Debatt ● Agnes Bamford
Språklige nyanser som viser mangel på anerkjennelse
Det språklige skillet mellom såkalte «administrativt ansatte» og «vitenskapelig ansatte» kan skape unødvendige skiller og hierarkier. Hvorfor ikke bare si «fagstab»?
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Akademia er avhengig av mange ulike yrkesgrupper og arbeidsoppgaver for å oppfylle sitt samfunnsoppdrag. Imidlertid kan språket vi bruker om ulike yrkesgrupper i sektoren skape unødvendige skiller og hierarkier. Dette gjelder spesielt skillet mellom såkalte «administrativt ansatte» og «vitenskapelig ansatte».
Mens de akademiske rollene ofte løftes frem som selve kjernen i akademias virksomhet, blir andre grupper — til tross for deres avgjørende bidrag — ofte omtalt på en måte som kan oppleves som både nedvurderende og avleggs.
Er det kanskje på tide å revurdere hvordan vi omtaler hverandre i akademia?
Teknisk-administrative stillinger utgjør i dag omtrent 42 prosent av alle årsverk ved Universitetet i Oslo (UiO), ifølge UiO-rektor Ragnhild Hennums rektorteam. De påpekte i en kronikk i vårens rektorvalgkamp at «et godt samarbeid mellom denne delen og den vitenskapelige har stor betydning, både for universitetets evne til å levere forskning og undervisning av høy kvalitet, men også for å gjøre UiO til en arbeidsplass alle trives på og føler tilhørighet til.»
Dette er en viktig påminnelse om at akademia som sektor ikke bare er avhengig av god forskning og undervisning, men også av et velfungerende samspill mellom ulike grupper for å lykkes.
Til tross for dette, opplever mange teknisk-administrativt ansatte at deres arbeid verdsettes mindre enn forskernes og underviseres.
Dette forsterkes av en språklig praksis som plasserer dem i en sekkepost kalt «administrativt ansatte», en betegnelse som vekker assosiasjoner til en svunnen tid da akademiske ansatte hadde sekretærer som skrev brev og styrte timebøker.
I dagens akademia er situasjonen en helt annen: De såkalte «administrative» rollene er komplekse og faglig krevende, og de som innehar dem, har ofte høyere utdanning og spesialisert kompetanse innen sitt felt. Likevel har ikke språket utviklet seg i takt med virkeligheten.
Mens det er bred enighet om at akademisk ansatte opplever strenge krav til produktivitet, er det ofte de teknisk-administrative ansatte som må bære den tyngste byrden når det gjelder krav til effektivisering. Dette er en trend som har pågått i flere år, og som i dag fremstår både demotiverende og avleggs.
Administrativt ansatte må i mye større grad enn sine akademiske kolleger forsvare sin eksistens ut fra økonomiske hensyn. Dette kan skape en følelse av at deres arbeid ikke verdsettes på lik linje med forsknings- og undervisningsarbeid, noe som er uheldig for både arbeidsmiljøet og sektoren som helhet.
«Administrativt ansatte» (er) en betegnelse som vekker assosiasjoner til en svunnen tid da akademiske ansatte hadde sekretærer som skrev brev og styrte timebøker.
Språket vi bruker om hverandre i akademia, er ikke bare en formalitet — det har reelle konsekvenser for hvordan ansatte opplever sin rolle og sin tilhørighet.
Når vi omtaler én gruppe som «vitenskapelig ansatte» eller «akademisk ansatte» og en annen som «administrativt ansatte», skapes en implisitt verdiskala.
Kanskje er det på tide å gå bort fra begrepet «administrativt ansatte» til fordel for noe som bedre reflekterer den faglige kompetansen denne gruppen besitter?
Et forslag kan være å innføre betegnelsen «fagstab» for dem som i dag omtales som administrativt ansatte, mens de akademiske rollene beholder betegnelsene «akademisk» eller «vitenskapelig» ansatte». Dette ville synliggjøre at alle som jobber i akademia, bidrar med faglighet og kompetanse.
Hvis akademia skal være en inkluderende arbeidsplass der alle ansatte føler tilhørighet og anerkjennelse, må vi starte med språket. Å omtale teknisk-administrative ansatte som «fagstab» vil være en konkret anerkjennelse av den faglige kompetansen som finnes i disse rollene.
Det er også en måte å bryte ned ukonstruktive hierarkier og fremme en kultur der alle ansatte opplever at deres bidrag er verdifulle.
Det er på tide at vi i akademia tar et oppgjør med en språklig praksis som ikke reflekterer dagens virkelighet. La oss derfor starte med å se på hvordan vi omtaler hverandre — og hvordan vi kan bruke språket til å bygge en kultur preget av respekt, samarbeid og likeverd.