Debatt ● Karl Philip Lund
Det er ikke stjeling å lære
Det handler ikke om å velge mellom papir og KI, men om å møte studentene der de faktisk lærer. Nekter vi dem det, risikerer vi å gjøre norsk faglitteratur irrelevant, skriver høyskolelektor Karl Philip Lund.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Sykepleierstudentene Ronja og Ida i Stavanger fortalte nylig til NRK at de heller bruker ChatGPT enn å lese pensumbøker. De gjør det ikke fordi de vil jukse, men fordi kunstig intelligens forklarer stoffet raskere og enklere.
Når Trine Skei Grande i Forleggerforeningen svarer med å kalle dette «stjeling», forteller det meg at vi har et større problem enn studentenes leselyst.
Vi har et system som ikke forstår hvordan læring faktisk skjer i 2025.
Jeg har selv undervist hundrevis av studenter som knapt åpner pensumbøkene. De søker, spør og diskuterer i kunstig intelligens, og de gjør det med en nysgjerrighet jeg ønsker å forsterke — ikke stoppe. Likevel sitter vi fast i et lovverk som antar at læring skjer slik den gjorde da jeg selv studerte, ved å lese tunge papirbøker fra perm til perm.
Bokloven fra 2024 regulerer fastpris, rabatter og distribusjon — men sier ingenting om hvordan bøker kan brukes i læringsteknologi. Resultatet er at norske fagbøker blir usynlige i KI-verktøy som ChatGPT og NotebookLM, mens engelske bøker ligger åpent tilgjengelige.
I USA avgjorde en føderal domstol i sommer at AI-selskapet Anthropic ikke brøt opphavsretten ved å bruke lovlig kjøpte bøker til å trene språkmodeller. Retten mente bruken var transformativ — den skadet ikke forfatterne, men skapte nye læringsmuligheter.
I Norge sier Forleggerforeningen det motsatte: Å bruke pensumbøker sammen med KI er «som å stjele». Det er en anakronisme. Når studentene ikke kan bruke norske bøker i moderne læringsverktøy, taper både fagmiljøene og forfatterne.
I 2025 bør norske studenter kunne lese, lytte og lære på formatet de selv velger – uten å være redde for å bryte loven.
Da musikkbransjen sto overfor digitalisering, møtte de den med forbud og moralske pekefingre. Det gikk ikke så bra. Løsningen ble Spotify — en modell der lytterne fikk tilgang og artistene fikk betalt.
Vi trenger det samme for lærebøker. Et system der norske fagbøker kan integreres i KI-verktøy på lovlig og rettferdig vis. Der forfattere får kompensasjon, og studentene får oppdatert og tilgjengelig kunnskap.
Dette handler ikke om å velge mellom papir og KI, men om å møte studentene der de faktisk lærer. Når vi nekter dem det, risikerer vi å gjøre norsk faglitteratur irrelevant. I 2025 bør norske studenter kunne lese, lytte og lære på formatet de selv velger — uten å være redde for å bryte loven.
Mitt forslag er enkelt: Moderniser bokloven slik at norske lærebøker kan brukes i kunstig intelligens på en måte som gagner både studenter, forfattere og utdanningsinstitusjoner.
Å bruke teknologi for å forstå pensum er ikke stjeling. Det er læring.
