Debatt ● Birgitta Haga Gripsrud
Jeg vil være en langsom professor. Vil du?
Min erfaring med sykdom ble et vannskille. Den lærte meg å forske på det gode livet, det som gir glede og vitalitet, og rom for hvile. Når jeg senker tempoet, kan jeg være en annerledes kollega, leder, veileder og forsker.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Under pandemien, da folk fikk sansen for surdeigsbakst og lange spaserturer på dagtid, satt jeg limt til min harde, røde kjøkkenstol på hjemmekontoret og hakket i vei med høyt tempo på tastaturet. Ingen tid å miste.
Professor i helsehumaniora og psykososiale studier, Universitetet i Stavanger
Jeg var på vei til å bli professorkompetent, noe universitetet mitt heiet på. Etter et Yngre fremragende forsker-stipend som post-dok., ble jeg som førsteamanuensis tatt opp i kvalifiseringsprogrammet Til topps. Jeg fikk driftsmidler til dette formålet. Midler som ble stående ubrukt, ettersom koronaen gled inn over oss mars 2020 og konferansevirksomhet satt på vent.
Det var på en måte godt at jeg slapp å reise.
I vår lille familie av fire personer, tre mennesker og en katt, var tingenes tilstand at mamma og pappa gikk i skytteltrafikk for å dekke nødvendig tilstedeværelse for vår enbårne sønn.
Jeg var arbeidspakkeleder i et NFR-prosjekt med oppstart høsten 2020. Endelig fikk vi suksess med en forskerprosjektsøknad. Jeg hadde da brukt år på å perfeksjonere søknadskunsten.
År med lange kvelder og helger, år med et titalls+ fånyttes søknader som gikk på bekostning av det egentlige arbeidet, forskningen, den egentlige skrivingen, som gikk på bekostning av alle de artiklene jeg var forventet å levere, helst i prestisjetunge internasjonale tidsskrift.
Oppstarten av prosjektet sammenfalt med en pandemi som sammenfalt med at min mor fikk brystkreft med spredning. Den sammenfalt med at jeg kom i klimakteriet. Jeg fikk kastet på meg nytt mandat i kriseledelse, det var beredskapsdilemmaer å avklare, andres helse og overlevelse å ha ansvar for.
Sammenfalt pandemien også med at jeg holdt på å bli utbrent? Jeg var jo så sliten. Jeg var så trøtt. Jeg klarte ikke holde i alle oppgavene og ansvarsområdene. Jeg havnet bakpå. Det gikk så treigt i hodet.
I mars 2022 fikk jeg covid-19. Den kom som en forkjølelse. Siden jeg ikke var sengeliggende satt jeg med laptopen på kjøkkenbordet for å lese grundig gjennom en artikkel stipendiaten hadde sendt meg til veiledning.
Halvveis i manuskriptet kom en knakende hodepine. Jeg som aldri får vondt i hodet, kjente jernringen strammes om skallen. I ukene som fulgte, stoppet kroppen min opp. Nervesystemet, som jeg knapt nok hadde hilst på før, meldte seg med svimmelhet, høy puls, ørepiping, synsforstyrrelser: long covid og fatigue ség innover organismen.
Jeg hadde noen uker med en del sykmelding. Mest var jeg sykmeldt 50 prosent. Jeg ville stå i ledervervet mitt for forskerskolen. For å klare det måtte jeg fullstendig endre måten jeg arbeidet på. Avdelingsleder støttet meg i dette store skiftet.
Jeg måtte være med kroppen min, og ikke bare lytte til den, men lære å handle ut ifra dens budskap.
Jeg klarte bare ett digitalt møte til dagen. Jeg måtte ta pauser underveis, ja endog reise meg fra pulten innimellom. Jeg gjorde én ting av gangen, og ble ikke alltid ferdig. Jeg måtte tenke meg om og si nei til forespørsler, si nei til meg selv.
Jeg trakk meg fra forskerprosjektet for å disponere forskningstiden friere. Jeg måtte si til andre hva tåleevnen min var. Jeg måtte støtte meg på andre kollegaer.
Jeg begynte å våkne med fuglene, i 02-03-tiden om natten og fikk ikke sove igjen.
Jeg imploderte.
Jeg måtte be om hjelp.
For å hjelpe nervesystemet mitt — ja, hjelpe kropp og sjel — måtte jeg nå forske på ro og balanse. Balansen ligger i et bevegelig punkt mellom aktivitet og hvile, en forståelse jeg hadde mistet, eller kanskje aldri hatt.
Jeg måtte være med kroppen min, og ikke bare lytte til den, men lære å handle ut ifra dens budskap.
