Knut Kjeldstadli (1948 — 2025)

Med Knut Kjeldstadlis bortgang er en av historiefagets sterkeste stemmer gått bort. Hans verk var allsidig, ytterst velskrevet og aldri likegyldig. Personlig var han utpreget raus og delte alltid funn og synspunkter med andre. Han var sine kollegers gode kollega og sine studenters veileder og venn. Knut var født 6. juni 1948, døde 4. november i år. Han var professor i historie ved Universitetet i Oslo mellom 1996 og 2018. Han var også i en periode professor II ved Universitetet i Bergen.

Knut var svært produktiv, men det er kvaliteten på hans arbeider som gjorde at hans innflytelse på historieskrivningen vanskelig lar seg overdrive. Hans lærebok om grunnlagsproblemer («metode») i faget, Fortida er ikke hva den engang var, ble lest av store kull historiestudenter og mange andre. Den stod på solid empirisk grunn. Fortiden lar seg undersøke; det er noe som kan kalles sant. Men Knuts store bidrag til faget var først og fremst en utvidelse av det, preget av hans uvanlig omfattende intellektuelle fantasi. Hvorfor var han så viktig?

Historie er et prosjekt med innslag og metoder fra mange fag. Knut brakte med seg impulser fra antropologi, filosofi, litteratur og økonomi. Han understreket ikke bare nytten, men nødvendigheten, av å sammenligne. Knut behersket mange temaer, men sentralt stod studier av arbeiderbevegelsen, av selve arbeidet (intet arbeid, ingen bevegelse), av byutvikling og av migrasjon. Norsk innvandringshistorie, der han var hovedredaktør, vant Brageprisen.

Knut Kjeldstadli var sterkt internasjonalt orientert, tydeligst i arbeidene om arbeiderbevegelsene og migrasjonen. Det meste av det han utga, var likevel norsk historie. Litt ubekvem med dette, fant han argumenter: Institusjoner som bærer demokratiske rettigheter, er gjerne nasjonale.

Knuts totale innsats i historieforskningen var et prosjekt som dypest sett kan kalles politisk, en uthevelse av alle menneskers kamp for et verdig liv, ikke minst mennesker uten makt. Det kunne ikke gjøres på en hvilken som helst måte. Faget stilte krav. Knuts favorittsitat var hentet fra pariserkommunens historiker Paul Lissagaray: «De som forteller revolusjonære legender for folket, er like skyldige som de som tegner falske kart for de sjøfarende». 

Knuts bidrag til historien var både strukturelt og dypt menneskelig. Han var stillfarende, men overbevisende, en hel historiker og en helt menneske.

Jan Eivind Myhre