Hardt ut mot stempel som ekstrem. — Orwellsk nytale

Jussprofessoren ved Universitetet i Oslo er den tredje nominerte finalisten til Khronos kåring av Årets navn av akademia 2025. De to andre er Historikere for Palestina og direktør ved Fridtjfo Nansens institutt, Iver B. Neumann. 

Du kan følge utdelingen direkte på khrono.no torsdag 11. desember, fra klokka 16.

Benedikte Moltumyr Høgberg  har det siste året markert seg som en tydelig aktør i offentligheten, i forbindelse med regjeringens forslag til hjemler om bruk av sivil arbeidskraft i krisesituasjoner – omtalt som sivilbeskyttelsesloven.

FAKTA

Årets navn i akademia

For sjette år kårer Khrono Årets navn i akademia. Her er kriteriene:

«Med tittelen Årets navn i akademia ønsker Khrono å gi oppmerksomhet til noen som i kraft av sine meninger eller handlinger har gjort seg bemerket og reist eller formet viktige debatter i og/eller utenfor akademia, eller som på annet vis har hatt betydning for akademia som en del av storsamfunnet i 2025.»

Disse sitter i juryen:

• Tony Burner, professor Universitetet i Sørøst-Norge
• Karianne Bjellås Gilje, daglig leder i Stiftelsesforeningen
• Arve Hjelseth, professor NTNU
• Minda Holm, seniorforsker Nupi
• Tove Lie, redaktør i Khrono (juryleder)

Tidligere vinnere:

• 2020: Nesnastudentene
• 2021: Cecilie Hellestveit
• 2022: Kierulf-utvalget
• 2023: Inga Strümke
• 2024: Kristoffer Rytterager og en anonym student som vant over Kunnskapsdepartementet i Høyesterett

I over ett år gjorde hun en iherdig innsats gjennom formelle kanaler og advarte mot et inngripende og udemokratisk lovforslag– men vant ingen gehør. Det var først da hun varslet gjennom en serie med Facebook-innlegg, at offentligheten, pressen og sovende politikere innså hvilken trussel mot den konstitusjonelle maktfordelingen man var i ferd med å vedta i Stortinget.

Les Khronos intervju med Benedikte Moltumyr Høgberg fra november, for mer bakgrunnsinformasjon

FINALIST årets namn i akademia

BI-professoren vil ikkje vere ein taus tilskodar

— Brudd med maktfordelingen

I korte trekk gikk lovforslaget ut på at i tilfelle krig eller krise – definert av regjeringen og regjeringsapparatet – vil regjeringen kunne bestemme beordring av alle sivile mellom 18 og 72 år. Som Moltumyr Høgberg selv skrev på Facebook:

«Regjeringen får altså en lovgivningsmyndighet som står over Stortingets egne lover i spørsmål som gjelder den voksne sivilbefolkningen - altså for deg og meg.»

Som følge av hennes utspill og det som fulgte av medieoppmerksomhet, ble loven kraftig moderert, før den ble vedtatt i juni.

Moltumyr Høgberg har fått mye og vedvarende ros for sin innsats. Blant annet ble hun tildelt Juristforbundets Rettssikkerhetspris i september. Men aller helst hadde hun sett at problemstillingen rundt sivilbeskyttelsesloven aldri kom opp:

— De endringene som kom med vedtaket i juni, var helt til det bedre. Men jeg vil jo ikke si at resultatet er bra av den grunn. Det er kanskje så vidt tålelig.

— Du ville ha gått mye lengre?

— Det er feil måte å se det på. Jeg ville ikke gått lengre, jeg ville ikke vedtatt en slik lov overhodet.

— Hvorfor ikke?

— Lovforslaget innebar et brudd med maktfordelingen, med det som er vårt konstitusjonelle system, vårt demokrati. Skal man bygge opp et totalforsvar i Norge må det først og fremst gjøres gjennom planlegging og organisering, ikke gjennom maktforskyvning i lovverket.

Radikal og ekstrem

Ikke alle har vært enig med henne underveis dette året. Stemmer i Høyre har kalt Moltumyr Høgberg for ekstrem.

— De som er tilhengere av loven slik den opprinnelig var foreslått, er samtidig tilhengere av å bryte med vårt maktfordelingssystem, et system vi har hatt siden Grunnloven av 1814. Når jeg kritiserer dem for å ville bryte med systemet, da er det altså jeg som blir kalt ekstrem?

Moltumyr Høgberg rister oppgitt på hodet.