Piper det i ørene? Vondt i hodet? Hjernen trenger hvile. Av med skjerm, av med mobilvarsler, av med pling på e-posten, lukk igjen laptopen når arbeidsøkten er slutt.
Dårlig søvn om natten? Langsom start om morgenen, gjerne med en ekstra time i sengen.
Høy puls? Ta kontakt med katten eller mannen eller sønnen for en klem, gå ut i hagen, se på tuntreet. Pust. Stikk en finger i jorda. Søk det som forankrer og gir trygghet: tilstedeværelse.
På avstand så jeg tydeligere galskapen i min gamle måte å arbeide på.
Utenfor min langsomt utvidende boble, racet universitetet videre.
På avstand så jeg tydeligere galskapen i min gamle måte å arbeide på. Den startet med et ønske om få fast ansettelse, og fortsatte med internaliserte forventninger om å erobre neste utfordring, å få ting til.
Å prestere er et annet ord for dette: et strukturelt samfunnsproblem. Ytelseskulturen som følger med, kan gjøre oss til våre egne verste fiender. Jeg er den første til å rekke opp hånden.
Underveis i sykmeldingsåret, sender en god kollega en dansk kronikk med overskriften «Jeg er en langsom professor».
JA. JEG. VIL. OGSÅ. VÆRE. EN. LANGSOM. PROFESSOR.
Jeg har tenkt på det lenge. Men skriver i dag fordi jeg kom over en lederartikkel, som stiller spørsmålet «Is it time to slow down?». Albert Meijer og William Webster plukker opp en ball som ble sparket av for et tiår siden, da andre tok til orde for «slow science» og, ja, «the slow professor». Så lite håpefullt har skjedd i mellomtiden.
Kanskje er tiden mer moden for å ta denne debatten nå. Kanskje vi akademikere er mer endringsmodne?
Seinkapitalismens fremmedgjøringseffekt får andre samfunnsborgere til å søke seg mot alternative langsomme måter å leve. Vi kan vel prøve det, mens vi kjenner på den tiltakende følelsen av verdens undergang.
Hva har vi egentlig å tape?
Jeg er frisk i dag. Men jeg setter ord på mine erfaringer overfor andre kollegaer. Jeg vil være en langsom professor og langsom leder. Det er forutsetningen for å stå i jobben.
Jeg er ingen evangelist. Jeg tror det må mer til for å endre strukturer enn én langsom professor. Likevel vil jeg ytre meg, også på andres vegne. For jeg er ikke alene med å stille spørsmål ved akselerasjonen vi er del av.
Produksjonstakten i akademia går i galopp. Stress, utbrenthet, frustrasjon, meningstap, og tap av agens er utbredt i akademia.
Noen kjemper i frykt for overlevelsen, i institusjoner som strammer inn, nedskjæres eller fusjoneres. Andre kjemper for å bevare den eksistensielle verdien i arbeidet, i det man blir pålagt flere oppgaver og økt produktivitet i forskning, formidling og undervisning.
Noe av det beste i jobben min er arbeidet med forskerskolen. Jeg har hørt at seniorkollegaer nå fraråder stipendiater fra å delta på våre forskerskolesamlinger: De må ikke ‘kaste vekk’ verdifull arbeidstid.
På skriveretrett har kandidatene Outlook-banneret oppe, og svarer på henvendelser utenfra, samtidig som de skal være til stede og ta inn en forelesning om gleden med skriving. De har lært «av de beste», som alltid er «på», uansett hvor de måtte befinne seg, og som sjeldent setter grenser for arbeidet.
«Arbeidshygiene» er et ord jeg har tatt i bruk for å bevisstgjøre og beskytte yngre kollegaer. Arbeidshygiene er å ivareta seg selv og andre.
Det kan være å sette autosvar på, når man er opptatt med annet arbeid (konsentrasjon, konferanse, datainnsamling, skriving etc.). Det kan også være ikke å sende e-post/forvente svar utenfor normal arbeidstid. Det kan være å blokke bolker i kalenderen til å lese og tenke, eller se ut vinduet en stund.
Arbeidshygiene er å iverksette et nødvendig og fruktbart skille mellom jobb og privatliv, for de av oss som ikke kan leve med jobben som grenseløst kall.
Min erfaring med sykdom ble et vannskille. Den lærte meg å forske på det gode livet, det som gir glede og vitalitet, og rom for hvile. Når jeg senker tempoet, kan jeg være en annerledes kollega, leder, veileder og forsker.
Etter min mor døde, verdsetter jeg livet, vel så mye som arbeidet. Jeg vil være levende, vil folde ut livet, fordi jeg kan, enn så lenge. Jeg tar det, som det kommer. Gjør du?
