Akademiske skuffelser

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Teksten er basert på erfaringer fra ulike høyere utdanningsinstitusjoner i flere forskjellige land. I stedet for å peke ut enkeltpersoner og enkeltuniversiteter, skriver jeg som om det er kulturen jeg er skuffet over, som jeg selv er en del av. Men det er absolutt noen som omfavner denne kulturen mer enn andre. Skulle noen føle seg spesielt berørt av noe jeg skriver, så får det være sånn.

I akademisk ånd foreslår jeg fortsatt forskning på skuffelsene. Mer systematiske studier kan kaste ytterligere lys over de identifiserte problemene.

1. Skuffelse over en kultur som prioriterer lett målbare prestasjoner.

Rangeringer, akkrediteringer, «impact factor», siteringstall og publikasjonspoeng er det som teller. Denne typen prestasjoner bestemmer verdien av både institusjonene og akademikerne, snarere enn de mindre synlige prestasjonene, som å støtte kolleger.

De som fokuserer på undervisning blir ofte glemt, bortsett fra i tilfeller der de vinner priser som beste lærere eller når de anses å kunne leve opp til kravene til en «merittert underviser».

De mest oversette er ofte personalgrupper med andre oppgaver enn undervisning og forskning, som renholdere, bibliotekansatte og studieveiledere, for bare å nevne noen få eksempler. De blir sjelden eller aldri rost, og de har en tendens til bare å få oppmerksomhet når innsatsen deres ikke tilrettelegger tilstrekkelig for de som publiserer.

publisering

Disse forskerne publiserer mest i Norge

Et forslag til videre forskning er å måle effekten av rekrutteringer der antall publikasjoner i høyt rangerte tidsskrifter er det sentrale utvalgskriteriet. Hva er fordelene og ulempene med en slik rekrutteringsstrategi for en høyere utdanningsinstitusjon, for studentene og for arbeidsmiljøet?

2. Skuffelse over en kultur der konkurranse prioriteres. 

Jeg har absolutt hatt privilegiet av å ha svært gode kolleger, der ydmykhet, velvilje, omtanke og varme har preget arbeidsmiljøet. Samarbeid har blitt prioritert fremfor konkurranse.

Men til tider har arbeidsmiljøet vært mer som en sportsarena, der det eneste viktige ser ut til å være å hoppe høyere, løpe raskere eller kaste lenger enn kollegene. Til tider har jeg til og med opplevd arbeidsmiljøet som en jungel, der man har måttet se seg over skulderen for å unngå å bli angrepet av et rovdyr.

Et forslag til videre forskning er å prøve å finne ut hva som kreves for at et godt og varmt arbeidsmiljø skal kunne kombineres med at oppgavene utføres med god kvalitet. Kanskje dette kan gjøres ved å identifisere gode eksempler og studere dem i detalj.

rapport

Slik har de vitenskapelig ansatte det egentlig: Rapporterer om mer byråkratisering, økt produksjonskrav, mer fokus på tellekanter

3. Skuffelse over en kultur som er svært trendsensitiv. 

Høyere utdanningsinstitusjoner, som mange andre organisasjoner, har en tendens til å følge trender. Dette gjør at alle universiteter og høyskoler har en tendens til å være ganske like hverandre, noe man kan lure på hvem som tjener på.

Jeg har jobbet ved mer enn én handelshøyskole som prøvde å fremstå som «unike» ved å fokusere på entreprenørskap og innovasjon (for de uinnvidde har disse to konseptene vært sentrale for nesten alle handelshøyskoler de siste tiårene).

Nå er bærekraft hovedsaken, noe som selvfølgelig er vanskelig å motsette seg. Trendsensitivitet risikerer imidlertid å føre til at gode ideer blir forlatt når de ikke lenger er trendy. Det er også en risiko for at høyere utdanningsinstitusjoner følger mindre positive trender. Som en kollega en gang påpekte: Det var en tid da rasebiologi var på moten …

Det største problemet med trendsensitivitet er sannsynligvis at gode og krevende ideer — som bærekraft — brukes til å skape legitimitet for virksomheten uten å ha noen merkbar effekt på hva de høyere utdanningsinstitusjonene faktisk gjør.

Det hadde vært interessant å se om det finnes høyere utdanningsinstitusjoner som tør å være genuint unike, som går sine egne veier og tror på seg selv uten å følge nesten alle trender. I så fall ville jeg vært interessert i å lese en slik casestudie.