FAKTA

Benedikte Moltumyr Høgberg

• Professor ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo
• Hennes forskningsfelt spenner seg over de rettslige sidene ved temaer som stats- og styreformer, menneskerettigheter, metode, straff, forvaltning og beredskap
  
• Har deltatt i og ledet en rekke offentlige utvalg og utredninger — blant annet i saker om beredskap, forvaltning og menneskerettigheter
  
• Høgberg har bidratt i en rekke forskningsprosjekter og utredninger. Hun er blant annet forfatter av boken «Statsrett kort fortalt» og medforfatter/redaktør av den store boken om den rettslige responsen på covid-19-pandemien «Kriseregulering – lovgivning under koronakrisen»
  
• I 2025 ble hun tildelt Rettssikkerhetsprisen — for sitt engasjement i debatten rundt regjeringens forslag om sivil arbeidskraft i krisesituasjoner, hvor hun ’varslet’ offentligheten for å ivareta demokratiske og rettsstatlige prinsipper
  

— Det er orwellsk nytale når de gir meg slike karakteristikker. Hvis de må klistre på meg en merkelapp, får de heller beskylde meg for å være konservativ. Jeg vil bevare det eksisterende demokratiet. Bevare rettsstaten. Og så blir jeg i stedet beskyldt for å være både radikal og ekstrem. Dette viser hvor kunnskapsløst deler av samfunnet er blitt – og hvordan personkarakteristikker benyttes av politikere i forsøk på å undergrave troverdigheten til forskere.

finalist årets navn i akademia

– Det er en borgerplikt å dele kunnskapen

Etterlyser kunnskap

— Eller kan det være slik at dette er så avansert at bare dere jurister forstår?

— Dette er ikke avansert! Komplekst, ja, på sitt vis, men ikke verre enn at hvem som helst blant alminnelige, oppegående personer kan gjøre sine refleksjoner rundt dette bare man får loven og maktsystemet forklart, sier Moltumyr Høgberg og kommer med et hjertesukk:

— Jeg skulle ønske at det hadde vært en mye større kunnskap i samfunnet - og i skoleverket - om hvilken rolle rettsstaten har og hva som er funksjonene til rettsstaten. Kunnskapsmangelen slår dessverre også inn i norsk presse. De skriver litt om økonomi, litt om politikk, litt sladder, litt om ditt og datt. Men så har du alt det andre, som går under radaren.

— Hva er «det andre»?

— Om hvordan samfunnet og samfunnsmaskineriet er skrudd sammen. I USA går ikke dette under radaren. Der har de en mye sterkere rettsstatstradisjon, som gjør at Trump møter en god del motstand i rettssystemet, blant advokater og jurister. Han stanger inn i lovverk på statlig eller føderalt nivå, og når han prøver å dupere det, forsøker det å slå tilbake. I tillegg har USA en presse som følger opp, som forstår og som kan gjenfortelle hva som skjer.

— I Norden er rettsstatstradisjonen svakere. Her er det mer tillitsbasert og folk flest tror ting fungerer godt helt av seg selv. Men slik er det absolutt ikke. Det er for lite oppmerksomhet på hvorfor vi har rettsstaten, hvorfor vi har jurister i samfunnet, og hva mange av dem står i hver eneste dag for å holde reisverket i samfunnet oppe.

— Hvis jeg spør deg for eksempel, vet du hva en rettsstat er? spør jussprofessoren plutselig og snur intervjusituasjonen på hodet.

— Vel, sikkert ikke mer enn gjennomsnittet. Men jeg vet en del mer nå etter et og et halvt intervju med deg.

— Hehe, så da vet vi at det ikke er fordi folk er dumme at de ikke vet så mye om rettsstaten og maktfordelingen i eget land. Men det er ekstremt skummelt, for det betyr at en Trump-person ville hatt lett match i et land som Norge. 

Akademia og kjønn

Kvinnekulturen i akademia er problemet, ikke Gutteklubben Grei, mener jussprofessor

Skinnprosesser

Jussprofessoren skyr ikke unna sterke situasjonsbeskrivelser i sin framferd. Juryen skriver da også i sin begrunnelse:

«Benedikte Moltumyr Høgberg er finalist i Årets navn i akademia for å utfordre det norske maktapparatet – både regjering og Storting – ved å legge opp til en uredd debatt om sentrale rettsikkerhetsprinsipper som kunne utfordret den grunnleggende maktfordelingen i det norske samfunnet.»

Hun mener det er flere store debatter vi trenger å ta framover, om hvordan samfunnsmaskineriet er skrudd sammen. Hun mener blant annet det er en økende tendens til skinnprosesser i norsk offentlighet.

