Debatt ● Den grønne studentbevegelsen
Oljefritt universitet, nå!
De største universitetene her til lands kaster både den akademiske friheten og sitt samfunnsansvar på dør når de tar imot penger fra Equinor.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Man blir fort luta lei av å varsle om «kode rød» for kloden — det virker fånyttes når ingen hører etter. Da er det ikke rart mange av oss la klimaengasjementet på hylla. Vi tok Ola Svenneby på ordet da han erklærte Thunberg-generasjonen for død.
Men så skjedde det noe: I august møttes en liten gjeng på et svaberg i Oslo og bestemte seg for å gi engasjementet en ny sjanse. Og vips var Den Grønne Studentbevegelsen et faktum.
Den har raskt spredt seg til studiesteder over hele landet. Flere var gamle skolestreikere, andre hadde knapt engasjert seg før. Felles er at vi har sett oss lei universiteter som trasker rundt med skylapper i klimakrisen.
Olje- og gassindustrien har sponset norske universiteter med over én milliard norske kroner. Største bidragsyter: Equinor.
Det har ikke vært manko på verken kontroverser siden Equinors mange-hundretallsmillioner-samarbeidsavtale med de største universitetene i landet ble startet gjennom den første «akademiaavtalen».
Sist det stormet var det fordi Equinor hadde sneket inn en klausul som sikret at de måtte bli omtalt i rosende ordelag. Det ble selvsagt raskt oppdaget og fjernet.
Mye kritikk til tross: Equinors samarbeid med de største universitetene blir stadig tettere. For hver nye avtaleperiode lesses det på med flere titalls millioner fra Equinor.
Universitetene må forstå at et institusjonelt samarbeid har politisk påvirkning. Det bidrar til at ideen om «drill, baby, drill» får sterkere fotfeste. For hva annet kan være intensjonen til et selskap der usle 0,4 prosent av energien er fornybar?
Tvilere bes merke seg finansdirektør i Equinor, Torgrim Reitans, utsagn fra september: «vår intensjon er at ingen olje skal ligge igjen på norsk sokkel».
Universitetet skal være en kritisk motmakt, ikke en del av Equinors PR-maskineri.
Man kan selvsagt kvittere med at dette er sårt tiltrengte midler i en allerede presset universitetsøkonomi. Men da er ikke løsningen å satse på penger øremerket forskning på blant annet «generisk undergrunnskunnskap» (et fjongt ord for olje og gassforskning).
Man kan igjen kvittere med å si at den «generiske undergrunnskunnskapen» er bredt anvendbar og kan slumpe til med å bli viktig i det grønne skiftet. Men hvor er den akademiske friheten til heller å sikre den?
Mosen er overlesset med ugler når viktig forskning gjør seg avhengig av et selskap som ikke handler i tråd med klimamålene. Du lar ikke McDonald’s sponse ernæringsforskningen og siden kalle det samfunnsansvar.
Den akademiske friheten skal stå støtt ved ethvert universitet. Det messes fra rektorer over det ganske land.
Men hvor fri er forskningen som finansieres gjennom akademiaavtalen? Når Equinor har sikret seg halvparten av setene i styringsgruppene som bevilger penger er nok ikke stoda for den helt bra. Equinor holder fingra fra fatet i valg av metode og fremgangsmåte, men står fritt til å skrote problemstillinger de ikke liker.
Så, skal vi virkelig la fossile interesser forme fremtidens kunnskap — midt i klimakrisen?
Innlegget er skrevet under av:
Oskar Haltbrekken Tveitdal
Marius Haram Halvorsen
Mads Haram Halvorsen
Inga Myrene Nørstebø
Hedda Førde Moen
Åse Stefansen
Thomas Oscar Bakke
Brede Tolo Haugland
Håkon Sætran Blom
Hallvard Øvstebø
Emilie Røine Østebø
Lucas Helgemo Irgens
Eirin Lucia Løland
Borghild Ragnes Homlong
Hedda Meland
Marie Hovdum Lind
Solveig Jespersen Haga
Kamilla Ellingsen
Maria Louise Falck Bjerk
Mathilde Evensen Ranum
Agnete Klindt Gahrn
Lea Wedøe
Ella Klouman
Ella Sundsøy Didriksen
Elise Brudevoll Skjekkeland
Maria Refsland
Daniel Aarvik
Ommund Mellemstrand
Josef Svortevik Hviding
Hanna Framnes
Malene Askjer Lefsaker
Ingrid Skilbrei Bøen
Benjamin Wittemann
Thomas Fiskerstrand Aasheim