Debatt ● Christine Meklenborg Nilsen og Geir Flikke
Meritokrati eller «folkelighet»?
Hver dag jobber vi for at våre studenter skal lære seg god forskningsetikk og metode. Da er det opprørende når fremstående politikere tilsynelatende ikke leverer forskningsetterrettelige arbeider.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er få ting som er mer viktig i forskningen enn kildekritikk og kildebruk. Og det dreier seg om mer enn «begreper» — det dreier seg om praksis for god forskningsskikk. Å sitere kilder som ikke er nevnt, er ikke bare dårlig praksis — det er også mangel på respekt for det arbeid som er gjort, det være seg av andre studenter, eller av lærebokforfattere.
De siste avsløringer av plagiat og uetterrettelig kildebruk er dermed ikke bare et spørsmål om politikk. Bredere samfunnssektorer rammes. Et moment er naturligvis det at man burde kunne forvente at politikere i ledende stillinger har oppnådd en slik posisjon på redelig vis og gjennom ærlig arbeid. Et annet og ikke mindre viktig moment, er det faktum at dersom slike ledere blir satt til å lede et høyt utdannet embetsverk, og dertil en sektor som omfatter hele UH-sektoren, så virker det nærmest demoraliserende på denne sektoren at grunnlaget for å oppnå en slik posisjon er så vidt svakt som avsløringene antyder.
Forskningsetikk er egentlig veldig enkelt: Man skiller mellom hva man selv har tenkt, gjort og funnet, og hva andre har tenkt, gjort og funnet. Og så viser man til andres tanker og funn og bruker det der det er relevant. All forskning skal være gjennomsiktig og etterprøvbar. Det skal aldri være i tvil om hvem som har gjort hva, og empiriske data skal kunne verifiseres. På den måten bygges kunnskap. Hver forsker står på skuldrene til sine forgjengere — i overført betydning. Dersom en av forskerne skulle være en pappmasjé-figur, vil hele tårnet stå i fare for å falle sammen. Det ville være en fullstendig underminering av forskningsfeltet.
For oss som forskere og undervisere i humaniorafagene, er dette grunnleggende prinsipper, som vi bruker mye tid på å lære våre studenter. De aller fleste har lært om god siteringsskikk i skolen, men det sitter ikke i ryggmargen. Nei, du kan ikke kopiere fra Wikipedia. Nei, du kan ikke skrive av oppgaven til sidemannen. Og nei, vi er ikke dummere enn at vi kjenner det igjen når to studenter leverer likelydende arbeid. Studentene tester grensene, vi veileder, presiserer og forklarer. Etterrettelighet. Ærlighet. Transparens. Ting vi ser på som fullstendig grunnleggende i vår bransje.
En statsråd har gått av, og en annen statsråds oppgave blir undersøkt. Vi skal ikke konkludere på saker som nå blir undersøkt, men de forskningsetiske forhold som er avdekket, er like fullt graverende. Alle studenter vet at det er vanskelig å skrive en oppgave. Det fordrer mer enn å bruke control + C. Det fordrer at man bruker både språk og tanke, og ikke minst, at tanken er basert på den kunnskapen man har tilegnet seg.
Nei, du kan ikke kopiere fra Wikipedia. Nei, du kan ikke skrive av oppgaven til sidemannen. Og nei, vi er ikke dummere enn at vi kjenner det igjen når to studenter leverer likelydende arbeid. Studentene tester grensene, vi veileder, presiserer og forklarer.
Christine Meklenborg Nilsen og Geir Flikke
Det å bruke andres tekst (og egentlig også tanker) uten å kreditere kildene, er derfor helt uakseptabelt. Kan man gå på Munch-museet, ta bilde av Skrik og så poste det på Facebook med teksten «se hva jeg malte i helgen»? Det ville i så fall ikke fremstå som særlig meritterende. Tilsvarende kan man si om det å bruke andres data og presentere dem som sine egne. Her støter man også på andre sentrale spørsmål — personvern og kildebeskyttelse. Det er mange spørsmål knyttet til Kjerkols bruk av informanter i en tekstpassasje som er så å si identisk med en oppgave fra 2015. Har kildene levert samtykkeskjema for at deres betraktninger kan brukes i andre MA-oppgaver — hvis det er det som har skjedd? Har de tilstrekkelig grad av anonymitet, eller vil de måtte tre frem i en mediedebatt og «forsvare» det umulige — at de innsikter de formidlet i 2015 fremdeles gjelder i 2021?
Våre politiske ledere skal være demokratiets ypperste representanter. De vil dertil komme i befatning med saker der deres uhildethet er et sentralt premiss. Bakteppet for denne saken gjør den enda mer interessant. Selv om Kunnskapsdepartementet ved Sandra Borch har valgt å trekke saken om selvplagiat til høyesterett er tilliten til departementets håndtering av slike saker, betydelig svekket. Det gjelder også den avtroppende statsrådens habilitet i denne saken.
Trenger vi å gni det inn, egentlig? En student som har kommet i skade for å gjenbruke sin egen tekst, har måttet gjennom to runder i retten. Daværende statsråd Borch anket altså dette til landets høyeste rettsinstans, vel vitende om at hun selv har gjort noe langt mer alvorlig i sin egen masteroppgave. Det er som å kjefte på noen for å leke med fyrstikker etter at man har satt sin egen garasje i brann.
Et siste sukk til slutt: det kan synes som om det etter hvert dannes et bilde av noe «folkelig». Som skiskytterne sa det på Dagsrevyen den 21. januar i år — ankermann Vetle Sjåstad Kristiansen sa lakonisk etter å ha gått sjarmøretappen: «jeg fremstod vel egentlig som en dårlig Masterkopi av Tarjej Bø». Humoristisk. Folkelig. Men med en ironisk snert man ikke kan unngå å legge merke til. Våre atleter vet hva det koster å holde seg på toppen. Bør de som har kommet seg opp dit på lettvint vis holde seg der?
