Debatt ● Karl-Arne Næss Korseberg
Tilrettelegging og skikkethetsvurdering - må det være enten eller?
Når tilrettelegging og skikkethetsvurdering settes opp som om de står i konflikt, blir frontene raskt steile — enten er man opptatt av studentens rettigheter eller av samfunnets behov for trygge profesjonsutøvere. Men må det være enten eller?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Fredag 28. november deltok jeg på Universellforum, der HK-dir, i samarbeid med Universitetet i Oslo, samlet fagfolk fra hele sektoren til en viktig samtale om inkludering og tilrettelegging i høyere utdanning. Årets forum rettet seg særlig mot ansatte som arbeider med individuell tilrettelegging for studenter med funksjonsnedsettelser på universitet, høyskole og fagskole.
Jeg var invitert til å holde ett av innleggene i bolken som skulle belyse spørsmål som ofte oppstår i skjæringspunktet mellom faglige krav og individuell støtte, hvor jeg skulle si noe forhåpentligvis fornuftig om forholdet mellom tilrettelegging og skikkethetsvurdering. Dette er to, ikke bare viktige, men helt avgjørende områder i utdanningssystemet.
På den ene siden står tilrettelegging, som handler om retten til støtte, like muligheter og et inkluderende læringsmiljø. På den andre siden står skikkethetsvurdering, som skal sikre trygghet, kvalitet og etisk forsvarlighet i profesjonsyrkene.
Når disse perspektivene i flere tilfeller settes opp som om de står i konflikt, blir frontene raskt steile. Erfaringsmessig plasseres man lett i en bås som enten opptatt av studentens rettigheter eller av samfunnets behov for trygge profesjonsutøvere, hvor man angivelig ikke tar den ene eller den andre siden tilstrekkelig på alvor.
Må det være et slikt enten eller?
Tilrettelegging er ikke et privilegium, men en rettighet som skal ivareta inkludering, læring og fremtidig arbeidsliv. Hvis vi ikke forstår hvilke støtteordninger studenten faktisk har rett på, kan skikkethetsvurderingen både bli urimelig og treffe feil.
En students utfordringer kan i noen tilfeller framstå som alvorlige hvis man vurderer dem uten å ta høyde for relevant tilrettelegging, mens de med riktig, rimelig og faglig forsvarlig støtte ikke lenger utgjør en risiko i yrket. Derfor er det ikke studenten alene som vurderes, men studentens evne til å fungere med den støtten som profesjonen med rette kan forventes å romme.
Det krever kunnskap om hva tilrettelegging kan kompensere for, og hva som fortsatt ligger innenfor profesjonens krav til trygghet og kvalitet.
Skikkethetsvurdering handler på sin side om å ivareta samfunnets tillit, ikke om å straffe studenter. Den er en forebyggende ordning som skal beskytte sårbare grupper, lenge før risiko blir til skade.
Det er derfor helt avgjørende at skikkethetsvurderingen tas på alvor. Hvis vi ikke gjør det, risikerer vi at studenter som kan utgjøre en fare for sårbare grupper, likevel slipper gjennom utdanningssystemet. Tilrettelegging skal kompensere for funksjonsnedsettelser eller utfordringer, men den skal aldri skjerme for kravene som ligger i profesjonens kjerne. Den skal gjøre kvalifisering mulig, ikke svekke kvaliteten på yrkesutøvelsen.
Tilrettelegging og skikkethetsvurdering må derfor ses i sammenheng. Et godt tilretteleggingsarbeid gir rom for at flere kan vurderes som skikket, men det kan ikke brukes som argument for å overse reelle risikofaktorer.
Et slikt ansvar stopper ikke ved studiestedets port. Utdanningene har et portvokteransvar, et lovpålagt ansvar for å vurdere om studenten vil kunne utøve yrket på en trygg måte også etter endt utdanning. Tilrettelegging kan og skal gi studenter med funksjonsnedsettelser eller særskilte behov mulighet til å kvalifisere seg, men den kan ikke endre kravene til hva yrket faktisk innebærer.
Derfor vurderes ikke bare hvordan studenten fungerer her og nå, men også hvordan studenten fungerer med relevant og faglig forsvarlig tilrettelegging, og om det likevel finnes tegn til utfordringer som kan utgjøre risiko når studenten møter ansvar for barn, elever, pasienter eller andre sårbare grupper i yrket.
Dette ansvaret kan ikke velges bort. Nettopp derfor må vi avlive myten om at utdanningene kun skal vurdere studentene i lys av studiesituasjonen.
Profesjonsutdanningene kvalifiserer til et yrke, ikke bare til et studieløp, og til slutt står man enten som kvalifisert eller ikke. Det gis ikke graderte vitnemål i disse utdanningene.
Formålet med skikkethetsvurdering er tydelig: å avgjøre om en student kan utgjøre en fare for liv, helse, rettigheter eller sikkerhet, enten i praksis eller i fremtidig yrkesutøvelse. Formålet med tilrettelegging er like klart: å sikre at befolkningens kompetanse løftes, og at utdanning av høy kvalitet er tilgjengelig for alle.
Begge formålene er nødvendige, begge er forankret i lovverket, og begge er sentrale for profesjonsutdanningenes samfunnsoppdrag.
Tilrettelegging og skikkethet har hver sine regelverk og veiledere, men forbindelsen mellom dem er lite tydeliggjort. Det bidrar til å skape unødvendige spenninger og gir inntrykk av motsetninger som ikke nødvendigvis finnes.
Skal profesjonsutdanningene lykkes med å ivareta både studentenes rettigheter og samfunnets behov for trygge profesjonsutøvere, må disse feltene i større grad forstås i sammenheng.
Derfor oppfordres Kunnskapsdepartementet med dette til å nedsette et utvalg som utreder forholdet mellom tilrettelegging og skikkethetsvurdering og gir sektoren tydeligere, mer helhetlige retningslinjer.
HK-dir er godt posisjonert til å lede dette arbeidet, med sitt klare ansvar for begge områdene. Utgangspunktet for arbeidet bør være at tilrettelegging og skikkethet er to sider av det samme ansvaret: å utdanne kompetente, trygge og ansvarlige profesjonsutøvere, samtidig som vi sikrer at alle som kan lykkes med rimelig støtte faktisk får muligheten.