En annen studie kunne finne ut fordeler og ulemper med unikhet. Ville dette for eksempel være bedre eller verre for studentene, de ansatte og nasjonen de høyere utdanningsinstitusjonene opererer i enn om universitetene var like hverandre og tilbød det samme utdanningstilbudet?

4. Skuffelse over en kultur der det er lett for høyere utdanningsinstitusjoner å ignorere regler.

La meg ta rekruttering som et eksempel. Lovgivers krav om likebehandling kan omgås ved å henvise til en lokal paragraf eller norm som ble «glemt» da stillingsannonsen ble formulert, for eksempel at et kriterium i utlysningen bør nedgraderes eller til og med neglisjeres.

Hvis ingen slik lokal norm er tilgjengelig, har høyere utdanningsinstitusjoner alltid muligheten til å nedgradere uønskede søkere ved å henvise til en mangel ved en generelt formulert «personlig egnethet» i utlysningen. Ingen sakkyndigvurdering i verden kan vinne over slike argumenter.

Det finnes absolutt eksempler på korrekt utførte rekrutteringsprosesser innen norsk akademia, men jeg er svært skeptisk til å generelt fremstille dem som «ryddige», slik Ingvild Reymert ser ut til å gjøre.

Et forslag til videre forskning er å utdype innsikten i «ryddigheten» i akademisk rekruttering ved å studere caser som ikke ser ut til å ha vært spesielt «ryddige», slik som de som tidligere er rapportert i Khrono.

Debatt ● svenn-erik mamelund

Engelsk til besvær?

5. Skuffelsen over en kultur der kritiske synspunkter så sjelden omsettes til handling.

Jeg forstår fullt ut at ikke alle forslag kan implementeres, spesielt ikke ved statlige universiteter der demokratiske prinsipper må opprettholdes.

Det er langt vanskeligere å forstå den tilsynelatende mangelen på å lytte til synspunkter som noen ganger kjennetegner høyere utdanningsinstitusjoner. Hvem i akademia har ikke deltatt på utviklingsdager ved sitt universitet eller høyskole, der det loves at alle forbedringsforslag vil bli tatt i betraktning, bare for å ende opp i et stort ingenting.

Skuffelsen omfatter også kolleger som i sin forskning fremmer svært relevante, ofte skarpt kritiske synspunkter på virksomheten til høyere utdanningsinstitusjoner, men som har en tendens til å oppføre seg like dårlig som de de tidligere kritiserte, når de selv får en maktposisjon. Eller unngår å støtte kolleger som kommer med kritikk, når urettferdigheten som kollegaen kritiserer kommer dem selv til gode.

Som en som har en sterk interesse for organisatorisk læring, ville jeg synes det var interessant å studere den tilsynelatende mangelen på læring som noen ganger kjennetegner høyere utdanningsinstitusjoner. Hvordan skal dette forstås? Kan motviljen betraktes som en legitim måte å beskytte demokratiske verdier på, eller forstås den bedre som frykt for forandring, maktperfeksjon eller til og med latskap?

Dessverre er jeg ingen helgen selv. Jeg har behandlet støttepersonell som tjenere, jeg har smisket lederen min for å få goder på en ukollegial måte, og én gang har jeg til og med deltatt som komitémedlem i en rekruttering der både prosessen og resultatet sannsynligvis må anses som uetisk, om ikke ulovlig (jeg protesterte, men dessverre førte ikke dette til noen endring).

Debatt ● Svenn-Erik Mamelund

Si ja til akademisk husarbeid

Som individ kan det å vise anger og beklage være et godt første skritt, men å forbedre akademia krever kulturelle endringer. Et forskningsspørsmål kan være hva som gjør at folk som respekterer ideen om akademia høyt, den kritiske tilnærmingen og åpenheten for dissens, deltar i å opprettholde en kultur som i praksis i det minste delvis taler mot dette.

Med sannsynligvis mindre enn ti år igjen av mitt arbeidsliv, ønsker jeg å gjøre det jeg kan for å påvirke akademia — som jeg fundamentalt sett setter høyt — i en positiv retning. Det finnes de som foreslår at jeg skal tie stille og håpe på forbedringer i stedet for å kjempe for dem selv. 

Men hvis jeg fulgte deres råd, måtte jeg legge til enda en skuffelse på listen min — skuffelsen over meg selv og at jeg ikke gjorde noe selv om jeg så hva som skjedde.