Debatt ● Kjersti Tokstad
Påstander om antisemittisme i akademia er en avsporing
Robert Glastads påstand om at akademia er fylt av jødehat kan ikke stå uimotsagt.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er ikke helt lett å få tak i hva Robert Clay Glastad prøver å få frem med innlegget sitt, «Norge og den nye antisemittismen», i Khrono torsdag 14. mars.
Innlegget er uklart og usammenhengende, og Glastad kaster ut mange og løse tråder samt en del påstander som han ikke går nærmere inn på og som delvis står i motsetning til hverandre. Dette gjør han ved å referere til en rekke ulike personer og ytringer — deriblant artisten Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguids debattinnlegg i Aftenposten, et intervju med Ervin Kohn i Klassekampen og filosofer som Julien Benda — og belagt med lenker uten videre kommentarer.
Men ut fra ordlyden i overskriften og det han skriver i konklusjonen, blir det likevel tydelig hva han forsøker å argumentere for, nemlig at Norge er en jødehaterstat og at den angivelige antisemittismen har spredt seg fra akademia til politikken og kulturen. Dette er en ganske drøy påstand, og i tillegg gis det heller ingen tydelige eksempler. Hva består denne antisemittismen i, hvordan kommer den til uttrykk, og hvem er det i akademia, politikken og kulturfeltet som forfekter den? Det holder ikke å mene at «[i]nterseksjonalitet er kilden til vår tids jødehat» uten å begrunne det eller vise den indre sammenhengen mellom dem.
Glastad bringer oss her ikke noe nærmere en forståelse av verken jødehateren eller jødehatet, snarere tvert imot. Han begår den samme feilen han selv advarer mot, nemlig å sause begrepene sammen og ikke klare å skille mellom antisemittisme og kritikk av en stat på et politisk, folkerettslig og humanitært grunnlag.
Vi må faktisk åpent kunne kritisere staten Israel uten frykt for å bli stemplet som antisemitter. Noe annet er intellektuelt uredelig og vitner om en farlig svart–hvitt-tenkning.
Kjersti Tokstad
Bare så det er sagt: Det er ingen tvil om at Norge har en mørk historie med antisemittisme, at det norske embetsverket bidrog til jødeutryddelsene under annen verdenskrig og at jødenes skjebne under krigen lenge bare var en parentes i den norske historieskrivningen. Men verken historien om den norske eller den europeiske antisemittismen kan få definere hva det skal være legitimt å snakke om i en pågående krig i 2023—24, og i hvert fall ikke innenfor akademia.
Olav Elgvin belyste den akademiske tausheten i møte med Gazakrigen i en kronikk i Klassekampen lørdag 16. mars, hvor han blant annet viste til universitetenes manglende initiativ til å støtte palestinske forskere og studenter, og at bare en liten andel vitenskapelig ansatte har undertegnet oppropene om akademisk boikott. Elgvin mer enn antyder at det ligger en viss frykt bak denne tausheten, og her kan nettopp Glastads påstand om at akademia er fylt av jødehat både bidra til å forsterke en slik taushet og samtidig dreie oppmerksomheten bort fra det faktum at Israel fører en krig i strid med folkeretten og med en påfølgende humanitær katastrofe vi knapt har sett maken til siden annen verdenskrig.
Vi må faktisk åpent kunne kritisere staten Israel uten frykt for å bli stemplet som antisemitter. Noe annet er intellektuelt uredelig og vitner om en farlig svart — hvitt-tenkning: «Enten er du med oss eller mot oss». Det er ingen overraskelse at Netanyahu og hans likesinnede forsøker å true sine kritikere til taushet ved å gi dem merkelappen antisemitter, men det betyr ikke at vi andre skal akseptere en slik retorikk og gi Netanyahu og hans støttespillere definisjonsmakten.
Det pågår en svært opphetet debatt om hvorvidt Israel begår folkemord i Gaza, og her nevner Glastad nærmest i en bisetning at «ICJ tok ikke stilling til anklagen» [fra Sør-Afrika om folkemord] (min klamme). Dette er feil. ICJ tok Sør-Afrikas anklage på dypeste alvor og etterforsker de facto Israel for folkemord. Det er en prosess som sannsynligvis vil ta flere år, men det er altså ikke det samme som at domstolen «ikke tok stilling».
Glastad skriver at vi ikke kan unngå fortiden. Nei, det kan vi ikke, men selv forholder han seg heller selektivt til den. Vi kan ikke snakke om Israel og holocaust i samme åndedrag uten samtidig å snakke om nakba og palestinernes lidelser. Takket være dem som omtales som Israels «nye historikere», som Ilan Pappe, Benny Morris, Shlomo Sand og Avi Shlaim, har vi fått tilgang til langt mer og utfyllende kunnskap om sionismens historie og om tiden før og etter etableringen av Israel som stat.
De nye historikerne bygger sin forskning på dokumenter som ble tilgjengeliggjort i israelske arkiver på midten av 1980-tallet, og med forskningen sin har de revet ned en rekke myter og offisielle sannheter om den israelske nasjonsbyggingen. De som eventuelt har satt de sionistiske pionerene og de første israelske politikerne på en moralsk pidestall, må ha blitt sørgelig skuffet og mange illusjoner fattigere. De israelske historieforskerne avdekket nemlig at sionismen, i likhet med andre ideologier med utspring i det moderne Europa, også var voldelig, nasjonalistisk, rasistisk og ansvarlig for fordrivelser og etnisk rensing, og metodene som sionistene brukte, var sammenlignbare med de andre bevegelsenes metoder.
De som eventuelt har satt de sionistiske pionerene og de første israelske politikerne på en moralsk pidestall, må ha blitt sørgelig skuffet og mange illusjoner fattigere.
Kjersti Tokstad
Nå er riktignok ikke sionismen bare én -isme. Den fantes i flere varianter og avskygninger, men felles for den høyreorienterte og revisjonistiske sionismen på den ene siden og den sosialistiske og mer moderate sionismen på den andre, var at ingen av dem inkluderte en sameksistens med palestinerne.
Den nye staten skulle være utelukkende for jøder, målet var å ta over så mye av palestinernes land og eiendommer som mulig, og alle midler så ut til å være tillatt. Disse ubehagelige sannhetene må det være rom for å snakke om, i hvert fall i akademia.
Og mens vi krangler om begreper og definisjoner og boikott versus ikke boikott, dør enda flere barn i Gaza i en prekær — og fullstendig menneskeskapt — humanitær katastrofe. Fordi Israel nekter å slippe inn vann, mat og medisiner i Gaza, er nå drøyt 1,1 million mennesker på Gazastripen rammet av sult på nivå fem på IPC-skalaen (som er det mest kritiske nivået), mens i overkant av 850 000 andre palestinere er rammet av sult på nivå 4 (det nest kritiske nivået). I tillegg er faren for dødelige epidemier svært stor.
Glastad burde heller bekymre seg over den kommende sultkatastrofen — som verden per nå ikke ser ut til å makte å avverge — enn over et akademia angivelig fylt av jødehat. Det er en total avsporing.