— Mitt klare inntrykk etter å ha jobbet i norsk offentlighet i mange år, er at det er blitt verre siden 1990-tallet.

— Hvilke prosesser er dette, og har du noen eksempler?

— For å belegge den påstanden fullt ut, trenger jeg helst å gjøre store forskningsprosjekter som ingen ennå har gjort. Men det er likevel ganske lett å få øye på skinnprosesser.

— For eksempel?

— Flere av utnevnelsene til offentlige utvalg av Kongen i statsråd. I slike utvalg nedsettes det en rekke personer som sitter ganske tett på makta eller embetsverket og som er en del av et nettverk. Utvalg som ikke blir spesielt uavhengige – selv om det sies at de er det – men som blir rigget, nettopp fordi man vet hva disse personene allerede mener om de spørsmålene man ønsker svar på. 

— Dette er også en av grunnene til at veldig mange flinke forskere i Norge aldri blir utnevnt i utvalg. For regjeringen eller det øverste embetsverket vet ikke hva slags kunnskap de besitter og hvilke synspunkter de ha.

— Har du noen konkrete eksempler, på at spesielle mennesker blir valgt ut?

— Du kan bare ta den ferske utnevnelsen i regjeringens etikkutvalg. Der setter man Svein Gjerdrem som utvalgsleder, styreleder av Helse Sør-Øst – og hvorfor er han det, forresten? - og som nylig var ute og proklamerte at lederne i helseforetakene er så smarte at de trenger høye lønninger. Vips, så får han lede etikkutvalget til regjeringen. Say no more!

Hjelpeløs presse

Jussprofessor Moltumyr Høgberg har ikke helt lyst til å slippe taket i rollen som pressen spiller.

— Man ser trynet til Trump i mediene hele tiden. Norsk presse klarer å skrive om alle de fæle tingene han gjør. Det klarer de, fordi dyktige, amerikanske pressekolleger – i tillegg til jurister og økonomer – har klart å avkle hva han holder på med. Og så reproduserer norsk presse den informasjonen. Men når det gjelder ting som skjer i eget land og de må gjøre en innsats selv, så klarer de nesten ingenting.

— Derfor var jeg vel så sinna på pressen som jeg var på politikerne i arbeidet med sivilbeskyttelsesloven. Jeg synes at mange kritikere av redaktørstyrte medier i Norge, har helt rett. For hvor er pressen når det er virkelige alvorlige ting i spill? De kritiske spørsmålene til makta blir ikke stilt. 

Moltumyr Høgberg sier det ikke gjelder ikke alle medier, men at det ofte er tilfelle for de største mediene med statsstøtte. 

— Jeg tror altfor mange av dem lar seg smigre av at de får lov til å gå i maktenes korridorer og være en del av et større nettverk. Og så liker de å snakke om hvor viktig det er med redaktørstyrte medier, altså hvor viktige de selv er. I tillegg må man ikke utelukke effekten av at makta sørger for å ha en «god tone» med sentrale journalister og kommentatorer.

— Men vi har da stadig avslørende journalistikk i Norge?

— Tja, har vi det? At noen har signert en og annen reiseregning feil er jo fint lite interessant, det er de store og systematiske utfordringene som kan velte et samfunn. Men innimellom, joda. NRKs avsløring av hvordan kommunene ødelegger norsk natur, var briljant. Tilsvarende Adresseavisas avsløringer av at manglende nitrogenrensing og manglende overholdelse av EU-direktiver ødelegger livet i norske fjorder. Mer av slikt!

Ramsalt kritikk

Bredside mot Forskningsrådet: «Et system fullstendig blottet for selvinnsikt»

— Frekkhetens nådegave

Nå har jussprofessoren snakket seg riktig varm og vil gjerne ta det store sveipet videre. Også lobbyvirksomheten rundt politikken er et stort problem, mener hun.

— Vi har ikke en gang et lobbyregister i Norge, noe Norsk Journalistlag har vært en pådriver for i mange år. Men for døve ører. Det er altså lov til å betale PR-byråer for å snakke med politikere. «Lov» i anførselstegn, fordi dette faktisk rammes av ordlyden i straffeloven som straffbar påvirkningshandel.

— Så hvorfor skjer det da, mener du?

— Stortinget har selv skrevet inn i et såkalt forarbeid til straffeloven at loven likevel ikke skal ramme den aktiviteten de selv driver med, til tross for ordlyden i loven. De har altså forsøkt å legge føringer for at juristene skal tolke straffeloven på en slik måte at ordlyden ikke skal gjelde for politikere. Hadde vi hanket inn det der korrupsjonsjegerbyrået til Ukraina og satt det til å gå gjennom norske maktforhold, hadde de slaktet oss, antakeligvis.

