Universiteter og eksportlisens

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Norge har innført et regelverk for eksportkontroll som også omfatter kontroll av kunnskapsoverføring — kunnskap som kan tjene til å utvikle et lands militære evne, og kunnskap som anses å ha en militær anvendelse, som overføres til utenlandske borgere og virksomheter. 

Praktiseringen av regelverket har vist seg å ha alvorlige konsekvenser for universitetene og forskning. Det må altså søkes om eksportlisens for å ansette eller bare invitere forskere og studenter fra enkelte land; f.eks. å invitere årets vinner av Nobels fredspris Narges Mohammadi — hun er fysiker — til vitenskapelig foredrag ved vårt universitetsinstitutt ville vært helt umulig.

sikkerhet

Iranere fikk opplæring på sikkerhets­sensitivt utstyr ved Universitetet i Oslo

Dette er en norsk oppfølging av de amerikanske International Traffic in Arms Regulations (ITAR) fra 1976, men mye strengere anvendt etter 1999, som i mange år har vært til hinder for vitenskapelig samarbeid med land som anses som fiender. I USA er dette nå supplert med Export Administration Regulations (EAR). Mens ITAR begrenser seg til militær-relaterte produkter og tjenester, inkluderer EAR både kommersielle og militære anvendelser. 

Den norske eksportlisensen følger slavisk i dette sporet — i motsetning til håndteringen i mange andre vestlige land. Det er Kina, Iran, Russland og Pakistan som er pekt ut som de mest fiendtlige land, men i praksis gjelder det alle land som ikke er medlem i EU eller NATO.

Liksom ITAR/EAR representerer den norske eksportlisensordningen en sterk innsnevring av universitetenes frie stilling og mulighet til å etablere samarbeid med forskere fra alle land i verden. Istedenfor å være en arena for akademisk frihet, åpenhet og samarbeid skal universitetene inn i det fiendebildet som USA, PST og UD definerer. Universitetene forlater med dette også ideen om at våre forskningsresultater skal være fritt tilgjengelig. Så i motsetning til bl.a. FNs 17 bærekraftsmål — å fremme utvikling — skal vi altså hindre alle land utenom EU og NATO å skaffe seg kunnskap, teknologi og ekspertise for å nå disse målene. Dette er fullstendig i strid med hva et universitet skal være.

Vi som vitenskapsfolk blir pålagt å ekskludere oss selv fra samarbeid med noen av de dyktigste forskerne i verden, noe som selvfølgelig rammer norsk forskning. Vi skal opplæres til å anse enhver kineser, iraner, russer og pakistaner pluss resten av landene som ikke er med i EU og NATO som om de er potensielle militær- eller industrispioner. Men en åpenbar følge av denne ordningen er i alle fall at vi blir alle dradd inn i en krigsforberedende tankegang, der internasjonalt samarbeid skal erstattes med mistenkeliggjøring og mistillit.

eksportkontroll

Eksperter mener dømt NTNU-professor drev med grunnforskning

Om hensikten er å forhindre spionasje er jo dette en veldig ressurskrevende måte å gjøre det på, med alvorlige og vidtrekkende skadelige konsekvenser. Det må da finnes mer effektive måter å avsløre spioner på?