Plagiatregler eller ferdighetsutvikling?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det har vært litt av en semesterstart for oss som ukentlig veileder studenter i akademisk skriving og bruk av kildehenvisninger. Privatpersoner og nyhetsmedier saumfarer kjente personers masteravhandlinger etter eksempler på «selvplagiering» og «tekstlikhet» (for øvrig to begreper man aldri hører fagpersoner bruke).

Debatt ● Nancy Lea Eik-Nes

Vi har ansvaret for å lære studentene å skrive og lese akademisk

Indignerte professorer og klagenemdmedlemmer samles i TV-studio for å så tvil om hverandres universitetsstatus og lire av seg slagord om at korrekte kildehenvisninger er noe studentene er forventet å beherske simpelthen fordi de er voksne, at det dreier seg om strenge juridiske regler som er enkle å både forstå og etterleve, og at hele sivilisasjonen står på spill fordi trusselen fra «fake news» og «kunstig intelligens» og gudene vet hva.

Det er som å høre trenerne på et fotballag beklage seg over at spillerne mangler ferdigheter, samtidig som de aldri setter av tid på treningene til å faktisk øve.

Har professorene noen gang forklart skrivende studenter forskjellen på å gjengi et direkte sitat og å bruke flere indirekte sitater i et eget avsnitt? Har de noen gang vist studenter sine egne uferdige tekster og beskrevet de ulike valgene de gjør i disse? Hvor mange gjennomsnittsstudenter har de selv fulgt tett gjennom en hel skriveprosess?

Debatt ● Gunnar Yttri og Anne-Grethe Naustdal

Danning og akademisk handverk

Det har professorer flest verken tid, lyst, kapasitet eller (tør jeg si det?) kompetanse til. Altså, de kjenner og kan beskrive reglene, de følger dem selv, og de kan gjenkjenne når noen bryter dem. Men de fleste vitenskapelig ansatte har lite erfaring med å veilede gjennomsnittsstudenter gjennom selve skriveprosessen. De færreste vet hvordan de skal hente eksempler fra egne skrivevaner på en måte som faktisk hjelper noen som er stresset og redde for å gjøre feil.

De universitetsansatte som i praksis møter flest gjennomsnittsstudenter mens de skriver er bibliotekarer og skriveveiledere. Å være sammen med skrivende studenter gjennom en slik prosess krever noe annet og noe mer enn å kunne reglene og måle det ferdige produktet mot disse.

Akademisk skriving og god bruk av kildehenvisninger handler om ferdighetsutvikling. Og ferdighetsutvikling krever rom til å gjøre feil og tid til å øve – på omskriving, på å gi og motta tilbakemeldinger, på å se seg selv som fagperson i et fagfellesskap, og mye annet.

Når man bruker mye tid med studenter som øver på å skrive lærer man seg etter hvert hvor de vanligste misforståelsene oppstår, hvilke metaforer som er farlig misvisende (som å «stå på kjempers skuldre» eller «bygge sten på sten») og hvilke tilnærminger som er direkte kontraproduktive (trusler om straff). På bakgrunn av denne erfaringen kan vi tilpasse måten vi formidler på slik at studentene blir i bedre stand til å tilegne seg ferdighetene de trenger.

Debatt ● Sigbjørn Løes

Plagiat er ikke alltid juks og ikke all kunnskap kan plagieres

Det kan nok føles som om det viktigste nå er å få på plass et felles og utvetydig regelverk for kildehenvisninger og plagiat for alle utdanningsinstitusjoner (hvorfor stoppe ved de norske, forskningen er da internasjonal?). Men det vil ikke ha noe å si for studentenes ferdighetsutvikling.

Å true med utestengelse for å få studenter til å føre gode kildehenvisninger er omtrent like innsiktsfullt som å si til barn at hvis de går over veien på rød mann kommer politiet og setter dem i fengsel. Slike trusler gir dem ikke ferdighetene til å navigere uoversiktlige veikryss. Det gir bare mer stress og større frykt for å gjøre feil, et elendig utgangspunkt for å lære seg noe som helst.

Debatt ● Christine Meklenborg Nilsen og Geir Flikke

Plagiat og forskningsetikk: — Studentene tester grensene, vi veileder, presiserer og forklarer

Så hva må til? Universitetsbibliotekarer (og i den senere tid skriveveiledere) har i flere tiår publisert forskning på hvordan studentene ved moderne universiteter kan utvikle gode skrive- og informasjonsferdigheter (som bibliotekarer kaller arbeidet med kilder), og hva dette vil kreve av professorer, studieprogramledere, timelærere, veiledere og alle oss andre som skal bidra underveis.

Denne forskningen har avdekket noen generelle utfordringer som i korte trekk kan sammenfattes slik: Skrive- og informasjonsferdigheter behandles i praksis som et slags tillegg ved siden av den faglige opplæringen, enten som avgrensede seminarer eller besøk fra (eller hos) universitetets skrivesenter eller bibliotek. Ofte er disse oppleggene veldig personavhengige – en emneansvarlig kontakter en bibliotekar og disse samarbeider om det gjeldende emnet for anledningen. 

Slike korte og tidsavgrensede opplegg gir sjelden god og varig læring. Supplerende kurs og drop-in-tjenester har noe verdi, men langt fra nok til å dekke behovet som finnes. 

Der det finnes suksesshistorier dreier det seg oftest om avgrensede prosjekter der studentenes skriveferdigheter veves inn i den faglige opplæringen med spesifikke skriveøvelser og godt gjennomtenkte vurderingsformer på tvers av ulike emner i gjennom et helt studieprogram. Det krever samarbeid mellom vitenskapelig ansatte, studieprogramledere, biblioteker, skrivesentere, tilretteleggingskontorer og studenter.

Debatt ● Helene Voldner og Vigdis Holtet

Statsådene skulle gått til biblioteket sitt

Det er imidlertid svært sjeldent at disse vellykkede forsøkene videreføres på program- eller institusjonsnivå. Men i lys av forskningen som finnes er det akkurat det som må til for at opplæringen skal ha varig og gjennomgripende effekt.

Skriveøvelser og kildearbeid må integreres i det praktiske arbeidet med faget, med utgangspunkt i studentenes konkrete og umiddelbare behov, og med tydelig tilknytning til læringsmål og vurderingsformer. Det kan ikke være valgfritt ekstrautstyr eller noe man forventer studentene allerede skal kunne.

Debatt ● Dag Rune Olsen og Oline Sæther

Kan folket fikse fusk?

Det bør være en klar progresjon i denne ferdighetsutviklingen, fra første semester til ferdigstilt bachelor- eller mastergrad. Vi må med andre ord tenke over hvilke informasjonsferdigheter studentene kommer til å trenge på hvilket tidspunkt i utdanningsløpet sitt, og når og hvordan de best skal kunne øve for å tilegne seg dem.

For å få til denne progresjonen må øving på skrive- og informasjonsferdigheter integreres på nivået der institusjonenes kvalitetsarbeid allerede skal foregå, nemlig på studieprogramnivå. Det kan ikke overlates til den enkelte emneansvarlige eller en bibliotekar på visitt.

Dette betyr at arbeidet med integrering av skrive- og informasjonsferdigheter må gjøres i nært samarbeid mellom vitenskapelig ansatte og universitetenes biblioteker, skrivesentere og øvrige støttetjenester. Kompetansen og mulighetene finnes, men kun når disse ulike delene av universitetet finner hverandre i samarbeid.

Debatt ● Branko Mitrović

What is (not) plagiarism