Psykisk uhelse, spørreundersøkelser og metodologi

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Studenter bærer en betydelig byrde med eksamener og økonomisk uavhengighet, midt i en utfordrende oppdagelsesreise for å finne sin vei i livet. I denne krevende reisen, hvor de balanserer identitetssøken og akademiske prøvelser, står de overfor ikke bare fysiske, men også mentale utfordringer. 

Mens det er fristende å peke fingre mot universiteter og høgskoler som syndebukker for økende bekymringer om studenters psykiske velvære, er det nødvendig å dykke dypere inn i denne påstanden og utfordre dette narrativet.

psykisk helse

Lancet fikk «bekymrings­meldinger» om studien som viste at hver tredje student er psykisk syk

Studentenes kamp er ikke kun forankret i forelesningssaler og pensum, men strekker seg inn i en psykisk labyrint der de søker etter sitt sanne selv samtidig som de navigerer gjennom den uutforskede jungelen av livet. I en tid hvor bekymringen for deres mentale helse vokser, rettes ofte skylden mot utdanningsinstitusjonene. Nyere studier antyder imidlertid at psykiske utfordringer ikke nødvendigvis begrenser seg til universitetskorridorene, men kaster også sin skygge over videregående skoler, der depresjon kobles til frafall.

Overgangen fra videregående til høyere utdanning er som å tre inn i en ny dimensjon — en akademisk verden som kan virke både forførende og overveldende. Selv om akademiske miljøer kan fungere som katalysatorer for psykisk ubalanse ved å introdusere en virkelighet som er ukjent og til tider urovekkende for studenter med begrenset livserfaring, er det å klandre disse institusjonene for å være arkitekter av psykiske lidelser et sidespor som overser mer plausible forklaringer. 

Ny undersøkelse

Hver tredje student har en psykisk lidelse: — Jeg trodde jeg skulle dø

Spørreundersøkelser utgjør en hjørnestein i innsamlingen av informasjon om psykisk helse. Dessverre er deres evne til å tallfeste kvalitative aspekter ved psykisk helse begrenset. Når vi utforsker bekymringer knyttet til mental helse i dagens samfunn, blir det derfor avgjørende å se bak tallene for å avdekke deres sanne betydning.

Økningen i rapportert psykisk uhelse krever grundig refleksjon. Når vi registrerer en økning i rapportert psykisk uhelse, er det nødvendig å vurdere om denne økningen skyldes økt oppmerksomhet rundt emnet, økt åpenhet om mental helse, eller endringer i formuleringen av spørsmål i slike undersøkelser. Det er mulig at økningen i rapporterte problemer delvis skyldes en økt aksept og forståelse av psykisk helse, snarere enn en reell økning i forekomsten av slike problemer.

Ved bruk av spørreundersøkelser for å måle mental helse er det derfor avgjørende å forstå at respondentenes svar kan påvirkes av svarbias. Dette innebærer at folk kan gi svar de tror vil bli positivt mottatt, eller som de antar forventes av dem, i stedet for å gi ærlige svar.

psykisk helse

Eksperter skeptiske til funn om psykiske lidelser: — Helt sprøtt

Formuleringen av spørsmål i spørreundersøkelser kan også ha betydelig innvirkning på resultatene. Ordvalg og formulering av spørsmål kan føre til misforståelser og feiltolkninger fra deltakernes side. Eksempelvis, hvis en spørreundersøkelse spør deltakerne om de har opplevd «stress» i løpet av det siste året, kan mange deltakere svare bekreftende. På overflaten kan dette tyde på en økning i stressnivået i samfunnet. Imidlertid kan denne informasjonen være villedende uten ytterligere analyser.

Når vi graver dypere, kan vi oppdage at folks tolkning av «stress» varierer betydelig. Noen kan oppfatte stress som en normal reaksjon på livets utfordringer, mens andre kan tolke det som alvorlig og sosialt invalidiserende. Uten ytterligere spesifikasjon kan vi feiltolke dataene og konkludere med at det er en økning i alvorlig psykisk belastning, når det kanskje egentlig er en økning i folks vilje til å rapportere stress. Uten en grundig forklaring på hva som menes med «stress», kan resultatene derfor være villedende.

Bare tallene alene kan ikke gi en fullstendig forståelse av en persons mentale helse. En utfordring knyttet til statistikk i slike undersøkelser er mangelen på kontekst. Hvis en spørreundersøkelse, for eksempel, viser en økning i antall personer som rapporterer høy grad av depresjon, kan det være fristende å konkludere med at samfunnet generelt er mer deprimert. Imidlertid kan dette skyldes en rekke faktorer som ikke fanges opp av spørreundersøkelsen, som økonomisk usikkerhet, politisk uro eller andre livshendelser. 

Ved å kun fokusere på tallene risikerer vi å rette oppmerksomheten mot små deler av puslespillet uten å se det store bildet. Dette kan føre til feiltolkninger og feilaktige konklusjoner om en rekke helseutfordringer i samfunnet. Hvis vi, for eksempel, ser på en enkelt studie som rapporterer en økning i angstsymptomer blant unge voksne, kan vi feiltolke dette som en generell krise knyttet til ungdommens psykiske helse. Vi kan overse andre studier som parallelt viser at ungdom i dag også opplever økt åpenhet om mental helse og tilgang til støtteressurser som tidligere generasjoner ikke hadde.

Debatt ● Adam Njå

Fra dannelse til dystopi: Universitetslivets skjulte kostnader

Derfor er det viktig å innse at selv om kvantitative studier retter seg mot målbare data og muliggjør generell anvendelse på større befolkningsgrupper, søker kvalitative studier å utforske dybden og kompleksiteten i menneskelige erfaringer. 

Slike kvalitative nyanser og individuelle erfaringer går ofte tapt når de oversettes til tall, noe som kan føre til unøyaktigheter når det gjelder antallet studenter som rapporterer psykisk uhelse.

Kvalitative studier, mens de gir uvurderlige innsikter, har derfor også sine begrensninger. De er ikke alltid egnet for generell anvendelse, da resultatene er sterkt avhengige av den spesifikke konteksten. Forskerens subjektivitet og tolkning av data introduserer ytterligere usikkerhet, og mangelen på umiddelbart kvantifiserbare data begrenser presis måling og sammenligning. Kvalitative studier gir oss derfor innsikter som er uvurderlige, men de kan også være utfordrende å tolke og generalisere fra.

Derfor, i møte med tallenes tilsynelatende objektive sannheter, er det avgjørende å erkjenne den skjulte usikkerheten som omgir studier om psykisk helse. 

Å trekke klare konklusjoner basert kun på kvantitative data når vi utforsker komplekse temaer som psykisk helse, risikerer vi å overse de nyansene og individuelle erfaringene som går tapt i oversettelsen fra livet til tall. Så mens tallene gir en overordnet oversikt, bør de alltid bli ledsaget av en bevissthet om deres begrensninger når de fungerer som redskaper for forskning knyttet til psykisk helse.