Debatt ● Mikhail Gradovski
Vi må verne om vår akademiske frihet og ikke gi biter av den bort
Debatten om akademisk boikott: Jeg mener at det er på tide at norsk akademia på ny blir bevisst hva akademisk frihet er og hvorfor den er viktig å ivareta, skriver Mikhail Gradovski i et svar til Hege Hermansen.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er ingen tvil om at Palestinasaken står Hege Hermansen sitt hjerte nært, slik hun svarer på mitt innlegg hvor jeg er uenig i at akademisk institusjonell boikott av Israel er en riktig handling i vår respons på Midtøsten-konflikten. Det er en meget emosjonsladet tekst, hvor hun blant annet spør meg direkte: «Hva mener han selv er en effektiv måte å ansvarliggjøre israelske universiteter på for deres rolle i okkupasjon og krigføring mot palestinere? Jeg ser at han foreslår samarbeid med palestinske universiteter».
For det første: Jeg nevnte samarbeidet med palestinsk akademia som en effektiv måte å vise solidaritet på og ikke som et tiltak for ansvarliggjøring av Israel. Videre mener jeg at det ikke er akademias oppgave å ansvarliggjøre noen for krigsforbrytelser.
Hovedgrunnen for mitt standpunkt er at denne oppgaven ikke inngår i akademias samfunnsmandat. En annen grunn er at det allerede eksisterer en anerkjent internasjonal organisasjon som ivaretar denne oppgaven på en meget anstendig måte. Den internasjonale krigsforbryterdomstolen (ICC) heter den. ICC etterforsker krigsforbrytelser i Palestina som har blitt begått siden 2014. Ifølge organisasjonen inkluderer de som kan holdes ansvarlige for slike krigsforbrytelser «(...) members of the Israeli Defense Forces, Israeli authorities, Hamas, and Palestinian armed groups» (se dokumentet Questions and Answers on the Decision on the International Criminal Court’s territorial jurisdiction in the Situation in Palestine). Jeg håper at ICC vil ansvarliggjøre enhver krigsforbryter på en effektiv måte.
Det er meget uheldig å kreve at akademia brukes som et politisk instrument, slik Hermansen oppfordrer til. Å kreve at akademia som en enhet skal reagere på politiske hendelser i utlandet hver gang det skjer noe som vi misliker er å misbruke akademias samfunnsmandat. Akademias hovedoppgave er å skape og formidle vitenskapelig kunnskap og ikke å fungere som et middel for å nå egne politiske mål.
Hermansen sitt svar på mitt innlegg bekrefter det som er min hovedinnvending mot akademisk institusjonell boikott: at dette er en kollektiv straff hvor man ikke differensierer mellom de som virkelig har begått noe straffbart og de som ikke har gjort dette. Dette vitner om et arkaisk etikksyn som jeg frykter konsekvensene av vil føre til det motsatte av fred, nemlig multiplisering av vold og urettferdighet. Boikotten av israelsk akademia på et institusjonelt nivå vil ikke forhindre overgrepene som palestinerne er blitt utsatt for, men vil føre til at de representantene av israelsk akademia som er uenige i måten den israelske hæren og myndighetene behandler palestinerne på blir urettferdig straffet.
Det som bekymrer meg mest i Hermansens innlegg er hennes holdning til akademisk frihet. Hun har også skrevet om dette i et tidligere innlegg i Khrono. Om vi ikke innfører boikott på et institusjonelt nivå, vil dette undergrave akademisk frihet i Palestina, insisterer hun. Jeg tviler sterkt på at det går an å snakke om akademisk frihet for palestinske akademikerne som arbeider på den Hamas-styrte Gazastripen (se, for eksempel, en analyse av kvinners rettigheter under Hamas sitt styre i artikkelen ved Fadwa Allabadi «Controversy: Secular and Islamist Women in Palestinian Society»). Det er umulig å undergrave noe som ikke eksisterer.
Videre mener Hermansen at det ikke er noe nytt at vi kan velge å legge begrensninger på vår egen akademiske frihet dersom vi mener det er gode grunner til det. Det er veldig forståelig, men hvorfor kreve at dette skal gjøres av alle sammen? Om Hermansen mener at hun har gode grunner til det, så kan hun gjøre dette i forhold til egen akademiske frihet. Jeg vil gjerne bestemme selv hva jeg skal kunne gjøre med min akademiske frihet.
Vår akademiske frihet er en meget viktig verdi som gjør vitenskapen mulig. Jeg kommer fra en akademisk familie, og flere av mine forfedre måtte betale med egne karrierer og liv i kampen for å bevare sin akademiske frihet. Dette er helt grunnleggende: Uten denne friheten er det umulig å ivareta akademiske oppgaver på en god måte. Jeg mener at det er på tide at norsk akademia på ny blir bevisst hva akademisk frihet er og hvorfor den er viktig å ivareta.
