Han har sett ansatte som har slitt med angst hver gang de skulle komme på jobb

Studenters psykiske helseplager er velkjent. Den siste SHoT-undersøkelsen fra Folkehelseinstituttet viste at en tredjedel av studentbefolkningen kvalifiserer til en psykisk lidelse.

Hva så med ansatte akademikere? Presset og forventningene forsvinner vel ikke når du går fra studielån til fast inntekt?

– Som leder har jeg sett folk i mine arbeidsmiljøer som har slitt med angst hver gang de skulle komme på jobb, fordi de føler at de egentlig ikke holder mål, forteller Arne Holte, professor emeritus i helsepsykologi ved Universitetet i Oslo.

Det akademiske «kallet»

– Men livet som akademiker er først og fremst en privilegert tilværelse, sier Holte.

– De som tjener godt og har høy utdanning, lever bedre liv enn de som ikke gjør det. De er mindre deprimerte, mindre engstelige og lever lenger. Mange styrer sin egen arbeidstid. Men det betyr ikke at man arbeider mindre, men mye mer.

Gjerne hele livet.

– Typisk for forskere ved universiteter og forskningsinstitusjoner er at de blir utgamle. I mitt tilfelle er jeg 78 år, som godt illustrerer akademikernes liv, nemlig at mange føler det som et kall. De jobber ikke for pengene, men for en idé eller en sak.

Dette kan også føre til steile oppfatninger.

– Folk som arbeider ut fra et kall er ofte kantete og stridbare. Sånn sett er akademia et rotterace, altså, med konkurranse hele tiden. Det oppstår ofte konflikter, for når man har et kall, så er man representant for en idé. Og det er her de store konfliktene i akademia ligger. Det fremstår som personkonflikter, men det er konflikter mellom idéer.

Ideene kan ifølge Holte også gi en mening, og kan fungere som et vern mot depresjon.

– Kjernepunktet ved depresjon er opplevelsen av tap av mening. Depresjon er ikke tristhet, det er tomhet. Og det som karakteriserer å leve med et kall, er at ting er meningsfullt.

Det har også en pris. En undersøkelse gjort av Universitetet i Sørøst-Norge i 2018 sammenlignet mer enn 2000 forskere og forelesere mot 2500 administrativt ansatte ved NTNU, UiT og UiO. Akademikerne scoret høyere på arbeidsavhengighet og konflikter mellom jobb og hjem. En av ti akademikere var arbeidsavhengige, som er i øvre skala i norsk arbeidsliv sammen med bønder og bygningsarbeidere.

Debatt ● Ellen Lexerød Hovlid

Professor: — Jeg har aldri likt å ha oppmerksomheten i en forsamling

– Mengdetrening og positive erfaringer

En som kanskje følte seg kallet, var Ellen Lexerød Hovlid, professor i journalistikk ved Høgskolen i Volda. I 2022 skrev hun en kronikk i Khrono, der hun beskrev presset hun opplevde som student og i overgangen til akademisk karriere. På et tidspunkt var hun overbevist om at hun neppe hadde «hode eller psyke» til å fortsette i akademia.

– Jeg ønsket å vise at det går fint an å nå toppkompetanse i akademia uten å være så ekstremt «selvstendig» og «sterk». Hva nå enn man egentlig legger i dét.

Den akademiske kulturen gjør det vanskelig å vise svakhet, mener Hovlid.

– Egenskaper som selvstendighet og psykisk styrke fremheves som viktige. Det kan kanskje skremme unge forskere fra å vise det de oppfatter som tegn på «svakhet». I veldig mange sammenhenger måles vi etter hvor «flinke» vi har vært. Når vi leverer doktorgraden, vurderes for en stilling, søker om opprykk,sender inn artikkel til fagfellevurdering, sender søknad om forskningsmidler... Sånn må det være, men det er ikke unaturlig at dette gir grobunn for flink pike eller gutt-syndrom og bedragersyndrom.