— Bare se det for deg, sier Moltumyr Høgberg ivrig og kommer helt fram mot bordkanten:

— Du har en person som har vært representant på Stortinget tidligere, og som får beholde adgangskortet til bygningen – et adgangskort ingen av oss dødelige har – en person som kan gå fritt rundt i gangene der inne, spise lunsj i stortingsrestauranten og på kameratslig vis slå av en prat med stortingsrepresentantene, som får betalt av sin arbeidsgiver, et PR-byrå, som fungerer som en mellommann for en eller annen i denne verden som ønsker å oppnå et politisk resultat i det norske Stortinget og som har betalt PR-byrået et ukjent pengebeløp, et beløp fra en person vi aldri får vite hvem er, men hvor pengene til slutt havner i lomma til personen med adgangskort, sier Moltumyr Høgberg og lener seg tilbake etter tiraden.

Så kaster hun seg fram mot bordet igjen: 

— Denne personen får altså betalt for å påvirke de demokratiske beslutningsprosessene i vårt folkevalgte organ, fra innsiden, uten at du og jeg, som egentlig har valgt inn de som skal representere oss til å forvalte landet, får den samme påvirkningsmuligheten, med mindre vi er villige til å betale et PR-byrå i dyre dommer. 

— Jeg vil si at dette er et nokså tydelig trekk ved et gjennomkorrupt samfunn. Så kan du jo legge til at dette er den samme gjengen som ber folket ha «tillit». På godt norsk kalles vel det for «frekkhetens nådegave».

Negativ oppmerksomhet

Det har vært en lang periode med arbeidet med sivilbeskyttelsesloven, nesten to år for Benedikte Moltumyr Høgberg. Og etter hvert – med mye medieoppmerksomhet. Hun er ikke glad for at det er markskrikerske metoder som skal til for å oppnå denne oppmerksomheten.

— Det er først når du sier noe som provoserer andre, at det blir debatt og at man når fram – altså, vel og merke for oss som verken har penger eller moral til å betale et PR-byrå for påvirkningsarbeid da. Når man har forsøkt et helt år gjennom formelle kanaler, og gjort alt «etter boka» og ingen bryr seg, så må man til slutt velge om man skal la det fare eller rope enda høyere.

For kunnskapssamfunnet og for forskere, som jobber seriøst og over lang tid, er dette svært betenkelig, mener hun.

— Denne saken illustrerer med all tydelighet at du må ut der for å markere og provosere, fordi det er det som må til for å få pressen på kroken. Du må løfte en diskusjon som har potensiale til å bli polarisert eller bare sjokkerende, for da vil pressen bite på. 

Men med en slik strategi følger det mye med på lasset, sier hun. 

— Spesielt hvis du er kvinne, fordi altfor mange der ute er mer opptatt av form enn innhold. Mange synes nok kvinner – og forskere generelt - må oppføre seg etter en eller annen kjedelig mal for oppførsel. Du får raskt beskjed om at du «skulle heller ha gjort slik eller sånn», og veldig mange får meninger om deg, om hvordan du oppfører deg, om hvem du er. 

— Mye negativ oppmerksomhet?

— Massivt! Og du får en skokk med folk etter deg, som tror de er eksperter på nettopp deg. En klassisk kommentar jeg misliker sterkt når jeg leser den, uansett hvem den er rettet mot er varianter over denne: «Jeg er ikke nødvendigvis uenig, bare i måten det ble sagt på».

For de fleste forskere er det selvsagt ekstremt ubehagelig å få fokus rettet mot person eller form framfor innholdet i budskapet, sier hun.

— Derfor unngår mange forskere å sette seg i slike situasjoner, de forsøker å si noe på sitt snille vis, men så er det ingen som hører etter. Så hva gjør man da? Vi er dessverre alle bidragsytere til en kultur der viktige ting ikke kommer fram, hvor kunnskap blir borte fordi vi er mer opptatt av form enn innhold, og som gjør at makt får større spillerom til å misbruke makt.

Vi befinner oss i en tid hvor vi har et skrikende behov for et mer kunnskapsbasert og maktkritisk samfunn, mener hun.

— Og vi trenger mer raushet og toleranse overfor ulike uttrykksformer i det offentlige rom. Vi må tillate at oss at forskere er mennesker, og mennesker må og bør bruke ulike uttrykksformer, hvis ikke blir vi et fattig land, sier Benedikte Moltumyr Høgberg.