Debatt Arild Raaheim

Hva er eksamen?

Velger vi å beholde eksamen – og ikke gjør nødvendige avklaringer eller gir studentene tilstrekkelig informasjon og opplæring – kan vi ikke i ettertid klage over at vi får mye å gjøre, skriver Arild Raaheim.

Å be om begrunnelse eller klage på karakteren er en rett studentene har, slår Arild Raaheim fast i dette innlegget.
Å be om begrunnelse eller klage på karakteren er en rett studentene har, slår Arild Raaheim fast i dette innlegget.
Publisert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I et innlegg i Khrono stiller professor Kristin Beck (UiO) spørsmålet: «Er eksamen læring eller vurdering?» Utgangspunktet er Becks egen bekymring over at vi bruker altfor mye ressurser på å behandle studenters klager og ønsker om karakterbegrunnelse.

Hvis eksamen skal regnes som en læringsform, er det naturlig å gi tilbakemelding på eksamensbesvarelser. Da må det i så fall tilføres ressurser til det, skriver hun.

La oss avklare det med en gang: Eksamen er vurdering. Spørsmålet er unødvendig og en debatt om dette egentlig en ikke-debatt. Når det er sagt betyr det ikke at det ikke skjer en læring i forbindelse med eksamen, men det er en ikke-studieplanfestet og høyst subjektiv læring. For eksempel den om hvordan jeg best skal takle nervøsitet.

Om vi bruker mye ressurser på klagebehandling kan jo det være et uttrykk for at vi ikke har gjort jobben vår godt nok. Mye av den informasjon studentene etterspør kan og bør vi gi dem i forkant av eksamen, gjennom klart og tydelig å kommunisere: Hva de vil bli testet i (læringsutbytter), hva det vil si å ha oppnådd gjeldende læringsutbytte (kriterier), hva som skiller en god fra en mindre god besvarelse (sensorveiledning), og hvordan en vet om en har nivået inne (arbeidskrav/øvinger/tilbakemelding).

Målet må aldri være å få bort alle klager eller ønsker om karakterbegrunnelse. Dette er en rett studentene har. Dessuten vet vi at vurdering er vurdering og ikke eksakt måling, og selv om det eksisterer veiledninger av ulike slag har vi ingen garanti for at de brukes likt av alle sensorer. Velger vi å beholde eksamen – og ikke gjør nødvendige avklaringer eller gir studentene tilstrekkelig informasjon og opplæring – kan vi ikke i ettertid klage over at vi får mye å gjøre!

En debatt vi virkelig trenger er en om bruk av alternativer til eksamen. Hvorfor vi trenger alternative vurderingsformer, hvilke alternativer vi kan benytte oss av, og hva som eventuelt bidrar til å hindre at alternativer faktisk tas i bruk.

Hvorfor trenger vi alternative vurderingsformer?

Her vil jeg nøye meg med å trekke frem tre grunner;

  1. Ikke alle læringsutbytter kan vurderes like godt på samme måte/med samme vurderingsform.
  2. Vi bør gjerne huske på at det skjer en utvikling gjennom et studieløp – en progresjon i studentenes kunnskap. Vurderingsformen er den viktigste enkeltfaktoren vi kontrollerer som direkte påvirker studentenes læring. Både for å stimulere til progresjon, men også for at den progresjon som finner sted skal bli gjort synlig, må vi variere vurderingsformene. Ingen ville vel finne på å erstatt doktordisputasen med en skriftlig eksamen!
  3. Fordi vi også må utstyre kandidatene vi sender fra oss med en kompetanse i å vurdere seg selv, ikke bare massevis av erfaring i å bli vurdert. Dette, evnen til selv-monitorering, til korrigering av egen oppfatning og forståelse, til å vurdere når ny kunnskap er påkrevd, blir bare viktigere og viktigere – og eksamen er ikke spesielt godt egnet til å stimulere slik kompetanse. Og de som hevder at det ikke er så viktig fordi dette er noe vi trener gjennom undervisningsopplegget, har ikke fått med seg noe av det viktigste fra vurderingsforskningen; nemlig at eksamen - som først og fremst er en KONTROLL av kunnskap – styrer studentenes læring i retning av pugg og gjengivelse av kunnskap. (Og i parentes bemerket – gjengivelse av dagens eller gårsdagens kunnskap)

Hva har vi å velge mellom?

Det er nettopp dette diskusjonen bør dreie seg om. Hva er målet med opplæringen?

To sentrale spørsmål må styre denne diskusjonen, og svarene vi ender opp med må i neste omgang ha konsekvenser for hvilken vurderingsform vi skal velge:

1. Hva er det sentrale i akkurat dette faget/emnet?

2. Hva vil det si å kunne noe i dette faget/emnet?

Om korrekt gjengivelse av mer og mindre faktabasert kunnskap er det vi ønsker kan eksamen være løsningen – her er nettopp fokus på kontroll; OM en har tilegnet seg den nødvendige kunnskapen, og HVOR MYE en har tilegnet seg av den nødvendige kunnskap.

Om andre ting: vurdering, analyse, kritisk refleksjon, utøvende ferdigheter, er svaret, er den tradisjonelle eksamen mindre egnet. Da må en ikke bare ha fantasi til å søke alternativer, en må også ha mot til å prøve ut alternativer.

Powered by Labrador CMS