Debatt ● Ragnhild Laird Iversen
Rasisme i akademia?
Vi kan ikke godta at studenter og kollegaer opplever rasisme i vår sektor. En begynnelse er å etablere bedre varslingssystemer og å utarbeide systematiske handlingsplaner. Men først må vi erkjenne at det skjer.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Et rasistisk motivert drap har skjedd. Igjen. Vi fordømmer, vi slår ring, og så fortsetter vi nok som før. Flere har påpekt hvordan den ekstreme handlingen kan ha hentet næring fra bredere strømninger i samfunnet. Som en del av arbeidet mot rasisme bør vi derfor også feie for egen dør.
Universitetssektoren er ikke en sektor preget av høyreekstremisme, og det er ikke en sektor hvor det gir status å være rasist. Derfor blir vi stadig overrasket når rasisme skjer. Dette er jo ikke oss!
I gårsdagens Khrono kan vi lese om en professor fra UiO som er bøtelagt for å ha oppført seg aggressivt og blant annet ropt N-ordet til en melaninrik forfatter i forbindelse med en fest. Han kobler det selv til overstadig beruselse, har sagt unnskyld, akseptert boten, og karakteriserer hendelsen som skammelig. Det kan minne om Antonsen- og Hulsker-sakene for noen år tilbake.
Utenfor ytre høyre har det lav status å komme med rasistiske ytringer og handlinger. De færreste identifiserer seg som rasister. Og når rasismen ikke er intensjonell, kan vi knapt tro at vi gjør rasisme likevel
I vår sektor skal vi ha nulltoleranse for rasisme. Kanskje er denne avvisningen så fullstendig at det hindrer oss i å se at rasisme likevel skjer, og å se at vi selv kan være en del av det.
Og ikke gjør vi det lett å melde fra for de som ser eller opplever rasisme heller.
33 universiteter og høyskoler samarbeider om nettstedet sikresiden.no. På mange måter en nyttig side, med selverklært mål om å gi studenter og ansatte handlingskompetanse slik at de vet hva de kan gjøre i uønskede situasjoner, hvor de kan få hjelp, og hvordan de kan bidra til å forebygge uønskede hendelser.
Her er det faner for stort og smått: voldssituasjoner, nettsvindel, seksuell trakassering, mistet og stjålet. Rasisme nevnes først om en går inn på fanen for uønskede hendelser ved studiestart.
Men rasisme skjer ikke kun ved studiestart. Vi vet studenter oppleve rasisme gjennom utestengelse, gjenom sleivete kommentarer, gjennom fordommer og forskjellsbehandling.
Vi vet at det kan være mer krevende å føle seg hjemme i akademia for studenter og ansatte med innvandrerbakgrunn og / eller melaninrik hud fordi det er færre undervisere og forskere å speile seg i. Vi vet at det kan være krevende å si fra om rasisme, fordi en blir mistrodd og oppmuntret til å «ikke være hårsår».
Likevel, som påpekt av Ronald M. Synnes og Yan Zhao, er ikke akademia inkludert i regjeringens handlingsplan mot rasisme.
Det er ikke fordi det mangler kunnskap om rasisme og diskriminering. Og det er ikke fordi det ikke gjelder oss.
En rekke forskere har påpekt hvordan implisitt bias, altså fordommer som blir aktivert automatisk og uintendert, kan være viktig årsak til at diskriminering fortsetter. Det er også gjort forsøk som tyder på at en god strategi i arbeidet mot rasisme og diskriminering er å jobbe med å bli bevisst sine implisitte bias, bli kjent med konsekvensene av slike, og å jobbe med ulike strategier for å redusere fordommene.
Så tilbake til feiekosten. Jeg har akkurat bytta jobb. Det er et privilegium, men innebærer også rydding og frustrasjoner. På veggen bak datamaskinen har jeg hengt opp en påminnelse. En bønn. «Gud, gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen».
Vi må ha mot til å se at skjer, og til å jobbe med oss selv og med strukturene våre for å klare å gjøre noe med det.
Selv om jeg ikke er kristen, gjør jeg en god del «kristne» ting, vokst opp som jeg har i et samfunn preget av kristendom. På samme vis som jeg nok gjør en god del rasistiske ting, vokst opp som jeg har med et virvar av internaliserte fordommer jeg trenger å jobbe aktivt med for å riste av meg. Selv om jeg ikke ønsker å være rasist, og selv om jeg ikke drikker for mye.
Det er skammelig, men ikke umenneskelig. Og jeg kan gjøre noe med det.
Det er på tide å feie for egen dør. Vi kan ikke godta at studenter og kollegaer opplever rasisme i vår sektor. Men vi må ha mot til å se at skjer, og til å jobbe med oss selv og med strukturene våre for å klare å gjøre noe med det.
For noe kan vi forandre. En begynnelse er å etablere bedre varslingssystemer og å utarbeide systematiske handlingsplaner. Dette forutsetter at vi erkjenner at rasisme skjer.
Ikke fordi det er intensjonelt, men kanskje fordi vi ikke tror det kan gjelde oss selv. Men det gjør det.
