Vi burde åpne opp vitenskapsakademiene

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

2022 har vært et uår for norsk vitenskap. Regjeringens omstridte avgjørelse om å avsette styret i Forskningsrådet begrunnet i inkompetent økonomistyring, vakte bestyrtelse i forskningsmiljøene.

Regjeringen har nå sagt at deler av fremtidige forskningsbevilgninger skal brukes til å betale for det regjeringen har kalt «gammel moro». Dette betyr, for eksempel, at det ikke blir bevilget penger til programmet for fri forskerinitiert forskning (FRIPRO) i 2023. Siden FRIPRO først og fremst finansierer lønninger til unge forskere, er dette svært dramatisk for mange av våre skarpeste og ivrigste hjerner som drømmer om å bli forskere.

Mener akademiene er for lukkede og innadvendte

Universitetsrektorer, noen professorer og andre har protestert mot regjeringen, uten at det ser ut til ha gjort særlig inntrykk. Regjeringen virker, trolig med god grunn, heller ikke særlig bekymret for velgernes reaksjoner på kuttvedtakene. Spørsmålet forskersamfunnet må stille seg er hvordan vi endte opp med at vitenskap står så svakt og hva vi kan gjøre med det. Mer enn noensinne trenger vi sterke uavhengige organisasjoner som kan jobbe for forskningens sak.

Dette er ingen ny idé. Allerede i 1760 ble den første organisasjonen, det første vitenskapsakademiet, opprettet i Trondheim. Det Kongelig Norske Videnskapers Selskab (DKNVS), som jeg er stolt medlem av, har som uttrykt formål å «fremme og formidle vitenskap».

Det Norske Videnskapsakademi (DNVA) i Oslo ble opprettet i 1857 med et lignende formål. Dette er tradisjonsrike institusjoner med ikke ubetydelige ressurser. DNVA har i et titalls ansatte i sekretariatet og holder til i en egen praktvilla i Oslos ambassadestrøk.

Men hvorfor vet vanlige folk knapt nok om at disse akademiene eksisterer, hvorfor er de nesten usynlige i samfunnsdebatten? Er et problem at de har arvet statutter og tradisjoner som ikke lenger er nyttige for å «fremme og formidle» vitenskap? Jeg tror det.

Hovedproblemet er at akademiene kun organiserer en ørliten andel av de aktive forskerne i Norge. DKNVS har i sine statutter at de maksimalt skal ha 435 medlemmer, DNVA skal maksimalt ha 360 norske medlemmer under 70 år. For 150 år siden kunne dette omfatte de fleste forskere i Norge, men i dag er det omtrent 15.000 forskere i faste vitenskapelige stillinger og over 7.000 forskere i rekrutteringsstillinger på norske universiteter og høgskoler. Med forskning i næringslivet inkludert gjøres det noe sånt som 50.000 forskningsårsverk hvert år. Forskerne i Norge er en formidabel, men i stor grad uutnyttet ressurs som kan arbeide for vitenskapens sak, og i akademiene er det kun plass til noen få prosent av dem.

lES OGSÅ

Ingvild ble valgt ut — se hvem andre som fikk bli med i eksklusivt akademi for unge forskertalenter

Vitenskapsakademiene er også selvrekrutterende. Nye medlemmer velges ut av de gamle medlemmene, og den årlige rekrutteringen av en håndfull nye medlemmer blant flokken av tusener av norske forskere, blir i tillegg til vitenskapelige kvalifikasjoner naturlig nok i stor grad bestemt av kjennskap og vennskap. Medlemmene blir i alle fall ikke valgt ut basert på deres ønske om å bidra til å fremme vitenskap i samfunnet. For en forsker er innvalg i akademier er akademisk æresbevisning, men de fleste medlemmer bidrar lite til aktiviteten i akademiene utover å motta medlemskapsdiplom på første årsmøte.

Mitt enkle forslag er å åpne opp vitenskapsakademiene slik at alle forskere som ønsker å bidra til å fremme vitenskap, kan bli medlem. Da vil viljen til å bidra bety mer enn lengden på vitenskapelige merittlister for å slippe til.

Først og fremst vil dette kunne mangedoble vitenskapsakademienes formidlingsinnsats. I sommer framla, for eksempel, NASA fantastiske nye bilder tatt fra det nye romteleskopet James Webb som åpenbart kunne ha engasjert mange nordmenn. Her finnes det masse kompetanse hos norske forskere som gjerne hadde bidratt til populærvitenskapelige innslag rundt om i det ganske land hvis bare et vitenskapsakademi hadde tatt initiativ og arrangert. Hittil har populærvitenskap for voksne hovedsakelig vært selvinitiert av ildsjeler. Det er prisverdig, men ikke tilstrekkelig.

I større byer kunne vi kanskje på sikt fått til å lage Vitenskapshus, akkurat som vi i dag har Litteraturhus, med regulære arrangementer om vitenskap? Kanskje DNVAs hus i Oslos ambassadestrøk, kunne byttes til et hus sentralt i Oslo hvor folk flest ferdes? Men dette er bare én av mange uutnyttede muligheter. Blant våre titusenvis av forskere er det mange som har gode ideer og gjerne ville bidra for norsk vitenskap. Begrensningen hittil har nok heller vært mangel på en organisasjon hvor en har kunnet kanalisere sin virketrang.

I motsetning til universiteter, Forskningsrådet og andre offentlig finansierte organisasjoner har ikke vitenskapsakademier noen bindinger og vil dermed kunne uttale seg fritt. I dagens politiske klima hvor Forskningsrådet, for eksempel, har fått eksplisitt beskjed av regjeringen om å ikke være en politisk aktør, trenger vi sårt slik uavhengige organisasjoner.

Dagens små og selvrekrutterende akademier mangler energi og til dels legitimitet. Store medlemsbaserte akademier med valgt ledelse ville få en større legitimitet og uavhengighet, og kunne med mye større kraft engasjert seg i samfunnsdebatten. De kunne også oppnevnt komiteer bestående av egne medlemmer som med autoritet kunne vurdert vitenskapen knyttet til aktuelle spørsmål av samfunnsmessig betydning, som klimaendringer, strømpriser, eller effekten av innføring av nettbrett i skolen.

Har man noen eksempler på gode medlemsbaserte faglige organisasjoner? Ja. Jeg er fysiker og har i alle år vært med i den medlemsbaserte amerikanske fysikkorganisasjonen «American Physical Society». De har 50.000 medlemmer og gjør alt det som våre norske vitenskapsakademier gjør, bare bedre.

Hvem skal kunne bli medlem? Skal man stille krav om doktorgrad eller tilsvarende kompetanse? Kanskje en også kan ha egne seksjoner for studenter eller ikke-forskere som ønsker å bidra? Jeg synes dette høres lurt ut, men dette må akademienes medlemmer selv finne ut av.

Hvorfor steiler jeg og andre akademimedlemmer på tanken om å åpne opp akademiene? Hovedgrunnen er enkel, akademisk forfengelighet. Det er mer stas å bli invitert med i et eksklusivt selskap hvor kun noen få slipper inn. Sånn er vi mennesker, men nå må fremtiden til norsk forskning og akademienes uttrykte formål telle mer.

lES OGSÅ

Forskningens bidrag til samfunnet