Debatt ● Margareth Hagen og Tore Tungodden
«Kapitalelementet» vil svekke nøktern eiendomsforvaltning ved universitetene
Vi håper våre erfaringer kan tjene som en advarsel mot å innføre et system som rokker ved en velfungerende modell.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det pågår nå en utredning om rammebetingelsene for de universitetene som forvalter sine egne bygg. Forslaget å innføre et kapitalelement, en modell der institusjonene skal belastes for kapitalbindingen i bygningsmassen, kan ved første øyekast fremstå som et teknisk grep som tilfører universitetene ressurser.
Men i realiteten vil det svekke insentivene for nøktern forvaltning og gradvis uthule det handlingsrommet som gjør de selvforvaltende universitetene i stand til å drive effektiv, bærekraftig og moderne campusutvikling.
Vi er overrasket over at den nye modellen planlegges innført uten noen forutgående analyse av hvordan universitetene selv driver sin eiendomsforvaltning. Derfor kan det være betimelig å se nærmere på hvordan vi som universitet faktisk forvalter vår eiendomsmasse.
Vi håper våre erfaringer kan tjene som en advarsel mot å innføre et system som rokker ved en velfungerende modell.
Universitetet i Bergen kan dokumentere nøktern eiendomsforvaltning uten overskridelser i årtier. Siden 2017 har UiB gjennomført en systematisk innsats for å løfte kvaliteten og sikkerheten i bygningsmassen. Resultatet er slående: Andelen bygg i kategorien TG0/TG1 har økt fra 45 til 79 prosent på bare sju år. Tilstandsgraden er forbedret til 1,37 — et nivå som plasserer UiB i den absolutte toppgruppen i UH-sektoren.
Gjennom de siste åtte årene har UiB gjennomført bygge- og rehabiliteringsprosjekter for om lag 1,5 milliarder kroner — alt i egen regi. Kostnadsnivået er også lavt når en sammenligner med andre statlige byggeprosjekter: UiB-prosjekter som Alrek, Inkubatorbygget Eitri, Klimaklyngen og Nygårdsgaten 5 viser at høy kvalitet og varig funksjonalitet kan kombineres med lavere kostnad per kvadratmeter enn i andre statlige byggeprosesser.
Gjennom nybygg, rehabiliteringer og stram arealdisiplin har UiB redusert sin arealbruk siden 2018 per ansatt med 14 prosent og per student med 8 prosent. Samlet areal er redusert med 3 prosent og frem mot 2040 planlegger universitetet ytterligere 30 000 m² i reduksjon gjennom fortetting, smartere drift og avhending av bygg.
Dette er ikke resultatet av kostbare prestisjeprosjekter, men av nøktern prioritering, strategisk vedlikehold og helhetlig eiendomsforvaltning.
En vesentlig del av arbeidet med god byggforvaltning handler om å ivareta klimaperspektivet i rehabilitering og nybygg, UiB har de siste femten årene nesten halvert energiforbruket per kvadratmeter. Tiltak som ferdigstilles i 2026 vil redusere fjernvarmeforbruket med mer enn 10 gigawattimer årlig. I 2027 forventes energibruken å være nede mot 151 kWh/m² — en total reduksjon på rundt 50 prosent.
Det finnes ingen snarvei til slike resultater. De er en konsekvens av langsiktig planlegging, digitalisering av driften, investeringer i solceller, sjøvannsbaserte varmepumper, ENØK-tiltak og metodisk oppfølging. UiB ble landets første store universitet med Miljøfyrtårn-sertifisering i 2016 og at mottok prisen for «Årets Miljøfyrtårn» for store virksomheter i 2025.
I sum er disse resultatene en konsekvens av et sterkt eierskap og inngående kjennskap til bygningsmassen og fagmiljøenes komplekse behov.
Da er det grunn til å spørre: Hvorfor endre en modell som allerede dokumenterer resultater på vedlikehold, arealeffektivisering og bærekraft?
Insentivene som har gjort dette mulig vil svekkes når kapitalbelastningen øker og midler bindes i finansielle mekanismer. Når staten diskuterer nye finansieringsmodeller, bør ett prinsipp stå fast: Det skal være en modell som gjør universiteter i stand til å forvalte eiendom effektivt, bærekraftig og kostnadsbevisst.
Å innføre et kapitalelement vil ikke gjøre sektoren mer effektiv. Det vil tvert imot gjøre oss mindre handlekraftig, mer risikoutsatt og i praksis straffe de som har vært aller mest nøkterne og bærekraftige.
Det er selvsagt at store prosjekter gjennomgår statens prosjektmodell og ekstern kvalitetssikring. Dette har vi nylig vært gjennom for Griegakademiet, som opprettholdt sin kostnadsramme etter svært grundig kvalitetssikring. Det samme gjelder UiB Realfaghøyden, et prosjekt med en ramme (P50) på 7,4 milliarder kroner som har vært gjennom ekstern kvalitetssikring og fått bekreftet konseptvalg og kostnadsramme fra konseptvalgutredning (KVU).
Det forteller at dagens modell for prosjektering av statlige byggeprosjekter fungerer også på store prosjekter når grundig og kompetent planlegging legges til grunn.
Norge trenger universiteter med levende campuser, som investerer i studentenes fysiske arbeidsmiljø og lærer dem samarbeid og samhandling. Norge trenger også campuser med infrastruktur som tjener den internasjonale forskningsfronten.
Derfor bør det være enkelt for regjeringen å konkludere med å videreføre dagens modell for eiendomsforvaltning.
Å innføre drastiske endringer i en modell som tjener universitetene og staten godt, fremstår som uforståelig med mindre det man egentlig ønsker å oppnå er å svekke de selvforvaltende universitetenes handlingsrom.
