Intern konkurranse ødelegger akademiske miljøer

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Professor Anders Örtenblad oppsummerer i Khrono 27. juli sine skuffelser etter 35 år med akademia som arbeidsplass. Særlig deler jeg hans skuffelse over en kultur som mer og mer preges av konkurranse og fragmentering. 

Han beskriver arbeidsmiljøet som «…en sportsarena, der det eneste viktige ser ut til å være å hoppe høyere, løpe raskere eller kaste lenger enn kollegene. Til tider har jeg opplevd arbeidsmiljøet som en jungel, der man har måttet se seg over skulderen for å unngå å bli angrepet av et rovdyr.» 

Debatt ● Anders Örtenblad

Akademiske skuffelser

Det siste forteller om et dysfunksjonelt og utrygt arbeidsmiljø, og får meg til minnes en artikkel fra 1985 i Tidsskrift for den norske legeforening kalt «kunsten å svømme blant hai», skrevet av patologiprofessor Olav Hilmar Iversen (1923-1997). 

Artikkelen er satirisk, men hovedpoenget er at i et utrygt (=akademisk) miljø kan du ikke vite om dine kolleger er ufarlig «fisk» eller menneske-etende «hai» før du har sett hvordan de reagerer på blod. Du må derfor anta at all uidentifisert fisk er hai, og for all del unngå å blø hvis du blir skadet. 

Hans råd er at «...begynn ikke på en akademisk karriere før du er sikker på at du behersker pokerspillets regler i det administrative system...og er trygg på at du har svømmeferdigheter nok til å ferdes blant hai.» 

En slik kultur, dominert av utrygghet og intern konkurranse, er ødeleggende både for den enkeltes trivsel og for kvaliteten på et fagmiljøs ytelse, noe som åpenbart er erkjent i alle fall i deler av næringslivet for lenge siden. 

Debatt ● Gautvik, Hagtvet, Sand, Solbakk, Storm og Tjora

Skjult forfall i akademia

De negative virkningene av intern konkurranse i bedrifter er for eksempel dokumentert av den kjente amerikanske sosiologen Rosabeth Moss Kanter i boken «When Giants Learn to Dance» (1989). Når bedriftsledere satser på intern konkurranse, fordi de tror det skal stimulere til ekstra innsats og nytenkning, oppnår de ofte det motsatte, sier Moss Kanter. 

Hun fremhever nært, lagorientert samarbeid, gjensidig respekt, vilje til å nå felles mål og effektiv utveksling av kunnskap som suksesskriterier for bedrifter. På spørsmål til flere tusen bedriftsledere om under hvilke forhold de selv mente de presterte best, ble konkurranse nevnt svært sjelden.

Anders Örtenblad ønsker at vi identifiserer gode eksempler på velfungerende akademiske miljøer og studerer dem i detalj som utgangspunkt for endring.

Debatt ● Jan Helge Solbakk og Søren Holm

Forskningskultur på avveie: om toppforskning og publiseringsjag

Slike eksempler finnes faktisk i en 30 år gammel artikkel kalt «Departmental Cultures and Teaching Quality. Overcoming Hollowed Collegiality» av William F. Massy og medarbeidere (Change 26:11-20, 1994). 

I intervjuer med 300 «faculty» ved 20 svært ulike utdanningsinstitusjoner i USA var det gjennomgående mye mistrivsel og misnøye med undervisningen. Et fellestrekk var at de ansatte følte seg isolert og savnet kollegial interaksjon. Miljøet var fragmentert. Selv de yngste opplevde lite støtte og veiledning. Store lønnsforskjeller og sterk toppstyring opplevdes som ødeleggende for miljøet. 

Noen institusjoner, med ulik fagprofil og størrelse, skilte seg likevel positivt ut. Fellestrekk ved disse var opplevelse av felleskap om undervisningsoppgavene og vektlegging av deres betydning. 

rapport

Slik har de vitenskapelig ansatte det egentlig: Rapporterer om mer byråkratisering, økt produksjonskrav, mer fokus på tellekanter

De ansatte interagerte ofte med hverandre, de tolererte meningsforskjeller, de fordelte arbeidsbyrden rettferdig, de brukte regelmessig fagfellevurdering og beslutninger ble som regel fattet i felleskap, og kom ikke som ordre fra toppen. 

Kort sagt: miljøer preget av kollegialitet. 

Massy og medarbeidere fremhever at et slikt profesjonsfelleskap, som det også kan kalles, kjennetegnes av deling av makt, konsultasjoner og felles ansvar. Statusforskjeller er nedtonet og individene opptrer på like fot.

Lederes avgjørende betydning ble også sterkt understreket av de intervjuete. Hvis ikke akademiske ledere i ord og handling vektlegger undervisningens betydning og fremmer profesjonsfelleskap fremfor intern konkurranse vil dessverre Anders Örtenblads skuffelser ramme også dem som i dag rekrutteres inn i akademiske stillinger.

Danmark

Sier opp og tar et kraftig oppgjør: «En giftig fryktkultur gjennomsyrer universitetene»