Odd-Inge Schröder (1947—2025)

Odd-Inge Schröder, født i Oslo 27. januar 1947, døde den 26. august 2025. Han var cand.philol. og førsteamanuensis ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, og senere ved Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA, i dag OsloMet — storbyuniversitetet).

Han vokste opp i et tegnspråklig miljø, med døve foreldre, bestemor og en stor slekt der norsk tegnspråk var det naturlige språket. Selv beskrev han oppveksten som tospråklig — med norsk tegnspråk og norsk skriftspråk — og han utviklet tidlig en dyp forståelse for tegnspråkets egenverdi og uttrykkskraft.

Gjennom sitt engasjement i Norges Døveforbunds tegnspråkutvalg på 1970—80-tallet, og som deltaker i Aksjonskomiteen for tegnspråkarbeidet (AKTA), kjempet han for norsk tegnspråks status og for at språket skulle anerkjennes som et eget språk. Han var aktiv i Norges Døveforbund, blant annet som nestleder, og hadde flere tillitsverv.

Han var en av stifterne av Norsk Døvehistorisk selskap i 1990, og ble senere president i Deaf History International. Han ble vigslet til kateket i Døvekirken i 1975 og ble dermed den første vigslede døve medarbeideren der. I 2004 oversatte han Lukasevangeliet til norsk tegnspråk, og han deltok i liturgiarbeid for Døvekirken i periodene 1990—1995 og 2013—2022. I 2022 ble han tildelt Språkrådets tegnspråkpris for sitt livslange arbeid for norsk tegnspråk.

Odd-Inge Schröder var sentral i etableringen av norsk tegnspråk som fagfelt i Norge. Han møtte motstand — ikke bare fra hørende fagmiljøer uten kjennskap til tegnspråk, men også fra andre døve — særlig fordi han utfordret etablerte normer og språkpraksiser. Han var blant de første i Norge som viste til internasjonal forskning på andre tegnspråk og fremhevet at også norsk tegnspråk var et naturlig språk. Selv om han hadde forskningen på sin side, var hans virke i akademia også preget av en vedvarende kamp for anerkjennelse. En ting han brant spesielt for, var viktigheten av at tegnspråkbrukerne selv skulle ha mulighet til å studere og forske på sitt eget språk.

Dette engasjementet var alltid med i hans virke: Han underviste i videregående skole, på universitet og høgskole, og sammen med Marit Vogt-Svendsen startet han grunnfag i norsk tegnspråk for tegnspråklige i 1993, som da for første gang fikk mulighet til å studere sitt eget språk. Som forsker, lærer og formidler bidro han til å gi norsk tegnspråk plass i forskning og utdanning, og han hadde mange publikasjoner om norsk tegnspråk og døves historie.

Odd-Inge Schröder omtales ofte som «far» til norsk tegnspråk — en hedersbetegnelse som speiler hans utrettelige innsats for å bevare og styrke språket. Han hadde tydelig et akademisk talent, men måtte kjempe mot fordommer mot døve og tegnspråk i akademia, noe som kostet ham mye. Vi husker ham som en forkjemper med glimt i øyet, men han brukte kanskje mer krefter enn vi kunne forstå på å åpne stengte dører for oss som kom etter ham, dører han selv aldri kom gjennom. Hans personlige engasjement har hatt avgjørende betydning for den status norsk tegnspråk har i dag, og for dette vil vi som tidligere studenter og kollegaer alltid være takknemlige.

Takk for alt, Odd-Inge. Vi sender vår dypeste medfølelse til Bogumila, og til Anne Jo, Pia og Beata med familier.

Hilsen kollegene ved Seksjon for tegnspråk og tolking, Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning, OsloMet