Debatt ● Jan Helge Solbakk og Søren Holm
Forskningskultur på avveie: om toppforskning og publiseringsjag
Hvordan kan vi være bekjent med en forskningskultur som stilltiende aksepterer intellektuell trakassering av blivende forskere, av en kultur som legger opp til overdrevne medforfatterskap og slurvete utført forskning?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vi har med interesse fulgt med på Khronos oppslag de siste ukene om forskere i Norge som publiserer mest, om økningen av publiserte artikler som blir trukket, og om tidligere ph.d.-stipendiaters beretninger om ups and downs i livet som stipendiat. Dette er nokså forskjellige oppslag, men finnes det en fellesnevner mellom dem? Vi mener ja: de handler alle på forskjellig vis om spenningen mellom kvantitet og kvalitet i forskningen og de forskningsetiske utfordringer denne spenningen kan utløse.
Vi ser tegn på en forskningskultur hvor kvantitet teller mer enn kvalitet, og hvor mange seniorforskere som selv har for liten tid til å drive aktiv forskning kompenserer for denne tidsmangel ved å kreve medforfatterskap fra sine yngre kolleger.
Vi har i mange år undervist ph.d.-stipendiater i forskningsetikk og integritet i forskningen. Når vi ber stipendiatene reflektere rundt utfordringer de har møtt på veien, hører vi ofte om veiledere som har det alt for travelt, og gruppeledere og veiledere som tar det som en selvfølge at de skal være medforfattere på stipendiatenes publikasjoner selv om de ikke har bidratt til dem. Vi hører om seniorforskere som selv har for liten tid til å drive aktiv forskning og som kompenserer for denne tidsmangel ved å kreve medforfatterskap fra sine yngre kolleger.
Det er en ukultur som knapt tåler dagens lys og som er ødeleggende for tilliten til forskningen.
Samtidig har vi heldigvis en sub-kultur som legger til rette for og premierer toppforskning. Siden 2009 har 22 forskere ved UiO blitt tildelt et ERC Advanced grant fra Det europeiske forskningsrådet — en forsker ved UiO, Harald Stenmark, sågar to ganger. Denne bragd er det bare Nobelparet Moser ved NTNU som har klart å kopiere. ERC finansierer nysgjerrighetsdrevet forskning og et ERC Advanced grant regnes som kanskje det mest prestisjetunge stipend en forsker kan oppnå i løpet av sin karriere; «den hellige gral for forskere», for å sitere Helge Holden.
Tildeling skjer ifølge ERCs retningslinjer etter to kriterier: 1) prosjektets vitenskapelige kvalitet, med vekt på originalitet og at prosjektet er banebrytende, og 2) «Principal Investigator’s track record» — at det er forventet at søkeren skal ha en historikk på minst 10 år med betydelige forskningsprestasjoner.
Khronos oppslag over forskere på publiseringstoppen er av flere grunner tankevekkende lesning. For det første, knapt noen av forskerne som har blitt tildelt et Advanced ERC grant er med på denne listen. Et lysende unntak er Filippo Berto, som topper listen med 407.08 publiseringspoeng for perioden 2019—2022. Han ble i 2022 også tildelt et ERC Advanced grant, men med universitetet La Sapienza i Roma som verts-universitet.
For det andre, dersom listen i stedet hadde blitt ført opp med vekt bare på antall første- (eventuelt også siste-) forfatterskap ville ikke bare rekkefølgen ha blitt ganske annerledes; noen navn ville ha falt ut av listen, og flere av Hum-Sam-forskerne som har blitt tildelt et ERC Advanced grant ville ha kommet inn, som for eksempel filosofiprofessor Øistein Linnebo ved UiO. I Khronos oppslag gjøres det et poeng av at mange på listen kommer fra medisin og mat-nat-fagene, «men få fra humaniora». Men det stilles ikke et eneste kritisk spørsmål hva angår denne forskjell mellom fakultetene. Hva kan årsaken til denne ulikheten være?
For vel 15 år siden ble det gjennomført en undersøkelse om frekvensen av samarbeid mellom forskere ved de ulike fakultetene. Det kom ikke som noen overraskelse at medisin- og mat-nat-fakultetene scoret høyt hva angår dette, men det som overrasket var at også ved Hum-Sam-fakultetene var det mye samarbeid mellom forskere. Forskjellen var at mens samarbeidet innen medisin og mat-nat-fagene kom til uttrykk i form av om medforfatterskap, begrenset Hum-Sam-forskerne seg til å takke sine samarbeidspartnere i teksten (såkalt Acknowledgment).
Det finnes etter hvert mange empiriske studier fra inn- så vel som utland om ulike former for brudd på vitenskapsetiske spilleregler (normer og retningslinjer). En av de oftest rapporterte bruddformer er misbruk av medforfatterskap (såkalt medforfatterskaperi, jf. uttrykket ‘å skape seg’), ikke minst innen medisin og mat-nat-fagene.
Et siste spørsmål det er grunn til å stille i denne sammenheng er hvordan det er mulig for forskere som topper Khronos liste å føre tilstrekkelig kontroll og tilsyn med all den forskning som utføres i deres forskningsgruppe og det som publiseres. Khrono har i det siste hatt flere oppslag om publiserte artikler som har blitt trukket fordi det i ettertid har blitt oppdaget feil ved studiene, ofte feil som følge av slurv og utilstrekkelig kontroll med de ulike delene av studiene, inkludert feil bruk av tabeller og billedmateriale.
Det har blant annet ført til at rektor ved Stanford University, Marc Tessier-Lavigne, måtte trekke seg. Og den ferskeste saken i så henseende er beskyldningene mot Italias helseminister, Orazio Schillaci, om feil billedbruk i flere artikler. Schillaci er også en forsker som publiserer i turbofart, angivelig én artikkel hver 12. dag, står det i Khrono-saken.
Å være forsker i dag er en tilværelse med press og forventninger fra mange kanter. Og tiden er knapp og kravene mange. Når forskningssystemet premierer kvantitet i så stor grad som vi ser i dag, er det kanskje ikke overraskende at vi ser tilfeller som beskrevet over. Men hvordan kan vi være bekjent med en kultur som stilltiende aksepterer intellektuell trakassering av blivende forskere, av en kultur som legger opp til overdrevne medforfatterskap og hastig utført forskning i så stor grad at studier må trekkes tilbake?
Resultatet, er vi redd, blir at vi ødelegger for tilliten til forskningen.
