Hun tegner studiehverdagen. Dette er L-innsikt

— Tradwife her, nyfeminisme der, underkaste seg mannen sin der borte. Jeg må bare spørre. Dette er et oppriktig spørsmål til alle kvinner som mener at kvinnen skal gå hjemme og mannen skal fikse ting: Når var sist du var på gruppeprosjekt med en mann og han tok styring og faktisk gjorde det han skulle — når? Når? NÅR? 

Dette spørsmålet stilte Linn Isabel Eielsen i en video på Instagram da tradwife-debatten raste som verst i fjor høst. Men som student var hun åpenbart mest opptatt av gruppearbeid, noe som resulterte i en lang tegneserie. 

Khrono møter Eielsen på Universitetsbiblioteket en stille dag i desember. 

Studenten, som ved siden av studiene er fulltidstegner og skaper av tegneserien L-innsikt, er ferdig med eksamener på mastergraden i medievitenskap for i år, og neste semester venter masteroppgaven.

— Jeg er litt sliten nå når jeg går inn i siste semester, men da skal jeg bare fokusere på masteroppgaven. Men jeg elsker virkelig både studier og jobb, og jeg klarer ikke å velge, sier Eielsen. 

— Dette er for nisje

Grunnen til at hun spurte internett om de har opplevd at en mann bidrar på gruppearbeid, er egne erfaringer og tegneseriestripen hun lagde for å få ut frustrasjonen i etterkant. 

— Det er så funny, for jeg tenkte: Herregud, dette er for nisje. Det er ingen som kommer til å relatere til dette. Fordi det var så sinnssyke opplevelser jeg har hatt. Det var for meg sjøl at jeg lagde den sekvensen. 

Den 17-striper lange tegneserien, som kan leses på Eielsens Instagram, handler om gruppearbeid. Serien følger to karakterer basert på Eielsen og en venninne, samt en mannlig studentkarakter som er kokt sammen av opplevelsene hun har hatt under gruppearbeid. 

— Det var jo blant annet han som «følte» definisjonen på et begrep? 

— Ja, det har skjedd mange ganger! Ikke bare på gruppeeksamener, men i situasjoner hvor unge, ofte mannlige, studenter, begynner å krangle med professoren om begreper og sånne ting. Jeg ser på det av og til som et sosiologisk prosjekt i store forelesninger. Jeg får sikkert kjeft for å si det, men dette skjer jo, sier Eielsen. 

Men det som skjedde da Eielsen la ut tegneserien, var at utrolig mange kjente seg igjen. 

— Og det syns jeg var «mortifying» og veldig trist. For den trodde jeg var så «far-fetched». Jeg trodde jeg skulle få kjeft, liksom. Jeg fikk ikke kjeft.

Likte studium bedre enn daten

Tegneserieskaperen, som kommer fra Haugesund, har alltid likt å tegne. Etter videregående tok hun en fagskoleutdanning i illustrasjon, og så ventet en bachelor i kultur og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Inngangen til sistnevnte studium var kanskje noe utradisjonelt:

— Det er veldig morsomt, fordi jeg datet egentlig en fyr. Og så innså jeg at jeg likte studiene hans bedre enn han. Så jeg søkte meg inn på studiet hans. Og han vet det, så du kan bare skrive det. Og så ble jeg bare besatt, men det gjør jeg med alt.

Eielsen tror hun hadde blitt like besatt av et annet studium — filosofi, litteraturvitenskap, noe i den retningen. 

— Så det var det patriarkalske svaret på hvorfor jeg begynte på disse studiene, vitser hun. 

Eielsen er helt klart travlere enn en gjennomsnittlig ung student. 25-åringen har snart gitt ut fire bøker hun både har skrevet og illustrert, bidratt på tolv eller tretten bøker med illustrasjoner, og hatt frilansprosjekter med alt fra NRK til Aftenposten og Cappelen Damm. 

Nå i januar gav hun ut en ny bok, Aina og Stallo, som er en samisk barnebok på bokmål. Eielsen har gjendiktet og illustrert et samisk sagn. 

— Det finnes ikke så altfor mange samiske barnebøker der ute, så jeg har prøvd å gjøre det til et kulturelt prosjekt, og å gjøre alt så historisk korrekt som jeg kunne. 

Moren til Eielsen er fra Karasjok, men lærte ikke samisk, kun norsk, fordi foreldrene ville gi henne flere muligheter. Men så endret samfunnet seg litt, så morens småsøsken kan samisk, og Eielsens kusiner kan samisk. 

