Debatt ● Toril Hernes
Norsk arbeidsliv trenger flere med doktorgrad
Norge må sikre framtidig produktivitet, konkurranseevne og velferd. For å klare det, må arbeidslivet ha tilgang på riktig kompetanse og klare å ta i bruk forskning og ny teknologi. Da trenger vi flere med doktorgradsutdanning.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Regjeringen ønsker seg en doktorgradsutdanning som i omfang og innhold er mer tilpasset samfunnets behov. Derfor skal en ekspertgruppe nå vurdere dimensjonering av doktorgradsutdanningene.
Jeg ønsker arbeidet velkommen, men mener at vi allerede har en god dimensjonering og en doktorgradsutdanning som på mange måter fungerer godt for både akademias og samfunnets behov. Det må vi bygge videre på.
Vi kan ikke undervurdere samfunnets behov for forskerkompetanse.
For å løse dagens og framtidas store og sammensatte utfordringer, må alle sektorer være i stand til å utvikle og bruke ny kunnskap og teknologi. Vi må ha et arbeidsliv som har tilgang til personell som kjenner forskningsfronten og som har kompetanse til å utforske og anvende den for egen verdiskaping.
Flere analyser har understreket sammenhengen mellom kompetanse, kunnskap og verdiskaping. Det er også derfor EU setter banebrytende forskning, kompetanse og innovasjon i førersetet i det kommende rammeprogrammet.
Når jeg snakker med ledere i teknologibedrifter, hører jeg at behovet for folk med doktorgrad er økende. Enkelte må til utlandet for å rekruttere ansatte med riktig kompetanse.
Beskjeden vi får er at vi innenfor enkelte fagområder ikke utdanner mange nok, verken med bachelorgrad, master eller doktorgrad.
Vi vet at doktorgradskandidatene våre får seg jobb, også de som tar doktorgrad i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. De gjør videre karriere i næringslivet, offentlig sektor, instituttsektoren, embetsverket og akademia. Analyser vi har gjort ved NTNU viser at nesten 80 prosent av stipendiatene, både norske og utenlandske, blir værende igjen og jobber i Norge.
De store samfunnsutfordringene er komplekse og løsningene på dem forutsetter både spisset og tverrfaglig kompetanse. Vi vet ikke hva slags kompetanse vi kommer til å få bruk for i framtida, men vi vet at vi trenger fag- og forskerkompetanse som kan bidra til omstilling.
Og vi vet at vi må omsette mer av forskningen i Norge til verdiskaping, også innenfor humaniora, samfunnsvitenskap og kunstnerisk utviklingsarbeid. Derfor trenger vi ph.d.-kandidater i hele vår faglig bredde for å ivareta Norges kunnskapsberedskap og faglige utvikling.
Doktorgradsutdanning er ikke bare en spiss, fagspesifikk utdanning. Den gir en betydelig generell kompetanse innenfor blant annet kritisk tenkning, analyse, metode og formidling.
De fleste av våre kandidater får jobber i arbeidslivet der de får nye utfordringer de skal løse. Da kan de bruke erfaringer, nettverk og kompetanse fra forskerutdanningen som raskt gir dem innsikt i utfordringene, relevante fagområder og i forskningsfronten. De kan bruke sitt akademiske nettverk for å løse utfordringene og skape verdier.
Doktorgradskandidatene er dessuten en uvurderlig forskningsressurs i Norge. I 2023 hadde for eksempel opptil 90 prosent av publikasjonene i NTNUs sentre for forskningsdrevet innovasjon ph.d.-kandidater som hovedforfattere. Mange av disse kandidatene gjorde videre karriere i arbeidslivet.
Vi har kapasitet til å utdanne flere med doktorgrad, men vi vil få utfordringer med å rekruttere unge mennesker til å ta doktorgrad.
Tett samarbeid med arbeidslivet gjør at kunnskap fra universitetene raskt blir tatt i bruk, noe som igjen fører til innovasjoner. Evnen til å utvikle og ta i bruk ny kunnskap er blant de viktigste konkurransefortrinnene for norsk arbeidsliv, og her ligger også et uutnyttet potensial. Det kan vi gjøre noe med.
Framover vil vi stå foran både store omstillingsbehov og kompetansemangel. Vi har kapasitet til å utdanne flere med doktorgrad, men vi vil få utfordringer med å rekruttere unge mennesker til å ta doktorgrad. Det blir konkurranse om de beste hodene og vi ser at andre land mobiliserer.
Hvordan kan vi videreutvikle det gode samarbeidet vi har med arbeidslivet og få på plass fleksible ordninger som øker gjennomstrømningen og bevarer kvaliteten? Hvordan kan vi rekruttere flere av våre masterstudenter inn i et doktorgradsløp?
Vi håper nå at forskningsintensive universiteter og vår erfaring med samarbeid med arbeidslivet blir godt representert i ekspertgruppa som skal se på dimensjoneringen av doktorgradsutdanningen. Ekspertgruppa må legge til grunn et oppdatert tallgrunnlag og et langsiktig perspektiv.
God dialog med alle relevante sektorer er en forutsetning for legitimitet i arbeidet, og det må være innspillsmuligheter underveis. Gruppa må vurdere både eksisterende og nye virkemidler for dimensjonering og finansiering av doktorgradsutdanningen — og den må høste erfaringer fra hva som gjøres på dette området i nabolandene våre.
Jeg ser fram til fortsettelsen.
