Debatt ● Henriette Karlsen Brenna
Nasjonale eksamener i sykepleie sikrer pasientene
Det virker som regjeringen ikke forstår behovet for flere nasjonale eksamener i sykepleierutdanningen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
En stor andel av sykepleierstudenter rapporterer at de ikke føler seg klare til å håndtere legemidler etter studiene. En undersøkelse vi gjennomførte tidligere i år viste at kun 54 prosent av respondentene føler seg rustet til å håndtere legemidler etter endt utdanning.
Mandag 8. desember stilte stortingsrepresentant Julia Brännström Nordtug (Frp) spørsmål til forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland om hvordan hun vil sikre at nyutdannede sykepleiere har nødvendig kompetanse innen legemiddelregning, til tross for at flere utdanningsinstitusjoner tillater feil eller tester kun ved flervalgsoppgaver.
Svaret var mildt sagt unnvikende.
Aasland svarer at ulike eksamensformer ikke betyr at kompetansekravene er senket. Som Studentleder i Norsk Sykepleierforbund må jeg si tydelig: Dette stemmer ikke med virkeligheten vi står i.
Det er riktig at læringsutbyttene i RETHOS formelt er de samme for alle utdanningsinstitusjoner. Men læringsutbytter er mål, ikke garantier. De sier hva studentene skal kunne ved endt utdanning, ikke hvordan utdanningen skal sikre det.
Når praksisfeltet, faglærere og studentene selv melder om at mange ikke får den nødvendige treningen eller kompetansen de trenger, da er det ikke tilstrekkelig å vise til at kravene på papiret er uendret.
Kompetanse vurderes gjennom eksamen, og når eksamensformene endres — fra feilfri regning til flervalgsoppgaver, fra strenge krav i besvarelsen til mulighet for feil — så endres også hvordan vi måler ferdigheter. Å hevde at endringen i måling ikke påvirker kompetansen i praksis, er som å hevde at man kan senke terskelen uten å senke nivået.
Når halvparten av studentene ikke opplever at utdanningen gir dem det de trenger for å utøve yrket, er det et alvorlig signal om at systemet ikke fungerer etter intensjonen. Det er heller ikke mulig å møte denne virkeligheten med argumenter om opptakstall.
Vi kommer ikke til å løse sykepleiermangelen ved å utdanne flere som føler seg mindre trygge.
At karakterkravene i matematikk er fjernet, betyr isolert sett ikke at læringsutbyttene er endret. Men det betyr at studentenes forkunnskaper varierer dramatisk mer enn før. Da må utdanningene faktisk kompensere med mer undervisning i legemiddelregning, ikke mindre, og ikke med prøver som gjør det enklere å gjette seg frem.
Aasland viser til at regjeringen vil avvente vurdering om å innføre flere nasjonale deleksamener frem til disse er evaluert. Det er et fornuftig prinsipp, men det er ikke et svar på spørsmålet om pasientsikkerhet i dag.
Studentene går ut i klinikken nå. Pasientene møter studenter og nyutdannede nå. Og praksisfeltet gir allerede tydelige tilbakemeldinger om at kompetansesvekkelsen er merkbar.
Det studentene ber om, er ikke flere kontrolltiltak — men et minimum av nasjonalt ansvar.
Når utdanningsinstitusjonene endrer eksamensformene på måter som påvirker ferdighetene i et av helsevesenets mest risikoutsatte områder, trengs ikke mindre styring. Det trengs mer.
Hvis vi fortsatt skal kunne garantere pasientene trygg legemiddelhåndtering, holder det ikke å vise til at læringsutbyttene står skrevet i en forskrift. Vi må sikre at de faktisk nås i praksis. Og det gjør vi ved å stille nasjonale krav som er like tydelige som ansvaret sykepleierne skal bære.
