Debatt ● Gøril Ursin, Liv Bachmann og Gunbjørg Svineng
Distriktene betaler prisen når politiske visjoner ikke følges opp
Regjeringen kutter finansiering av 100 studieplasser i sykepleie i Nord-Norge og i Nordmøre og Romsdal. I stedet opprettes nye studieplasser i Oslo-gryta. Det er ikke bærekraftig politikk.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I statsbudsjettet for 2026 foreslår regjeringen å kutte 100 studieplasser i sykepleierutdanningene ved Nord universitet, UiT Norges arktiske universitet og Høgskolen i Molde. Begrunnelsen er at vi ikke fyller opp plassene.
Det kan høres rimelig ut — men bare om man ser bort fra virkeligheten i distriktene. For det mangler ikke på behov. Det mangler sykepleiere — i hele landet, men aller mest i kommunene.
Norge har over 350 kommuner, og medianen er 4700 innbyggere. Mange av disse små og rurale kommunene sliter med å rekruttere og beholde sykepleiere. Det er nettopp disse områdene våre tre institusjoner betjener. Vi utdanner helsepersonell til distriktene — og vi gjør det med høy kvalitet og stor innsatsvilje.
Når man leser statsbudsjettet, kan man få inntrykk av at vi har fått for mye penger og levert for lite. Det stemmer ikke. Vi har tatt ansvar.
Da søkere til sykepleierutdanningen begynte å falle etter koronapandemien, gjorde vi det vi er satt til: Vi analyserte trender, fremskrev utvikling og tilpasset oss. Og vi har gjort som politikerne ønsket, vi har utviklet desentrale tilbud og vi har kontinuerlig forbedret studiekvaliteten.
Fjerningen av karakterkravet og en aktiv rekruttering, blant annet gjennom målrettet rekruttering av gutter, har økt antallet søkere og vi har nå muligheten til å utdanne enda flere sykepleiere enn tidligere.
NAVs bedriftsundersøkelse viser at det manglet 6940 sykepleiere i 2021. I 2025 er tallet 3100. Men Norsk Sykepleierforbund stiller spørsmål ved tallene — og mener mange stillinger ikke lyses ut.
Når vi mangler sykepleiere, mangler vi veiledere til studentene. Og mangler vi veiledere, mangler vi også praksisplasser. Dette er hovedgrunnen til av Nord universitet, UiT Norges arktiske universitet og Høgskolen i Molde har brukt pengene til andre utdanninger og andre studiemodeller som er mer kostbare enn STORE campus utdanninger i de store byene.
Vi har brukt midlene klokt — ikke latt dem stå ubrukt. Dette er ikke tiden for å kutte. Det er tiden for å styrke.
For dette handler ikke bare om sykepleierutdanning. Det handler om å bemanne helse- og velferdstjenestene med riktig kompetanse. Helsetjenestene trenger tverrfaglig kompetanse for å løse komplekse utfordring fremover. Helsetjenestene trenger flere ansatte med kunnskap innen paramedisin, avansert klinisk sykepleie, vernepleie og sosialt arbeid.
Noen av oss har opprettet nye utdanninger i paramedisin, helsesykepleie, og heltidsutdanning sykepleie i Kristiansund (Molde) og økt studieplasser i vernepleie og paramedisin (Molde og Nord), akkreditert avansert klinisk sykepleie (Nord), etablert deltidsutdanninger i distriktene (UiT og Nord).
Vi må ha flere tanker i hodet samtidig — og vi må ha politisk vilje til å satse der behovet er størst.
Kompetansebygging er møysommelig arbeid. Å rive det ned går langt raskere — og det er langt vanskeligere å bygge det opp igjen.
Videre står det at dersom vi i distriktene klarer å fylle studieplasser med færre midler, kan vi kanskje få pengene som nå kuttes tilbake. Kanskje. I mellomtiden forventes det at vi skal gjøre mer med mindre — og håpe på belønning senere.
Å bygge opp solide fagmiljøer i tråd med regjeringens visjoner om å tilby utdanning der folk bor tar tid, innsats og langsiktig tenkning.
Kompetanse på doktorgradsnivå er et krav og en forutsetning for kvalitet i høyere utdanning, og det tar gjerne ti år å utvikle. Kompetansebygging er møysommelig arbeid. Å rive det ned går langt raskere — og det er langt vanskeligere å bygge det opp igjen.
Etter flere år med nedgang ser vi nå en gledelig økning i søkningen til sykepleierutdanningene. Det er et positivt tegn — men det forsterker også presset. For å kunne ta imot flere studenter og samtidig sikre kvalitet, må vi styrke — ikke svekke — fagmiljøene.
Likevel står vi nå i fare for å miste den kompetansen vi har brukt år på å utvikle, nettopp fordi budsjettene strammes inn. Resultatet kan bli at vi ikke kan gi et utdanningstilbud innen sykepleie til alle de som ønsker å bli sykepleiere i Nord-Norge og i Nordmøre og Romsdal.
Det er ikke bærekraftig politikk.
Regjeringen har vært tydelig: Utdanning skal tilbys i hele landet, og særlig innen helse skal det være mulig å studere der man bor. Vi har svart på dette med fleksible modeller og desentraliserte tilbud. Samtidig vet vi at heltidsstudenter helst søker seg til byene. Det gjør at sentrale utdanninger fylles raskere enn de i distriktene.
Når regjeringen nå foreslår å flytte studieplasser fra universiteter i regioner med demografisk nedgang til OsloMet (50), Lovisenberg (75) og VID (30), så bidrar det til å forsterke denne sentraliseringen. Det blir færre tilbud i distriktene og flere i Oslo.
Det skrikes etter flere sykepleiere og vi har nå muligheten til å faktisk utdanne flere etter at antallet søkere nå heldigvis er på vei oppover. Å kutte finansiering av 100 studieplasser i sykepleie i Nord-Norge og i Nordmøre og Romsdal, og heller opprette nye studieplasser i Oslo-gryta, henger ikke sammen med målet om å utdanne flere sykepleiere til distriktene.
Kutt i finansiering fører til kutt i fagmiljø og kutt i studietilbudene innen sykepleie. Om regjeringen vil at befolkningen i distriktene skal ha lik tilgang til helsetjenester — ja, da trenger vi politisk handling som vises i statsbudsjettet.
