Arven etter Tamima på campus

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den siste søndagen i august var Oslo fargelagt av gule roser og blomstrer. Tusener av mennesker var samlet for å minnes Tamima, en student som ble drept på jobb. Vi i Norsk studentorganisasjon (NSO) deltok i markeringen for å stå opp for kampen mot diskriminering og rasisme og minnes Tamima. Drapet hennes var politisk motivert, fordi hun hadde minoritetsbakgrunn.

Når vi gikk gjennom byen og så hvordan Norge samlet seg for Tamima, sto vi likevel igjen med et spørsmål: Hva gjør vi etter at rosetoget har gått hjem?

I 2018 gjennomførte Sentio en undersøkelse på vegne av NSO om diskriminering i akademia. Der kom det frem at hver femte student har opplevd diskriminering i høyere utdanning. Reaksjonene da var et ønske om å etterstrebe bedre varslingsrutiner for diskriminering i høyere utdanning.

meningsmåling

Likestilling og rasisme: — Deler av høyresiden har fyrt opp under

I Sentio-undersøkelsen gjort av NSO og Khrono denne høsten kom det frem at hver tredje student vil begrense temaer som «mangfold» og «rasisme» i undervisning og forskning. Samtidig ser vi i SHoT- undersøkelsen fra 2022 at 4,2 prosent av studentene opplevde diskriminering på bakgrunn av etnisk opprinnelse. Dette er alvorlige tall.

Har utdanningsinstitusjonene mistet ambisjonene om et akademia med nulltoleranse for diskriminering? 

I fraværet av studenter og akademia i regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering, må de på banen med målrettede tiltak for å sikre en nulltoleranse for enhver form av diskriminering. Utdanningsinstitusjonene må gjøre mer for å sikre at studiehverdagen er trygg for alle studenter, og sikre at alle varsler om diskriminering blir tatt på alvor.

Så, hva gjør vi etter rosetoget har gått hjem?

Debatt ● Ragnhild Laird Iversen

Rasisme i akademia: På tide å feie for egen dør

Den viktigste kampen tas på hjemmebane. Det er i kollokviene, i kollektivet, eller på quiz. Det er i forelesningen, i styremøtet og i lunsjen. Det er i hverdagen vi må spørre oss selv hva vi gjør for å snakke om rasisme og diskriminering, i stedet for å tie. 

Vi vet at stillheten skader over tid. Stillheten gir rom til uoppklarte spørsmål og grobunn for ekkokammer og mistillit. Det er i hverdagen vi må ta kampen mot diskriminering og rasisme i våre egne miljøer.

Arven etter Tamima er å ta oppgjøret: Snakke om hverdagsrasismen i alle sine former, små eller store. Snakke om det tabubelagte for å ufarliggjøre det. Snakke imot hatefulle ytringer om personer med minoritetsbakgrunn, og slå ring om studentene som møter dette hver dag.

Hvis vi ikke utfordrer oss selv, hvem gjør det da?

hets

Student møtt med hets i valgkampen. — Det er rasisme i Norge