Hun valgte likevel å bli værende i akademia.

– Det handlet egentlig bare om mengdetrening og positive erfaringer. Jeg holdt forelesninger, foredrag, sendte inn artikler – mye av det godt utenfor komfortsonen min. Men jeg erfarte heldigvis at det som regel alltid gikk bedre enn jeg fryktet, og da gikk det lettere for hver gang.

Men opplevelsen av press og forventning forsvant ikke.

– Jeg kjente også på presset om å være bra nok som fersk førsteamanuensis i fast stilling. Så jobber man en god del alene, i hvert fall som stipendiat, og det kan bidra til at man går mer alene med ting.

«Total care»

Emeritus Holte har selv veiledet over hundre master-, bachelor og hovedoppgaver, samt rundt tjue doktorgrader. De fleste i Norge, men også i USA og Sverige.

– Veiledningen av ph.d.-stipendiater kaller jeg, litt flåsete, «total care». Det er en fase i livet hvor det er mange positive og negative livshendelser som påvirker arbeidet. De har utsatt barnefødsler, noen av dem innleder faste forhold, opplever brudd eller at mor eller far dør. Man må ta i betraktning hele studentens liv. Ikke være terapeut, men lage en relasjon som gjør at de kan komme med ting.

– Kan disse studenterfaringene bli en styrke senere i livet?

– Det er helt riktig. Og de fleste studenter arbeider ikke videre i akademia. Det er bra, fordi det gjør at kunnskapen og kompetansen kommer ut utenfor akademia.

Livet innenfor er likevel preget av høyt press.

– Hvis vi går til studentenes psykiske helse, så er jo de i en veldig spesiell situasjon. Mange flytter hjemmefra for første gang og kommer inn i et fremmed miljø. Her ligger det mange potensielle tapsopplevelser og utfordringer. De har kanskje vært vant til å være nummer én i klassen, og plutselig er de midt på treet.

Og undersøkelser fra Folkehelseinstituttet har vist en urovekkende grad av psykisk uhelse. Et institutt der Holte forøvrig var tidligere assisterende direktør.

– SHoT-undersøkelsen sjokkerte mange, fordi den kom ut med så høy forekomst av psykiske helseplager, sier han, men understreker at det er forskjell mellom helseplager og lidelser.

– Psykiske helseplager betyr at du har et forhøyet symptomnivå, mens psykisk lidelse eller sykdom er at man tilfredsstiller diagnosekriterier. De fleste befolkningsundersøkelser er basert på helseplager. Men SHoT-undersøkelsen gir nok et riktig bilde. At man tilfredsstiller diagnosekriterier på et tidspunkt, betyr ikke at man trenger behandling. Mye går over av seg selv når situasjonen endres.

Og det er de plagene som utgjør den største samfunnsøkonomiske belastningen.

– Psykiske helseplager koster mye mer enn diagnostiserte psykiske lidelser. Det henger sammen med at det gjelder mange flere, og fordi depresjon og angst medfører såpass stort funksjonstap.

Debatt ● Justin Valasek

Ansatt på innstegsvilkår — hadde ikke råd til å bli syk

– Det er tøft å være ny

Hovlids egne erfaringer fra overgangen mellom studier til akademia, gjør at hun er særlig opptatt å behandle nye forskere godt.

– Det er tøft å være ny og få sine første tilbakemeldinger. Det må vi som gir tilbakemeldingene være bevisste på. For den unge forskeren som sitter foran deg, kan stilen og tonen på formidlingen av kritikken bety masse. Å himle med øynene, riste på hodet eller slå ut med armene er helt unødvendig.

Hun er også åpen om sine egne erfaringer med studentene sine.

– Jeg ønsker å være en rollemodell, som formidler at man må stå på og jobbe hardt for å nå målene sine, men at man ikke behøver å være et slags overmenneske. Jeg snakker med studentene mine om utfordringer jeg har hatt, når det passer. Både utfordringer jeg hadde som student og fersk forsker.

