Overbooking er ikke hovedproblemet på barnehagelærerutdanningen, skriver Gunnar Haaland. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Det er gledelig med mange nye masterstudenter

Barnehage. Ventelister fungerer i barnehager. Det vil ikke fungere i høyere utdanning, skriver førsteamanuensis Gunnar Haaland ved OsloMet.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Kollega Jan Sverre Knudsen ved Institutt for barnehagelærerutdanning (BLU), OsloMet, ytrer seg kritisk om overbooking og utdanningskvalitet på instituttet generelt og peker særlig på instituttets nye masterutdanning i barnehagekunnskap. Dette programmet har også tidligere fått oppmerksomhet i Khrono på grunn av stor overbooking. Knudsens innlegg fortjener noen motforestillinger og supplerende perspektiver.

1. Det er forskjell på barnehage og høyere utdanning.

Både Knudsen, jeg og alle andre som ønsker oss tilbake til en tid med høyere undervisnings-timetall og mindre klasser, må erkjenne at våre egne lønnsslipper og FoU-vilkår er en vesentlig årsaksfaktor.

Gunnar Haaland

Knudsen bortser fra dette elementære faktum når han sammenligner inntakspraksis i barnehager og høyere utdanning. I barnehagen har man ventelister i stedet for overbooking, men det betyr ikke at vi bør gjøre det på samme måte i høyere utdanning.

2. Overbooking er hensiktsmessig ved opptak til høyere utdanning.

Hvis jeg forstår Knudsen rett, foreslår han at vi burde hente inn nye studenter fra ventelister etter hvert som andre studenter forsvinner, i stedet for å overbooke. Etter mine begreper er dette verken ønskelig eller mulig. Som lærer vil jeg mye heller ha litt for store klasser og grupper i begynnelsen av studieåret, enn at stadig nye studenter skal dumpe inn i løpet av studieåret.

Fra et studieadministrativt synspunkt er en slik form for venteliste og løpende opptak antakelig helt umulig. Hva med frister for arbeidskrav og gjennomføring av praksisperioder (og andre ting som barnehagebarn heldigvis slipper unna)? Sammenslåing av klasser som følge av frafall eller heller ikke ønskelig. Så kan (og bør) man selvsagt diskutere overbookingens omfang og beregningsmåter, men det får bli en annen diskusjon.

3. Prosentregning er uhensiktsmessig i diskusjonen om opptak til master i barnehagekunnskap.

Når man driver prosentregning med utgangspunkt i små tall, kan helt normale tallrekker gi svært høye prosenttall. Min alder har økt mer enn 600 prosent siden jeg startet i førsteklasse på Prinsdal skole høsten 1974. Dette prosenttallet er selvsagt verken dramatisk eller interessant.

Det samme må kunne sies om drøyt 400 prosent overbooking på master i barnehagekunnskap: Instituttledelsen ønsket en kraftig økning i antallet masterstudenter og tok de grepene som man mente var rimelige. Resultatet har blitt snaut 60 nye masterstudenter, omtrent det man ønsket seg og stipulerte med.

4. Satsingen på master i barnehagekunnskap er prisverdig.

Norges største barnehagelærerutdanning har i årevis hatt altfor få masterstudenter. En omlegging av studiet har vært på trappene i årevis, og denne uken ble det nye masterstudiet i barnehagekunnskap sjøsatt. Vi er mange på Institutt for barnehagelærerutdanning som har gledet oss over en sterk økning i søkertallene (vet ikke hvor mange prosent, men det er mindre viktig) og instituttledelsens vilje til å være dristig og tenke ekspansivt.

5. BLU ved OsloMet er ikke alene om å ha knappe ressurser.

I likhet med Knudsen er jeg bekymret over at ressursene til undervisning og veiledning på bachelorutdanningen kuttes når utdanningen har dårlig økonomi (og det har skjedd flere ganger i løpet av mine 11 år ved utdanningen), mens friske ressurser finner andre veier når økonomien er i bedring.

På en måte skulle jeg ønske at han hadde rett når han utpeker nettopp vår utdanning til en versting når det gjelder overbooking og «rasjonalisering og effektivisering av studieløpene», altså at alle andre har romsligere rammer og mindre press og/eller håndterer sine rammebetingelser og pressfaktorer bedre enn vi og våre ledere gjør. Men slik er det neppe, og Knudsens argumentasjon overbeviser ikke.

6. Hvorfor var alt bedre før?

Da jeg begynte å jobbe på førskolelærerutdanningen (som det den gang het) i 2007, fantes det ingen professor i musikkvitenskap ved utdanningen, men ikke så lenge etterpå (husker ikke akkurat når) fikk Knudsen opprykk, og vi gledet oss over det. Relativt nylig har kolleger fått professoropprykk i pedagogikk, RLE, norsk og samfunnsfag, og vi gledet oss over det. I høst har vi tatt imot to nye professorer, og vi gleder oss over det. Økningen i antall førstekompetente har vært svært markant (vet ikke hvor mange prosent, men det er mindre viktig), og vi gleder oss over det.

Samtidig må både Knudsen, jeg og alle andre som ønsker oss tilbake til en tid med høyere undervisningstimetall og mindre klasser, erkjenne at våre egne lønnsslipper og FoU-vilkår er en vesentlig årsaksfaktor. For barnehagelærerutdanningene over hele landet er dessuten den lave finansieringskategorien en annen avgjørende faktor, slik Knudsen helt korrekt påpeker.

7. Velkommen til master i barnehagekunnskap!

Et stort kull med nye masterstudenter er følgelig veldig langt fra å være hovedproblemet for vår institutt. Jeg vil tvert imot takke dem for at de ville begynne hos oss og ønske dem hjertelig velkomne. Vi gleder oss til å undervise og veilede dere, samarbeide med dere og lære av og med dere!​

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS