Debatt ● Rune Hausstätter
Min kollegas død er mitt brød: om angst i akademia
Vi styrer ofte akademia ut fra absurde konkurransestrategier — som åpenbart fører til usunne psykiske belastninger.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Anlov Peter Mathiesen reiser spørsmålet om den psykiske helsen blant akademikere i en sak i Khrono 14. august. Ikke overraskende er det pekt på at flere akademikere føler et stort press og til tider angst i jobben. Forklaringene som her blir reist er «individualistiske», altså at det er noe med akademikerne som gjør at de får denne angsten.
Jeg er helt enig i at det veldig mange av oss akademikere føler et «kall» for den jobben vi gjør. Vi tar jobben vår på alvor og vår identitet som mennesker er ofte knyttet til den jobben vi utfører.
Men dette kan vi ikke håndtere som et problem — det er heller dette som er livsnerven i akademia.
Etter snart 10 år som leder i akademia har jeg møtt mange som er redde for å mislykkes, inkludert meg selv. Disse møtene har ofte ført til tanker omkring hva det er intuisjonen krever og gir i møte med den enkelte akademikeren.
Det er ikke kallet som skaper frykt og angst, men det faktum at vi styrer en institusjon der «min kollegas død er mitt brød». Med andre ord, vi styrer ofte akademia ut fra absurde konkurransestrategier — som åpenbart fører til usunne psykiske belastninger.
Jeg er ikke imot konkurranse. Jeg er et konkurransemenneske — jeg tror at mennesker strekker seg lengre, yter mer og satser hardere når man må blir utfordret og satt krav til. Konkurranse i akademia kan derfor være et viktig bidrag til utvikling.
Problemet oppstår imidlertid når denne konkurransen knyttes til ledelse med fokus på kortsiktige mål, og spesielt når dette knyttes til individuelle ferdigheter og resultater.
I mange akademiske miljøer blir disse kortsiktige målene og individuelle resultatene ytterligere forsterket med at det blir knytte til interne økonomiske midler og prioriteringer av ansatte.
Akademias egentlige verdi er den enkeltes ansattes CV. En konsekvens av dette, er at intern styring i akademia svært ofte blir knyttet til individuelle prestasjoner. Man favoriserer professoren foran lektoren, man favoriserer de som allerede har lykkes opp mot de som tidligere har mislykkes. Mer forskingstid og noe mer økonomisk støtte til de som publiserer litt mer.
Som leder har jeg bidratt til å lage mange tapere, jeg har bidratt i prioriteringer av ansatte til FOU-tid, til interne midler og hvem som skal satses på eksternt.
Kanskje det mest absurde i denne ledelsesstrategien ser man i de tilfellene man lyser ut «interne midler». Resultatet er åpenbart: de ansatte blir med viten og vilje satt opp mot hverandre i interne kamper om midler som alltid er for begrenset. Man inviterer til samarbeid, men setter krav og rammer for hvem som er kvalifiserte til å søke og hvem om ikke er det.
Disse interne kampene gir mange resultater, og ett åpenbart resultat er at denne strategien gir rikelig grobunn for intern mistro, misunnelse og irritasjon. En mistro og irritasjon rettet mot de som fikk og den lederen som ga.
Og ja — selvfølgelig bidrar dette til angst ovenfor den jobben man gjør. For, tror vi på denne styringsformen så er det kun en man egentlig kan skylde på når man ikke får — seg selv.
Som leder har jeg bidratt til å lage mange tapere, jeg har bidratt i prioriteringer av ansatte til FOU-tid, til interne midler og hvem som skal satses på eksternt.
Vi har mange systemer for å gi «litt til noen», men det som akademia ikke har system på, er å ta på alvor alle de som vil, men ikke lykkes den første, den andre, eller den tredje gangen. Vi gjemmer oss bak nettopp ideen om at det å være akademiker er et «kall» vill du sterkt nok så får du det til — da tåler du motgangen!
«Et kjede er ikke sterkere enn det svakeste ledd» — er ikke prinsippet bak ledelse i akademia. Jeg har ofte reflektert over om et konkurranseutsatt privat næringsliv kunne ha håndtert menneskelige ressurser på samme måte.
Jeg vet ikke, men det virker fullstendig ulogisk å styre en organisasjon der min kollegas død er mitt brød.