— Familien vår er nok preget av fornorskningen. Jeg prøver å ta tilbake noe av det fine med det samiske i den barneboka.

Ødelegger dagen, men ikke livet

Etter denne utgivelsen blir det fullt fokus på studier hele våren. Men tidligere har hun stått opp klokken seks om morgenen for å tegne striper. 

— Jeg blir ikke sliten av å jobbe, jeg blir sliten av alt rundt. For eksempel et «hate train» på TikTok, eller at det blir endringer i innkjøpsordningen og de ikke tar inn boka mi. Det sliter meg ut, men tegning er det jeg elsker å gjøre. 

Eielsen har 21.000 følgere på Instagram og 12.000 følgere på TikTok. Videoene hennes får mellom en og to millioner visninger på TikTok i måneden. 

— For oss uinnvidde, et hate train …? 

— Et hate train er når det blir en minitrend og en intern spøk blant mange å være ekkel mot en spesifikk person. I august så var det mange som fant ut at de skulle gjøre narr av øynene mine. De gjettet på sykdommer jeg hadde, og kommenterte masse runde emojier som skulle være øynene mine, sier Eielsen. 

Det føltes kanskje som det var flere enn det egentlig var, tenker Eielsen. 

— Men så er det hundrevis som sitter og liker kommentarene. Det gir en følelse av at mange ser på det som skjer som greit. 

Det er ikke første gang hun får hat på nett, og Eielsen tror ikke det er siste gang heller. 

— Hvordan påvirker det deg?

— Det ødela dagen min, men det ødela ikke livet mitt, på en måte. Jeg var kanskje litt satt ut av det i en uke. Men du kan tegne mens du griner, det lever jeg litt av. Du kan skrive mens du rister. Eneste alternativ er å gå videre. 

Likevel er det mer positivt enn negativt, selv om det ikke alltid føles sånn på det verste. 

— Det er mange som er veldig glad i L-innsikt. Jeg er veldig stolt og glad for at jeg får lage noe som folk bryr seg om. Det var over alle forventninger jeg hadde av livet mitt, på en måte. Så det er nok av grunner til å stå opp og fortsette å tegne.

Signerer kontrakt først, finner løsningen etterpå

Hun har altså rukket mye i løpet av sine 25 første år. Og hvorfor hun valgte som hun gjorde — altså i tillegg til historien med han hun datet? Pandemien spilte også inn.

— Jeg følte en usikkerhet knytta til framtida. Og så følte jeg òg at jeg trenger en backup-plan, for jeg er ikke et chill menneske. Jeg er IKKE chill. Det har hjulpet meg veldig. 

For når Eielsen ser tilbake på notater fra barndommen, er det tydelig at hun aldri ville gjøre noe annet enn å lage ting. Selv om hun ikke er særlig chill: 

— Jeg engasjerer meg i alt hele tida. Og jeg klarer ikke å ikke fullføre noe, som er en velsignelse og en forbannelse. Det har vært utrolig givende.

Selv syns Eielsen at hun har gjort mye gøy, alt fra tegneserier til workshops og annet frilansarbeid. 

— Jeg føler ikke at noe av det var et alternativ å la være, samtidig som jeg hadde enorm angst for at det ikke skulle gå. Jeg var livredd. Jeg startet L-innsikt og satset for fullt på den, og den fyller ti år neste år, sier Eielsen. 

Hun har stort driv, men er preget av at hun er litt sliten for tiden. 

— Jeg tenker iblant, var det så lurt? Men svaret er jo ja. Jeg ville ikke gjort noe annerledes. Jeg er litt sliten nå når jeg går inn i siste semester med masteroppgave, men da skal jeg bare fokusere på det. Men jeg elsker virkelig både studier og jobb, og jeg klarer ikke å velge. 

— Det er litt som det sitatet ofte feilaktig tilskrevet Pippi, «det har jeg aldri gjort før så det klarer jeg sikkert»?

— Ja, jeg signerer kontrakten og så finner jeg ut hvordan jeg løser det etterpå. Virkelig! Det har skjedd så mange ganger. Det har jeg ikke turt å si før. Det er flere ganger jeg har signert en kontrakt og tenkt: Å herregud, hva gjør jeg nå? Men det har gått. 

