin i Norge» fra 2019, herunder at vi trenger en reell opptrapping av antallet medisinstudentplasser for å innfri Norges WHO-forpliktelser om å utdanne eget helsepersonell. Utvalget var derimot splittet 50/50 i spørsmålet om utvidelse av gradsrett og et femte medisinsk fakultet i Norge.

Når man skal ta stilling til spørsmålet om utvidelse av gradsretten og medisinutdanning i Stavanger, kan det være nyttig å ta to steg tilbake, for å se på status quo av norsk medisinutdanning. I skrivende stund studerer nær halvparten av norske medisinstudenter i utlandet, med hovedvekt i Øst-Europa.

Grimstadutvalget anbefaler at Norge skal utdanne 80 prosent av egne leger, tilsvarende en økning på 440 studieplasser årlig. Solberg-regjeringen lanserte 80 studieplasser på medisin i Norge i 2020, og Støre-regjeringen supplerte med 15 nye i år. Totalt sett monner 95 nye studieplasser, men dette kommer dessverre meget kort, faktisk ikke engang kvartveis, om man legger en ønsket økning på 440 nye studieplasser til grunn.

Dekanene beskriver et behov for flere studieplasser, ikke flere fakultetsadministrasjoner. Dette er vi enige i, men vi vil presisere at det allerede eksisterer en velorganisert fakultetsadministrasjon for helsevitenskap ved Universitetet i Stavanger som rommer flere helsefaglige utdanninger.

Samtidig vil vi påpeke at et medisinstudium ved UiS dimensjoneres for 72 medisinstudenter per kull, som medfører en vesentlig økning i studiekapasitet sammenliknet med de 20 plassene UiB vil tilby i Stavanger gjennom Vestlandslegen.

UiS sitt initiativ vil ikke bare gi en kapasitetsøkning på medisinstudiet, men også medføre en styrket satsing på primærhelsetjenesten i studieløpet og åpne for innovasjon i undervisningsmetoder og utdanningsfokus sammenliknet med de tradisjonelle spesialist-styrte medisinutdanningene.

Ved å åpne for mer utplassering i primærhelsetjenesten og undervisning fra allmennleger, ivaretar UiS ønsket om å utdanne generalister til både primær- og spesialisthelsetjenesten. Norske medisinstudenter fortjener høy faglig kvalitet og forutsigbarhet i studieløpet, nærhet og tilhørighet til egen utdanningsinstitusjon, samt et klinisk fokus i utdanningen som ruster oss for legehverdagen.

Om dekanene får det som de ønsker, vil fremtidig økning av antall studenter skje på de fire eksisterende medisinske fakultetene. Løsningen de peker på er en desentralisert modell, hvor studentene starter medisinutdanningen sentralt, og deler av studentmassen har de siste praktiske og kliniske årene på mer perifere sykehus.

Å ikke ta i bruk Stavanger universitetssjukehus fra dag én, som i all beskjedenhet har større befolkningsgrunnlag enn to av de eksisterende medisinske fakultetene er i beste fall bakvendt. Det er tross alt forskjell på byen Stavanger og tettstedet Levanger.

les også

Universitetene må samarbeide om medisinutdanning i Stavanger

Dekanene hevder også at «delt gradsrett er en uprøvd modell som ikke løser noen kjente nasjonale utfordringer». Dette kan ikke være riktig om de som oss, anser å øke kapasiteten på medisinsk utdanning som en nasjonal utfordring. Å hevde at delt gradsrett er uprøvd, vitner i beste fall om dårlig hukommelse. Universitetet i Bergen og NTNU tok i bruk delt gradsrett da medisinutdanningen i Trondheim ble opprettet i 1975.

Vi er alle tjent med å samarbeide for å utdanne flere leger i Norge og for å styrke det norske helsevesenet. Derfor bør en studiemodell for medisinutdanning ved UiS møtes med åpne armer, støtte og nysgjerrighet. All den tid opptrappingen i Norge ikke tilsvarer 440 studieplasser årlig, vil marginen være mellom innland og utland, ikke mellom Stavanger og de eksisterende medisinske fakultetene.

Andreas Schønberg-Moe og Xenia Cappelen er medisinstudenter ved henholdsvis Semmelwies university i Budapest og Universitetet i Bergen

Les også:

Debatt ● ingvild vatten alsnes og morten munkvik

Innovasjon i utdanningen kan gi et bedre helsevesen

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside