Hvem karrer til seg mest i Innlandet?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

For en stund siden publiserte filosofen og styremedlemmet ved Universitetet i Innlandet (INN), Knut Olav Skarsaunet, et lengre innlegg i Khrono der han deler sine tanker om ressurskamp, ekstraktive institusjoner og hva som skal til for å bygge gode universiteter.

Med tanke på at innlegget er skrevet etter at styret på sitt møte i desember diskuterte sak 8/25 som ligger åpent tilgjengelig her, virker innlegget unødig abstrakt i sin argumentasjon. 

Nå er ikke filosofi en utpreget empirisk vitenskap, men likevel: Sak 8/25 dokumenterer noen enkle fakta av stor relevans for Skarsaunets hovedanliggende, ressurskamp og det han liker å kalle «tilkarringsvirksomhet».

Universitetet i Innlandet

Avbrøt USA-turen og hastet hjem da han oppdaget at styret skulle ansette ny dekan

Saksframlegget som jeg i sin tid ivret for at skulle produseres viser blant annet:

1) at studiested Renas faglige ansatte (52.5 årsverk) per desember 2025 tilsvarer drøye 60 prosent antallet faglig ansatte på Lillehammer (85.9 årsverk).

2) At disse to og femti og en halv ansatte produserer så godt som like mange studiepoeng i året som det de snaue 86 ansatte på Lillehammer gjør (1520 vs. 1546, 60-studiepoengenheter).

Hvilke spørsmål reiser så disse tallene? Her er noen åpenbare spørsmål Skarsaunet gjerne må svare på:

Tror vi studiekvaliteten på Rena kan bli like god som på Lillehammer gitt
denne skjevfordelingen av ressurser? Og hvis ikke, er det greit?

Tror vi de gjennomsnittlige arbeidsvilkårene for faglig ansatte på Rena kan bli like gode som de gjennomsnittlige kårene på Lillehammer?

Hvordan havnet vi her? Kan det være at enkelte miljøer på Lillehammer — f.eks. Skaraunets eget — har vært ekstra flinke til å kare til seg ressurser i perioden Inn vokste for å oppnå universitetsstatus?

Tallene forteller oss i hvert fall at mens antallet faglig ansatte på Lillehammer har vokst med drøye 37 prosent har Rena vokst med ca. 10, og så godt som ingenting under det forrige dekanatet.

nytt universitet

Tre statsråder til Hamar for å markere Norges nye universitet

Er det rimelig å antyde at det å rette oppmerksomhet mot denne skjeve fordelingen representerer en form for tilkarring og en fare for at vår institusjon skal degenerere og bli ekstraktiv på heltid? 

Skarsaunet vet at miljøet jeg tilhører har blitt kuttet fra 6,4 til 3.2 lærere/stillinger på ett år, etter at det forrige Lillehammer-baserte dekanatet begynte å kompensere for uansvarlig rask vekst på Lillehammer med kutt på Rena. Selv med velvillig (dog midlertidig) hjelp fra gode organisasjons- og ledelseskolleger på Lillehammer er ikke dette en forsvarlig bemanning for over 400 masterstudenter og mer enn 200 heltidsekvivalenter. 

Det kan til og med argumenteres for at vi p.t. driver i strid med tilsynsforskriften. Likevel har han som ansattvalgt tillitsvalgt til styret motarbeidet mine forsøk på å få oppmerksomhet rundt disse forholdene ved flere korsveier.

Om god innsats skal premieres og bli incentiv-rett slik Skarsaunet ivrer for, burde vi ikke da innrette våre budsjetter og regnskaper på en måte som avdekker hvordan de ulike produksjonsenhetene faktisk presterer bedriftsøkonomisk og ikke fortsette å tilsløre det med en fakultets- og dermed rapporteringsstruktur som u-synliggjør utviklingen saken jeg — mot Skarsaunets eksplisitte motstand — måtte kjempe gjennom i styret?

Hvor klartenkt er kausalitetsforståelsen hos dem som først får mest ressurser deretter presterer godt mht. forskning (for det har de gjort) for så å snu seg rundt og si, se så flinke vi er, vi må få enda mer ressurser i framtiden?

Skal vi bli et godt universitet preget av samarbeid og inkluderende institusjonelle logikker slik Skarsaunet ønsker seg, er et viktig første skritt at vi er ærlige og sannhetssøkende (et tema Skarsaunet selv underviser). Ærlige i den forstand at vi sammen forsøker å finne et faktagrunnlag og intellektuelt holdbare premisser for dette. At vi slutter å sabotere produksjon av slike tall, eller late som om de ikke betyr noe, eller ikke betyr noe vi kan styre etter. At vi slutter å forsøke å snakke rundt og bort alvorlige driftsproblemer på enheten som systematisk har trukket de korteste stråene.

At vi ikke bare kritiserer og advarer mot mulige negative konsekvenser av vedtatte strategier (som Skarsaunet er kritisk til), men også erkjenner at det finnes ikke-vedtatte emergente strategier på fakultetsnivå, altså strategiske satsinger som bare blir synlige om vi genererer og studerer tallene i ettertid.

Kommer vi dit kan vi gjerne diskutere hva som er en rimelig og hensiktsmessig bruk av våre ressurser på forskning (som gjerne er viktigst for oss forskere) og undervisning (som vi i realiteten — og enda mere etter at departementet endret sin finansieringsmodell — lever av). 

Og kanskje aller viktigst per nå, hvordan unngå å ta livet av den etter alle solemerker mest lønnsomme enheten i det komplekse og unødig uoversiktlige systemet vi kaller Handelshøyskolen/Samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Innlandet.