Svarer «langsom professor»: — Ikke mulig å drive topp­forskning med norsk arbeids­moral

— Utgangspunktet mitt er at forskning er et kall. Og det må og skal være det, sier professor i fysiologi ved Universitetet i Oslo (UiO), Kristian Gundersen, til Khrono.

Han reagerer på det han oppfatter som en utvikling der tid og innsats nedtones til fordel for likestillingshensyn og et «normalt» arbeidsliv.

Nylig skrev professor i helsehumaniora og psykososiale studier ved Universitetet i Stavanger, Birgitta Haga Gripsrud, et debattinnlegg i Khrono, der hun ytret ønske om å være en «langsom professor».

— Når jeg senker tempoet, kan jeg være en annerledes kollega, leder, veileder og forsker, skrev hun.

Ideen fikk hun etter å ha lest denne danske kronikken fra språkprofessor Pia Quist ved Københavns Universitet:

— Hverdagen for en forsker ved dagens moderne universiteter gir ikke rom for verdensfjerne distraksjoner. Det skal skrives artikler, produseres studiepoeng og skaffes forskningsmidler. Alt måles og rapporteres i universitetenes årsregnskaper, så vel som i den enkelte forskers merittliste, som baner vei for faste stillinger, penger og generell avansement, skrev Quist.

Debatt ● Birgitta Haga Gripsrud

Jeg vil være en langsom professor. Vil du?

— Handler om intensitet

Ifølge Kristian Gundersen er det umulig å hevde seg internasjonalt dersom man legger norske arbeidslivsnormer til grunn.

— Amerikanske forskere, og mange europeiske forskere utenfor Norge, har en formidabel arbeidsinnsats. Det handler om intensitet. Man må «leve i problemstillingene» hvis man skal flytte kunnskapens grenser. Det kan ikke begrenses til tiden mellom klokken åtte og tre tirsdag, onsdag og torsdag, sier Gundersen, før han slår fast:

— Det er ikke mulig å drive internasjonal toppforskning med norsk arbeidsmoral.

For et par uker siden delte han Gripsruds langsom-professor-innlegg på Facebook-profilen sin. Gaute Einevoll, Gundersens professorkollega ved Universitetet i Oslo, var blant dem som kommenterte innlegget.

— Jeg har fulgt litt med på «slow professor»-bevegelsen i utlandet, og slik jeg forstår det handler det ikke egentlig om at professorene skal bruke mindre tid på jobben og faget sitt. Det handler om at professorer skal få tid til å tenke dype tanker om faget sitt og ikke bruke opp tiden på administrasjon, praktisk overoppfølging av studenter, å søke etter penger og skrive enda en halvgod artikkel for å oppfylle noen tellekantforventninger, skrev Einevoll blant annet.

Gripsrud har også fått svar fra en annen professor, Alexander Ruser ved Universitetet i Agder, som skrev i Khrono at akademisk praksis i Norge fremstilles som en endeløs slitasje, en konstant kamp mot ytre press og gledesløst, fremmedgjørende arbeid.

— Hvorfor all denne praten om å senke tempoet i et akademisk miljø som ikke akkurat er kjent for å være spesielt raskt? spurte Ruser, som er professor i sosiologi.

Debatt ● Alexander Ruser

Hvorfor jeg ikke vil bli en «langsom professor»

Sjokkert over uttalelser

Kristian Gundersen mener spesielt eksperimentelle fag er avhengige av høy arbeidsmengde og kontinuitet. Han trekker også fram tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aaslands (SV) uttalelser om høyt arbeidspress i akademia tilbake i 2012.

— Jeg var ganske sjokkert da hun sa at det var litt for mye machokultur med for mye arbeid i akademia. Hun mente menn ødela arbeidskulturen for kvinner, fordi de jobbet for mye og økte kravene. Det synes jeg er ganske spesielt. Likestilling er ikke primærmålet med forskning. Primærmålet er å finne ny kunnskap, kommer det fra Gundersen.

— Hvis det ikke er mulig å drive på, eller ha et mål om å jobbe på høyt internasjonalt nivå, er det etter mitt syn ikke noen vits i å være forsker, sier Gundersen.

Professoren beskriver en forskerkarriere som tidligere var preget av stor frihet og mulighet til å følge egne ideer. Nå ser det ut til at den tiden er forbi, mener han.