Men det å være frilans er røft til tider, forteller Eielsen:

— Du vet aldri om du har fått en god eller en sjeleknusende beskjed når du får en e-post, eller om det bare er Kverneriet som vil selge deg gavekort. 

På lesesalen på Georg Sverdrups hus på Universitetet i Oslo har Linn Isabel Eielsen tegnet mange striper.

Her leter hun i bunnen av sekken etter den digitale pennen til tegnebrettet, noe som er typisk, forteller hun til Khrono.

— Jeg har alltid lyst til å lage ting! Jeg klarer ikke å la være. Jeg sliter alltid med å sove, for jeg har så mange ideer til ting.

— Det er mange som er veldig glad i L-innsikt. Jeg er veldig stolt og glad for at jeg får lage noe som folk bryr seg om.

Publiserer om virkelighetsforståelse

I tillegg til all tegningen, kommer en stor interesse for studiene. Før mastergraden er ferdig, er hun gang med sin første fagfellevurderte publisering. 

— Jeg var på en masterclass ved Humboldt-universitetet i Tyskland, og de ønsker å publisere tekstene vi skrev der. Artikkelen min er til fagfellevurdering nå.

Artikkelen handler om gen Z, Eielsens generasjon.

— Da jeg var 16 år, ble Trump-president. Da jeg var 18 år, streika vi for klima. Da jeg var 20 år, ble det pandemi. Jeg feiret 20-årsdagen min i en pandemi. Jeg var 19 da den kom. I det tidsspennet, skjer en del hendelser som er ting som aldri skulle skje, som rykker veldig i min virkelighetsforståelse, sier Eielsen. 

Derfor gikk Eielsen inn i samfunnsfagbøker fra da hun gikk på barneskole og ungdomsskole. «Hvor kom virkelighetsforståelsen min fra?», spurte hun, og gjorde en diskursanalyse av bøkene. 

— Et funn var måten bøkene fortalte om andre verdenskrig. «Vi vant, og derfor har vi velferdsstaten. Og nå kan vi leve lykkelig alle våre dager». Og det er en ganske formativ historie å høre så mange ganger som du hører den i løpet av oppveksten, sier Eielsen. 

Men de siste årene har det vært krig i Europa.

— Denne generasjonen har ikke den samme erfaringen om at alt går bra som foreldregenerasjonen hadde. Det gjør at ting er veldig «shaky» og folk er veldig engstelige, sier Eielsen. 

— Hva handler masteroppgaven din om? 

— Den handler om tegneserier og ideologi, hvordan norske stripeserier representerer nordmenns holdninger til natur og teknologi. Så blant annet kommer jeg inn på hva slags utstyr en trenger for å være i naturen. Skal utstyret være dyrt? Hvorfor har vi så dyrt utstyr? Slike ting. Det blir litt Bourdieu, sier Eielsen.

For Bourdieu har det vært, gjennom hele studietiden. 

— Jeg leste Distinksjonen i fjor sommer. Da skjønte jeg mer at alle yrker og utdanninger og roller har kun den verdien de har fordi vi tilegner dem den verdien. Og vi er jo avhengig av at alle er enige om at den verdien er riktig, sier Eielsen. 

Og det kan både være et kritisk maktperspektiv, men også et argument hvis noen prøver å underbygge verdien av utdanning:

— Ting kan være nyttig og viktig, selv om vi ikke trenger å se på det som viktigere og nyttigere enn andre ting. 

Synes humaniora har et ufortjent dårlig rykte

Apropos nyttig og viktig, så har også Eielsen merket seg at mange tenker samfunnsfag er en intuitiv vitenskap som alle bare kan forstå. 

— Det syns jeg er skummelt, for da går mange rundt i verden og tror at de kan alt, fordi de har en intuitiv forståelse. Det er mange ting jeg har trodd at stemmer, og så leser jeg om det og ser at det ikke er sånn i det hele tatt, sier Eielsen. 

Hun ønsker at forståelsen for verdien og egenarten til samfunnsvitenskap og medievitenskap økes. Selv har hun fått frysninger og blitt rørt av studier hun har lest. 

Alle fagfelt er nyttige, mener Eielsen:

— Alle har en egenverdi og noe nyttig for seg som andre fagfelt ikke har. Jeg syns samfunnsvitenskap og humaniora har fått et ufortjent dårlig rykte, spesielt med utfordringene vi møter framover: kunstig intelligens, klima, integrering, større flyktningkriser. You guys need us!