For eksempel om å tale i forsamlinger.

– Jeg likte aldri å snakke høyt foran andre, og det passer fint å snakke om før studentene skal ha sin første muntlige eksamen eller presentasjon. Enkelte kommer tilbake flere måneder eller år etterpå og forteller at de har funnet trøst i det jeg sa.

Selv opplevde hun trøst da hun som student leste en amerikansk professors «CV over nederlag og fiaskoer».

– Det gjorde veldig inntrykk på meg at selv en professor hadde en så lang liste over nederlag. Dette ga meg håp om at jeg også kunne klare det, og det motiverte meg til å jobbe videre.

Tilbake til skolebenken

Big Daddy Karsten (36) blir student igjen: — Men det er SÅ vanskelig å passe inn

– Viktig med ledelse

Holte har vært akademisk leder gjennom store deler av yrkeskarrieren, og mener at det er nettopp i styringen at miljøer blir usunne.

– Måten man driver ledelse på i akademia er viktig. En dansk antropolog snakket om å «lede primadonnaer». Og greia er at disse folkene, med høy utdanning og spisskompetanse, på et vis er primadonnaer som ikke vil ha noe ledelse.

Han fortsetter:

– Men vi trenger ledelse, og det er mange som havner i ledelsesposisjoner uten ledelseskompetanse. Min erfaring er at det er viktig å legge til rette for et miljø hvor folk trives og kan utfolde seg. At du kjenner medarbeiderne slik at du behandler dem individuelt. Du vet når noen sliter, og kanskje hvorfor.

Han har jobbet i og med forskningskulturer i mange land, i blant annet USA, Sverige, Nederland. Og mener forskjellene er store.

– Amerikanerne, for eksempel, har en mye mer autoritær måte å lede på. I Norge er vi mer selvdrevet og flate i ledelsesprofil, som jeg tror er bra. Norge og Nederland er vel kanskje det aller flateste, mens svenskene er litt mer autoritære.

Debatt ● May-Linda Magnussen

Tanker ved et opprykk

– Altoppslukende

Apropos utenlandske forhold. En britisk studie fra 2020 spurte over 4000 forskere om deres opplevelse av arbeidsplassen. 78 prosent oppga at nivået av konkurranse var «svært høyt», og halvparten at de hadde hatt behov for hjelp mot angst eller depresjon.

Få vil hevde at Norge har samme akademiske arbeidskultur som Storbritannia. Likevel peker flere piler i retning av stadig økende press og psykisk uhelse. Hovlid mener åpenhet er en nøkkelfaktor i å forebygge dette.

– Det finnes opplagt ingen quick fix. Institusjonene kan legge til rette for samtaler, for eksempel ved å lage ulike arenaer for unge forskere til å dele erfaringer, ha større fokus på dette i veiledning og så videre. Men det hjelper lite med slike arenaer hvis man ikke tør å bruke dem. Jeg har nok mest tro på at vi må endre kulturen for å snakke om slike ting. Mange kan være redde for å snakke åpent om utfordringer fordi de føler seg veldig alene om det.

Men åpenheten hun selv viste har gitt stor respons.

– Mange sier at de kjenner seg igjen og at jeg var modig som skrev om det. Det er hyggelig, men også litt tankevekkende: Hvis veldig mange kjenner seg igjen, bør det vel egentlig ikke være så modig å snakke om det?

Og til de som skulle oppleve noe av det samme som hun gjorde, har hun tre råd:

– Snakk med noen, ikke gå alene med det. Husk at veldig mange av oss har vært der før deg.

Det siste er for de som kanskje kjenner seg mest «kallet».

– Prøv å finne noe utenom jobb som du kan fokusere på og som gir deg mening. Jobb i akademia blir fort altoppslukende, forteller Hovlid.