Forskningsfinansiering

«Søknadshabitusen» må avlæres, mener professor

NTNU-professor Aksel Tjora mener det er helt absurd at store deler av forskningsbudsjettet i Norge brukes på fordeling og søking, i stedet for på faktisk forskning.

Noe må gjøres når en betydelig andel av pengene staten har satt av til forskning, går til å fordelingsarbeid heller enn forskning, mener NTNU-professor Aksel Tjora.
Noe må gjøres når en betydelig andel av pengene staten har satt av til forskning, går til å fordelingsarbeid heller enn forskning, mener NTNU-professor Aksel Tjora.
Publisert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

— En betydelig andel av pengene som staten gir til forskning, går på den ene siden til å fordele penger og på den andre siden til å søke om disse pengene. Det er jo helt absurd om man ikke forsøker å finansiere mest mulig forskning og minst mulig fordelingsarbeid.

Det sier professor Aksel Tjora, som også er forskningsleder ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.

For hva skjer da med den faktiske forskningen?

Tjora har sett det som en av sine oppgaver å prøve å gjøre noe med dette.

— Stor sjans for bortkasta tid

Tjora er blant de mange som har opplevd og kjent på lotterifølelsen etter å ha søkt om forskningsfinansiering fra Forskningsrådet.

I 2015 søkte Tjora som prosjektleder om midler til et prosjekt i programmet Toppforsk.

Prosjektet fikk snittkarakterer over 6, gode skussmål av fagfellene, anbefalt finansiering fra Forskningsrådet, men ikke prioritert internt blant NTNUs støtteverdige Toppforsksøknader (i det såkalte Fellesløftet, hvor institusjonene må finansiere halvparten av beløpet).

Men Tjora sendte inn en forbedret søknad med den samme prosjektideen på ny i 2017.

Ny snittkarakter: 3.

Når dekanen holder tale ved julelunsjen, så er det de som har skaffet store penger og ikke de som har kommet på noe lurt som blir hyllet.

Aksel Tjora, professor og forskningsleder NTNU

Prosjektet gikk altså fra å få kommentarer som: «The project is of excellent quality and of ground-breaking nature, with no significant weak points» til:

«The project is in need of major qualitative improvements».

Tips oss!

Har du opplevelser om søknadsprosessen til Forskningsrådet du vil dele med Khrono? Kontakt vår journalist, Ragnhild Vartdal, på ragnhild.vardtal@khrono.no eller telefon 97566292.

— Ved oppdagelsen av det åpenbare lotteriaspektet ved den siste runden mister man jo lysten på å bruke tid på søknader. Om det er et lotteri, så betyr det at det er vanskelig å vite om de månedsverkene man bruker på en søknad, er velbrukt eller bortkasta tid. Det er stor sjans for at det er bortkasta tid, sier Tjora og viser til en australsk studie som viste at 550 forskerårsverk ble brukt på søknader til en større utlysning, hvorav mesteparten bortkastet.

Passer på at kollegaer ikke kaster bort forskningstid

Hans opplevelse har påvirket hans arbeid i rollen som forskningsleder på instituttet ved NTNU sterkt.

— Jeg ser det som en sentral oppgave i den rollen å passe på at mine kolleger ikke kaster bort dyrebar forskningstid på søknader. Spesielt formidler jeg dette til nyansatte som gjerne har tilbrakt mange år i oppdragsforskningen, resulterende i en slags «søknadshabitus» som aktivt må avlæres når de får fast stilling ved universitetet, sier Tjora.

Denne «søknadshabitusen» beskriver Tjora mer utfyllende slik:

— De har tatt inn over seg at det å skrive søknader er noe de må gjøre nesten hele tiden, at det er en kontinuerlig del av jobben. De forsker på de prosjektene som har fått støtte, og hvor det i slike institutter naturligvis ikke skjer forskning uten at den er en del av et finansiert prosjekt. Jeg merker det når jeg snakker med dem, at de greier ikke helt å la være å lese utlysninger og tenke om de er relevante for dem selv, fordi søknader alltid har vært en kilde til å beholde jobben.

Professor og forskningsleder Tjora er bekymret for at man ikke tester ut ulike modeller for forskningsfinansiering. — Jeg frykter at vi får lite grunnleggende og uavhengig forskning igjen for pengene, og at stadig fler ansatte i sektoren jobber ræva av seg og møter veggen.
Professor og forskningsleder Tjora er bekymret for at man ikke tester ut ulike modeller for forskningsfinansiering. — Jeg frykter at vi får lite grunnleggende og uavhengig forskning igjen for pengene, og at stadig fler ansatte i sektoren jobber ræva av seg og møter veggen.

