USA

Da han ble ansatt på Berkeley fant han en skuddsikker vest i skapet. Nicholas B. Dirks har styrt to toppuniversiteter gjennom studentprotester og noen av de største krisene i nyere amerikansk historie.

Mann i hvit skjorte og blazer står i et stort parkanlegg
«April is the cruellest month». Nicholas B. Dirks siterer åpningen av diktet The Waste Land av T.S. Eliot for å forklare dagens stemning på amerikanske universiteter fylt av protestleire. — Men i mai slutter heldigvis studentene, så har vi sommeren på å puste ut og så trykker vi på omstart-knappen igjen i august.

Den tilfeldige administratoren

Publisert Oppdatert

Bremen (Khrono): Allerede før intervjuet er i gang, snakker Nicholas B. Dirks i store bokstaver. 

— Det er en slagmark! Alle stedene jeg har jobbet har vært i overskriftene over hele verden de siste månedene. Situasjonen på amerikanske campuser har vært helt ekstraordinær og fortvilende.

Columbia University i New York. Berkeley i San Francisco. University of Michigan i Ann Arbor. Bildene fra studentdemonstrasjoner til støtte for Gaza har preget nyhetsbildet denne våren. Ved disse institusjonene holdt også professor Dirks — eller Nick, som han ønsker å bli kalt — til, gjerne i de mest utsatte øverste stillingene. Den tidligere topplederen har altså litt å sammenlikne med.

— Disse bildene fra Columbia … jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive dem. Da jeg var del av universitetsledelsen der, hadde vi absolutt også vår del av studentprotester — men dette er noe helt annet. Alle teltene på den sentrale plassen minner meg mest om en slags indisk festival, en mela.

På kryss og tvers i amerikansk akademia

Om det er indiske tilstander på amerikanske campuser for tiden, skal stå usagt. Men India er et stikkord som også danner et slags utgangspunkt i denne fortellingen. Dirks' far, som foreleste ved teologiutdanningen på Yale Divinity School, tok familien med på ett års Fulbright-finansiert feltopphold i India da Nick var 12 år gammel. 

Dette året, som sendte ham rundt i dette store landets kriker og kroker, satte spor. Da unge Dirks skulle stake seg ut en vei i akademia, ble det til at han valgte å studere India og andre sørasiatiske områder.

En protestfestival: Nick Dirks sliter med å finne ordene for å beskrive studentprotestene som har utspilt seg på Columbias sentrale gressflekk denne våren. Han lander på at det ligner på en indisk festival. — Eller kanskje mer som to festivaler side om side som konkurrerer om oppmerksomheten.

— Det var jo litt tilfeldig, men da jeg begynte å studere ved Wesleyan University, meldte jeg meg opp til et kurs i indiske religioner og historie, og siden har jeg fortsatt med det. Det sier jo noe om hva universitetet er: Det er et sted som gjør det mulig at et godt barndomsminne kan lede til et liv med forskning og fordypning.

Han beskriver en spesiell studietid. Store ideer og meningsutvekslinger med karismatiske forelesere og medstudenter. Og utenfor seminarrommene store protester og studentdemonstrasjoner mot krigen i Vietnam. Som ved et lykketreff — ifølge ham selv — unngikk han å bli sendt til krigen, og kunne ta doktorgrad i historie ved University of Chicago.

Siden studiedagene har hans egen universitetskarriere tatt ham på kryss og tvers i amerikansk akademia, og frem og tilbake over et kontinent. Som forsker og foreleser ved CalTech og University of Michigan, og siden som dekan og kansler ved Columbia University og University of California, Berkeley. 

Nå er han president og direktør ved det tradisjonsrike vitenskapsakademiet i New York, stiftet i 1817.

Panikkrom

På veien dit har han vært innom flere universitet og flere lederjobber. Hvordan veien ble til, kommer vi tilbake til.

Men da Dirks ble hentet til stillingen som chancellor ved Berkeley i University of California i 2012, fant han noe spesielt i skapet: En skuddsikker vest hang på en kleshenger. Det var en etterlevning fra forrige chancellor.

— Jeg fikk vite at jeg kunne få en ny vest, om jeg ikke likte den som hang der. Min forgjenger fikk den etter at noen gjemte seg i huset med en machete og en plan om å angripe om natten. Og siden året før hadde politiet voktet huset på døgnkontinuerlig basis etter at en protestgruppe knuste vinduer og kastet blomsterkrukker og ekskrementer på veggene.

I tillegg til den skuddsikre vesten i skapet, ga universitetspolitiet familien Dirks en omvisning i hvordan man kunne gjøre om skapet på soverommet til et forseglet panikkrom. I tillegg var huset omgitt av en sikkerhetssone, kontrollert av vakter, og mange rom i huset hadde installert alarmknapp.

Universitetet hadde 36.000 studenter.

— Mye av det vi ser av uroligheter på Columbia og andre steder i dag kjenner jeg igjen fra min tid. Det var opptakten til denne vårens opptøyer — det er som om jeg deltok i traileren til en film som nettopp har hatt premiere. Og det er veldig dramatisk. Forrige gang politiet arresterte demonstrerende studenter på Columbias campus, var under studentopprøret i 1968, og det en hendelse som markeres årlig. Og så skjer det igjen i 2024, sier Dirks.

Ved Columbia hadde han forhandlet med sultestreikende studenter, og kranglet med pro-palestinske og pro-israelske aktivister om akademisk boikott av Israel og ytringsfrihetens grenser. Tema som er like aktuelle i dag.

De uransakelige veier 

Når Khrono møter ham på Europabesøk, er han aktuell med en ny bok som både er en personlig beretning om hans egen vei i akademia og et skrift om universitetenes rolle i samfunnet — Cities of Intellect: The Uses and Abuses of the University.

— Jeg ble universitetsleder litt på slump. An accidental administrator, I guess.

— Ja, hvorfor i all verden ville du det?

— Etter doktorgraden ble det klart at jeg ikke hadde mange valgmuligheter om jeg ville jobbe innenfor feltet mitt, med sør-asiatisk historie. Så jeg søkte litt bredere og fikk en jobb i antropologi og asiatiske studier på CalTech i California. Det var ikke akkurat et sted hvor man spesialiserte seg i historie, men jeg hadde veldig gode kolleger og det var uhyre interessant å samarbeide med store fysikere, kjemikere og biologer.

Akademiske karriereveier er som kjent uransakelige, men for Dirks del ballet det etter hvert på seg. Et ett-års vikariat ble til to, det ble til en tenure track-stilling, og etter hvert førte det til en fast jobb i akademia. 

— Jeg følte meg som verdens lykkeligste som hadde klart å overleve og holde meg inne i feltet.

— Jeg følte meg som verdens lykkeligste som hadde klart å overleve og holde meg inne i feltet.

Nicholas B. Dirks

Etter noen år fikk han tilbud om en stilling på University of Michigan. På den tiden hadde universitetet institutter i både historie og antropologi som raget høyt på rangeringene. Sammen med kolleger fikk han da ideen om å lage et kombinert ph.d.-program i disse fagene. De gikk i gang og bygget det fra bunnen av, og han beskriver det som svært vellykket program.

— Var det dette som gjorde at du fikk smaken på de mer administrative sidene av akademia?

— Ja, altså først og fremst gjorde jeg dette for min egen nysgjerrighets skyld, og for å kunne dele det med studentene. Det var en utvidelse av mitt akademiske arbeid. Men da hadde noen på Columbia University hørt om det, og så tok de kontakt og spurte om jeg ville bli instituttleder på Antropologisk institutt.

Så gikk veien til Manhattan. Det private Colombia er New Yorks eldste universitet, stiftet i 1754, tiltrekker seg studenter og ansatte fra hele verden. Å bli oppsøkt og ønsket av dette universitetet var en mulighet Dirks ikke kunne si nei til.

— Jeg hoppet selvsagt på muligheten til å dra til Columbia. Ikke først og fremst på grunn av at dette ville ta meg inn i administrativt arbeid, men på grunn av mulighetene det ga for å utvikle meg selv og institusjonen faglig. 

Han fortsatte med egen forskning, men fikk også mulighet til å ansette nye folk på instituttet. Han kastet ut nettet bredt:

Jobbet tett på Silicon Valley: — Stanford får æren, men det var egentlig vi på Berkeley som gjorde all jobben, sier Dirks for en forsamling universitetsledere i Tyskland.

— På denne tiden var postkoloniale studier på full fremmarsj i samfunnsvitenskapene, så jeg hadde en idé om å utvikle et postkolonialt forskersamfunn på instituttet. Men da måtte jeg jo rekruttere folk som faktisk kom fra andre deler av verden. Så jeg hentet toppforskere fra blant annet India, Sør-Afrika og Karibia. Heldigvis er det lett å rekruttere folk til Columbia — alle vil jo jobbe i New York!

Da dekanstillingen på HF-fakultetet ble ledig, mente hans tidligere øverste leder på Michigan — som siden hadde tatt veien til New York — at Dirks var mannen for jobben. 

— Jeg var to tredjedeler inn i en bok om Det britiske imperiet da spørsmålet kom. Så jeg var usikker på om jeg skulle ta jobben eller ikke. Samtidig var det andre ting i livet som skjedde samtidig som gjorde at jeg følte for å spre mine intellektuelle vinger. Vi hadde fått en baby og jeg var mindre lysten på å tilbringe lange perioder på feltarbeid på det indiske subkontinent. Og dessuten hadde jeg fått noen vanskeligheter med å komme meg inn i India på grunn av et paper jeg skrev om en politiker i som partiet hennes ikke var så glad for …

Det er som om jeg deltok i traileren til en film som nettopp har hatt premiere.

Nicholas B. Dirks

Han tok jobben.

— Det var egentlig to grunner til det. Den ene var at det ga meg muligheten til å lære mer om hvordan universitetet fungerer som en institusjon. Det andre var at alltid har hatt et ønske om å snakke og samarbeide med akademikere fra andre felt enn mitt eget. Så jeg så fortsatt på dette som en utvidelse av mitt eget akademiske virke.

— Mange akademikere ser på den administrative linjen som papirarbeid og ledelse. Litt kjedelig, om jeg tør si det. Er det mulig heller å forstå det administrative virket som et kreativt arbeid? En måte å forfølge ting du selv er opptatt av? 

— Det er et godt spørsmål. Som instituttleder hadde jeg mulighet til å styre retningen mer direkte gjennom å rekruttere interessante nye personer til kollegiet. Når man leder et fakultet, jobber man mer med større initiativer og gjennom evalueringer av instituttene. Der er det store handlingsrom — for eksempel endret vi måten vi evaluerte instituttene på slik at den store innsatsen mange la ned i undervisning ble mer synlig. 

Budsjettarbeidet var også et sentralt område for dekan Dirks, og han beskriver hvordan han måtte krangle med andre dekaner om knappe universitetsmidler. En bratt læringskurve, sier han, og det minst interessante — men kanskje viktigste, ved stillingen.

Chancellor på tur: Nick Dirks og konen Janaki Bakhle, som er professor i historie ved Berkeley, går tur med hundene Kulfi og Boo Bear høsten 2013. — Jeg har opplevd mye. Det har vært et interessant feltarbeid, sier Dirks.

Finanskrise

Da Dirks overtok lederjobben i California, var samfunnet på full fart ut av finanskrisen som hadde rammet de amerikanske universitetene hardt da den inntraff i 2008/09.

— Jeg trodde California hadde kommet lenger ut av krisen, men jeg tok feil. Det viste seg at de offentlige universitetene hadde langt større problemer enn jeg antok — og mye større problemer enn de private universitetene, som jeg kom fra.

Universiteter er veldig flinke til å bygge opp, men veldig dårlige på å kutte.

Nicholas B. Dirks

— Universiteter er veldig flinke til å bygge opp, men veldig dårlige på å kutte, mener han.

I California ble den offentlige finansieringen av universitetene kuttet med 50 prosent. På Berkeley var kuttene så omfattende at det grenset mot det absurde.

— De tok ut telefoner fra kontorene til de ansatte for å spare på telefonregningen.

Mer alvorlig var kanskje at staten kuttet lønninger til de ansatte, droppet investeringer i nybygg og vedlikehold, og doblet skolepengene for studentene. 

Dirks begynte å mistenke at noe var grunnleggende galt i amerikansk akademia.

— De vanskelige økonomiske rammene jeg hadde i min tid gjorde at jeg begynte å stille spørsmål ved om modellen er bærekraftig. Man trenger høy, langsiktig finansiering. Med en gang den reduseres, som hendte både med den offentlige støtten fra California og under finanskrisen på Columbia, er det veldig vanskelig å komme tilbake til gamle høyder. 

Sikkerhetsgjerder og høyrepopulister

De omfattende kuttene fant sted samtidig som eksplosive saker rundt seksuell trakassering kom til overflaten og ulmende uenighet spilte seg ut blant ulike studentgrupper i årene som ledet opp til Trumps valgseier i 2016. Resultatet av dette var kanskje ikke overraskende: store, jevnlige og vedvarende protester på campus — mange av dem rettet direkte mot Nick Dirks.

— Som øverste leder på Berkeley var jeg en mye mer offentlig figur enn jeg hadde sett for meg. Det var mange demonstrasjoner utenfor residensen, og i en periode var de der hver kveld. 

— Hva demonstrerte de mot?

— Det var forskjellige ting, alt fra skolepenger til ansettelser. Men gjennomgangstonen var vel at jeg var en forretningsmann som ville gjøre universitetet om til en business. Og jeg husker jeg ble veldig forundret over dette og tenkte: «Jeg, businessmann? Jeg er en akademiker, alt jeg kan om budsjetter er det jeg lærte som dekan på Columbia.»

Ikke bare protester: Smil og klemmer da Nick Dirks ønsket 600 nye bachelorstudenter velkommen til Berkeley i en seremoni utenfor residensen høsten 2013.

Av de ansatte ble han beskyldt for å være en serieadministrator, en leder som hopper fra institusjon til institusjon uten andre mål enn å fremme egen karriere. Diskusjonsklimaet på campus ble verre.

— Jeg husker et debattmøte hvor vi ble invitert av en studentforening til å diskutere fremtidens offentlige universiteter. Så snart vi inntok scenen, ble vi ropt ned av sinte studenter. Vi sto der i en halv time uten å få sagt et eneste ord. 

Nick forteller at hans kone begynte å gi uttrykk for å være engstelig for å være alene i huset. Han ble konfrontert av sinte studenter på handleturen, og det dukket opp memes med Nick som ufrivillig hovedperson. Politiet vurderte situasjonen som så alvorlig det ble lagt planer om å stenge huset inne bak høye sikkerhetsgjerder. Det førte til at media luktet blod og fremstilte det som at han gjemte seg fra folket. Demonstrantene utenfor huset ropte taktfast «Dirks Dirks you can't hide, we can see your greedy side».

Chancellor Dirks og familien begynte å få nok. Etter fire år som toppleder ved Berkeley ga han beskjed om at han ville gå av, og forlot campus i midten av 2017. 

Kutt og konflikt

Da Dirks skiftet karrierevei og sluttet seg til administratorenes rekker tidlig på 2000-tallet, var det ikke uten reaksjoner.

— Da jeg begynte på Columbia var det kolleger som så på meg som om jeg var en person med to hoder, at jeg gikk over til den mørke siden. 

— Mistet du venner da du ble leder?

— Ja, jeg skriver litt om det i boken. Det var noen vennskap som ble vanskelige i disse posisjonene. Jeg lærte at vennskap er ganske komplisert.

Konflikter rundt økonomi var det nok av: mellom kolleger, mellom de vitenskapelige ansatte og administrasjonen, og mellom de ansatte og ledelsen.

— Det var ikke så annerledes enn man kan lese om i campusromaner, noen ganger var det egentlig bedre underholdning å se det spille ut live. Konflikt er en del av campuskulturen. Alle tenker først og fremst på sitt eget fagfelt, noe som kanskje faller naturlig for akademikere. Men jeg skulle ønske flere tenkte på universitetet som en helhet.

Tillitskrise: Tillit er lett å miste, men veldig vanskelig å gjenopprette, sier Nick Dirks. — Det er en del dårlige omen for fremtiden.

Fremtidsruiner?

Hvordan vil fremtiden for universitetet se ut? Det er til dels dette Nick Dirks har satt seg fore å svare på i boken han nylig har utgitt. Det at universitetet er en gammel institusjon har vært brukt som et argument for at de også vil klare seg også fremover. Nick Dirks er ikke nødvendigvis helt enig.

— Ja, universiteter har eksistert i tusen år, men de er samtidig skjøre og ganske dårlige på styring. Jeg skriver en del om at jeg ikke ser hvordan den økonomiske modellen lenger er bærekraftig, og jeg frykter konsekvensene for tapet av tillit både våre institusjoner og forskere lider av. Tillit er lett å miste, men veldig vanskelig å gjenopprette. Det er en del dårlige omen for fremtiden.

I boken viser han til historikeren Ronald Musto, som i sin bok The Attack on Higher Education hevdt at universitetene som institusjon kan komme til å forsvinne i løpet av de neste tiårene — på samme måte som klostervesenet ble oppløst i overgangen til den moderne tid.

— Det er lett å fremstille akademia i samtiden som en undergangshistorie, men jeg er opptatt av at vi har behov for universitetene våre. De har en enestående rolle i samfunnet — en fri institusjon som jobber for å forstå ting bedre. Mange av spørsmålene jeg lurte på som fersk student høsten 1968, lurer jeg fortsatt på. Og det er denne formen for selvkritikk og et ønske om forandring som bør drive oss.

Epilog: Here we go again

De siste månedene Nick Dirks tilbrakte som leder på Berkeley ble alt annet enn kjedelige, for i november året før ble Donald Trump valgt som USAs 45. president. Universitetene var blant de mange slagmarkene mellom Trump-supportere og -motstandere, og han beskriver konfrontasjoner på campus da Milo Yiannopoulos, en høyrepopulistisk figur som frontet Trump, var invitert av en konservativ studentforening for å tale. Antifa-demonstranter og tilhengere av Trump gikk i klinsj.

— Protestene som oppsto førte til skader for over en million kroner på campus. Og jeg våknet opp dagen etter til at den amerikanske presidenten tvitret «If U.C. Berkeley does not allow free speech (...) — NO FEDERAL FUNDS?»

Det var en ny virkelighet i USA. Men Dirks hadde funnet en vei ut.

Nå, høsten 2023, står amerikanerne fremfor nok et veivalg. Det amerikanske presidentvalget vil — sannsynligvis — bli et valg mellom sittende president Joe Biden og tidligere president Donald J. Trump.

— Here we go again. Er du klar for en ny runde med Trump?

— Jeg tror ikke det vil være noen overraskelse for Khronos lesere at jeg mener Donald Trump har vært en katastrofe for USA. Han har ingen interesse av høyere utdanning og forskning, alt han vil er å nøre opp under populære fordommer mot akademikere og intellektuelle. 

— Hvilken rolle har egentlig en president i amerikansk akademia?

— Universitetene i USA er enten privateide eller kontrollert av delstatene, begge deler utenfor ansvarsområdet til de føderale myndighetene. Men det er ting en president kan gjøre likevel. Man har et nasjonalt forskningsbudsjett og felles lover rundt opptak, for eksempel. Jeg er også bekymret for at han vil finne på å skattlegge de store donasjonene som er med å drive amerikanske universiteter, eller gjøre det politisk vanskelig for donorer å gi penger til universiteter.

Dirks frykter at det vil komme nye angrep på den akademiske friheten i løpet av valgkampen. 

— Vi har allerede sett det i høringene som har vært i Kongressen med presidenter og andre universitetsledere. Da leste noen av representantene opp navn på enkelte akademikere og spurte: Hvorfor sparker du ikke dem? Det føles mer og mer som Mc-Carthy-perioden.

— Ser du noen vei ut av denne situasjonen?

— Vel, det beste hadde jo vært om Trump ikke blir valgt! Men samtidig mener jeg at universitetene selv må bli flinkere til å kommunisere hva det er de bidrar med og hva de ikke bidrar med. 

Powered by Labrador CMS