— Forskere opplever det ikke som attraktivt å jobbe så mye hvis vi bare skal være oppdragsforskere for institusjonene og Forskningsrådet.

— Mer krevende for unge kvinner

På spørsmål om kvinner og menn har like muligheter i akademia, sier Gundersen at forskeryrket kan være særlig krevende for småbarnsmødre.

— Jeg fikk selv barn sent i livet. Jeg tror uansett det er enda mer krevende for unge kvinner å kombinere småbarn og egen forskerkarriere. Men utfordringen bør ikke løses ved å senke ambisjonsnivået, understreker Gundersen.

Han legger til at «vi» i hvert fall burde fjerne alt det forskere i dag gjør som ikke krever faglig kompetanse, og peker samtidig på at mye av forskerens tid forsvinner i rapportering, administrasjon og omfattende søknadsprosesser.

— Vi har gått fra et system der administrasjonen hjalp oss, til et system der administrasjonen styrer oss. Søknadsprosessene er ekstremt tidkrevende og skaper lite merverdi. Fjerner man en del av dette, trenger man fortsatt å jobbe mye for å være forsker, men kanskje ikke fullt så mye som i dag, og støttefunksjonene er ofte bedre i utlandet sier Gundersen.

Gripsrud: — Det traff en nerve

Khrono har forelagt noen av Kristian Gundersens uttalelser for Birgitta Haga Gripsrud. Hun understreker at kronikken hennes om å være langsom professor ikke hadde til hensikt å sette i gang en polarisert debatt om langsomme versus hurtige professorer.

— Kanskje hurtige professorer har godt av å senke tempoet innimellom. Felles for oss er at vi er kunnskapsarbeidere, og det innebærer andre kvalitetskrav enn kun målbare resultater, sier Gripsrud til Khrono.

Hun forteller at hun i kjølvannet av innlegget hun hadde i Khrono, har mottatt mange henvendelser fra forskerkollegaer i ulike deler av karrieren.

— Inntrykket er at det traff en nerve. At de som trives i et hurtiggående tempo ikke kjenner seg igjen i min tekst, har jeg det helt fint med. Systemet er rigget i deres favør, sier hun.

Hun poengterer videre at det å være langsom, ikke handler om å være lat.

— For meg handler det om å ha tilstedeværelse til å kunne prioritere klokt mellom oppgavene, si nei til å ha for mange prosjekter samtidig, skape mer tid for langsomme tanker, kreativitet og konsentrasjon. Hensikten er å forske med mer dybde og kvalitet, for eksempel gjennom tiden det tar å skrive bøker i stedet for å kverne ut artikler. Det handler også om forholdet mellom livet og karrieren.

Enig med Gundersen

— Hva tenker du om Gundersens utspill om at det ikke er mulig å drive internasjonal toppforskning med norsk arbeidsmoral?

— Den påstanden kan jeg ikke svare på. Toppforskning er ikke mitt mål eller i mine felt. Norge tiltrekker seg internasjonale forskere nettopp på grunn av blant annet vår sterke fagforeningskultur, og institusjoner har kunnet tilby andre arbeidsvilkår og balanse mellom arbeid og fritid. Det mener jeg er positivt, og noe som er verdt å kjempe for, svarer Gripsrud.

— Jeg er helt enig med Gundersen at ambisjonen med forskningen er å delta i den internasjonale samtalen, og har selv etterstrebet dette i min forskerkarriere, legger hun til.

Hun er også enig med Gundersen i at det kan være krevende å være småbarnsforeldre i akademia, men ønsker også å fremheve andre faser av livet som kan kreve mer, særlig for kvinner.

— Kvinner tar og får ofte mer omsorgsansvar som pårørende til for eksempel barn med spesielle behov, eller gamle, syke og døende foreldre. Pårørendearbeid inntreffer ofte i en fase av livet hvor overgangsalderen også slår til med ulike helseutfordringer. Når man samtidig forsøker å holde samme tempo som før, blir dette totalt sett et lite bærekraftig regnskap. Heldigvis er det mer bevissthet om kvinnehelse i dag, og arbeidsgivere kan ivareta sine ansatte i denne overgangsfasen og livsfasen, avslutter Gripsrud.