— Forskningstiden er allerede finansiert

Til sine kollegaer ved instituttet, både nyansatte og andre som har tilegnet seg denne måten å være akademikere på, er beskjeden fra Tjora tydelig:

— Slapp av, bruk din 47 prosent forskningstid til å skrive artikler, etablere bokprosjekter, bruk studentarbeider eller lag dine egne empiriske undersøkelser. Forskningstiden er allerede finansiert. Det må jeg si tydelig i fra om, at det ikke er noen forventning om kontinuerlig å hente eksterne midler. Forventningen er at du skal gjøre grunnleggende forskning innenfor din disiplin, sier Tjora.

Professoren mener det er viktig at noen tar nettopp den rollen. Dette fordi han opplever en tendens til at de som oppfattes som gode forskere er de som klarer å hente inn eksterne midler heller enn de som kommer opp med spennende ny kunnskap.

Hyller de som henter penger

Han er svært kritisk til hvordan jaget etter forskningsfinansiering også i større og større grad preger universitetene og høgskolene.

Det er gjennomsyret i alle nivå, men særlig mot toppen, ifølge Tjora.

— Man har det som strategi i departementet og på rektornivå at man må styrke innsatsen og få mer tilslag i de prestisjetunge programmene som FRIPRO og i ERC (Det europeiske forskningsrådet, journ. anm.). Antallet slike tilslag blir en måling på om man er et solid universitet, om man er der man skal være. Det er et evig mas om såkalte «konkurransearenaer». Så kommer man på fakultetsnivå, hvor en forskningsadministrasjon presser på med utlysninger og informasjonsmøter for å være best mulig rusta til å søke, sier Tjora. Han legger til:

— Når dekanen holder tale ved julelunsjen, så er det de som har skaffet store penger og ikke de som har kommet på noe lurt som blir hyllet. Altså er det blitt viktigere å hente penger enn å skape «kunnskap for en bedre verden», som er NTNUs slagord.

— Er det noe dette utlysningsregimet virkelig skaper, så er det tapere

Derfor kunne Tjora fra et universitetsståsted, gjerne tenke seg at man kunne teste ut andre modeller for å fordele penger, for å sikre at søknadsskriving ikke spiser opp allerede finansiert forskningstid.

— Et alternativ er å faktisk lage et lotteri. At man samler alle støtteverdige søknader i en pott og så trekker man. Fordelen med dette er at man kan gjøre enklere vurderinger som ikke rangere alle søknader, men kun skiller ut de støtteferdige fra de andre. Søknadene kan også være enklere. Om man da har et godt prosjekt, men ikke får støtte, så er ikke tapet så stort, det var jo bare uflaks. Og da gir det også mening å sende inn akkurat den samme søknaden senere, sier Tjora og viser til at bruk av trekning tas i bruk i slike sammenhenger ifølge en forskningsartikkel.

En annen metode er å legge ned Forskningsrådet, eller store deler av det, og heller bruke pengene på en forskningsstøttemodell basert på en flat modell eller tidligere prestasjoner, foreslår Tjora.

— Alle fast ansatte forskere i UH-sektoren kunne da være med på fordelingen, hvor man delte ut en stor del av Forskningsrådets budsjett, kanskje til en firedel av forskerne hvert år slik at man fikk slike midler hvert fjerde år. Det ville bli en grei pott. I tillegg måtte man ha en pott for oppdragsforskningen og for forskning hvor det trengs kostbart utstyr til laboratorier og annet, sier Tjora og innrømmer at det nødvendigvis ikke er den mest optimale måten å løse dette på.

Han har heller ikke tenkt gjennom eller regnet på alle mulige forhold til slike modeller.

— Det som bekymrer meg er imidlertid at man ikke gjør slike regneøvelser og eventuelt tester ut ulike modeller innenfor begrensede områder. Og jeg frykter at vi får lite grunnleggende og uavhengig forskning igjen for pengene, og at stadig fler ansatte i sektoren jobber ræva av seg og møter veggen. For er det noe dette utlysningsregimet virkelig skaper, så er det tapere, sånn drøyt 90%, sier Tjora.

Powered by Labrador CMS