Debatt ● Trine Møgster Jørgensen, Kari-Anne Hoel og Sondre Norman Eik-Nes
Sykepleierutdanningen er mer enn Oslo-gryta
I forslag til statsbudsjett tilfører Kunnskapsdepartementet 155 studieplasser i sykepleie, hvorav 100 av disse flyttes fra nord til sør i Norge. Kritikken virker å være betimelig og vi minner om at ikke alle desentraliserte studieplasser er flyttet sørover.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
VID vitenskapelige høgskole er blant landets største sykepleieutdanninger med campus i Oslo, Bergen, Sandvika og i Sandnessjøen på Helgeland. Sistnevnte studiested synes å være glemt i debatten om flytting av studieplasser fra nord til sør.
Våre plasser er ikke flyttet og VID opprettholder sitt desentraliserte utdanningstilbud i sykepleie, som er i tråd med strategien myndighetene viser til i sitt svar. Vårt felles uttalte mål er å bidra til å øke sykepleiedekningen på Helgeland i Nordland.
Nord universitet måtte i 2019 effektivisere for å blant annet styrke sin forskningsvirksomhet og la følgelig ned sykepleierutdanningen i Sandnessjøen. VID etablerte tilbud om et fleksibelt desentralisert sykepleierutdanningstilbud i Sandnessjøen to år senere i 2021.
Siden opprettelsen er det tatt opp totalt fire kull. I høst hadde vi rekordhøyt antall kvalifiserte søkere. Kravet om at to tredeler har bostedsadresse i Helgeland er innfridd for alle kull.
Utdanningen er spesialtilpasset Helgeland sykehuset- og kommunene ved at utdanningen har en tydelig distriktsprofil blant annet ved at den har egne læringsutbyttebeskrivelser i distriktssykepleie. Fokus på akuttmedisinsk kompetanse står sentralt hvilket betyr at de nyutdannede kandidatene blir særskilt attraktiv arbeidskraft.
Med utgangspunkt i at de fleste kandidatene hadde bostedsadresse i Helgeland ved uteksaminering er det rimelig grunn til å anta at de også blir værende på Helgeland og jobbe i sitt distrikt som sykepleiere.
Det er viktig å minne om at fleksible, desentraliserte studietilbud er dyre uansett hvilken institusjon som drifter dem. Det er flere årsaker til dette. Blant annet må institusjonene leie ekstra lokaler og kjøpe ekstra utstyr til simulering- og ferdighetstrening, undervisning kan ikke bare kjøres digitalt og det er tidvis høyt frafall fordi disse studentene både har jobb- og familieforpliktelser i tillegg til studier.
Studentprofilen hos deltidsstudenten er sentral da. Det viktig å understreke at deltidsstudenter som regel har en livssituasjon som medfører at de ikke kan flytte. Sammenlignet med den tradisjonelle fulltidsstudenten, så er en stor andel av våre studenter over 30 år og de har familie- og jobbforpliktelser.
Resultater fra Studiebarometeret viser dessuten at deltidsstudentene bruker i snitt nesten 46 timer i uken på studier og betalt arbeid, sammenlignet med fulltidsstudenten som bruker ca. 43 timer. Det betyr at deltidsstudenter ikke studerer mindre, men snarere tvert imot kombinerer utdanning med mer jobb og flere forpliktelser.
Det er dermed ikke overraskende at det er tidvis høyt frafall blant disse studentene, fordi de både har jobb- og familieforpliktelser i tillegg til studier. Dette behovet i samfunnet er mer kostbart å svare ut.
Våre kollegaer fra UH-sektoren i nord påpekte i sitt innlegg at når helsetjenesten skal dimensjoneres, så er det viktig å se mer helhetlig på hvordan øvrige profesjonsutdanninger kan bidra til sentral oppgavedeling. Det mest nærliggende eksempelet er bachelor utdanning i paramedisin, som tilbys i dag av totalt seks utdanningsinstitusjoner hvorav to av de befinner seg i nord.
Utdanning av sykepleiere og paramedisinere bidrar sammen til en mer bærekraftig helsetjeneste og VID støtter at dette er et felles ansvar på tvers av utdanningsinstitusjonene.
Det er helt sentralt at disse utdanningene er fordelt mellom institusjonene i UH-sektoren, for å sikre at helsesektoren får flest mulig sykepleiere i både by og i distrikt — i hele Norge, med eller uten oppgavedeling i profesjonen.
Deltidsstudier vil forbli et nødvendig tilbud for denne gruppen studenter som ikke kan eller ønsker å flytte på seg, og det også bør være et fleksibelt, tilrettelagt løp.
Fra vårt perspektiv blir det feil å sette søkelys på antakelsen om at alt blir flyttet til Oslo, selv om studieplasser med riktighet har blitt flyttet til andre institusjoner. Det er snarere tvert imot et behov for en nasjonal diskusjon om hvordan sektoren bedre kan tilby disse sentrale profesjonsutdanningene der de trengs.
Dette krever sannsynligvis oppgavedeling og det igjen forutsetter helt sikkert en mer differensiert samtale om finansiering, dimensjoneringen og fordelingen av utdanningsplasser. Det er myndighetenes ansvar å vurdere, men vårt ansvar i UH-sektoren å delta i en konstruktiv dialog.