Et møte som kunne ha vært en e-post?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Om Tom Karp har rett må det være mange og lange møter i lederismens land, blant lederne, men også i såkalte allmøter hvor ledelsen i monologer informerer de ansatte fra diverse leder- og styremøter.

For det er jo lederne og administrasjonen som er de virkelige ansatte i lederismens land, ikke de fagansatte.

Debatt ● Tom Karp og Trond Blindheim

— Det er blitt så mange ledere at det er vanskelig å få øye på kjernevirksomheten for bare ledelse

Jeg husker med gru møte-fetisjismen fra 1990-tallet. Da informerte man om møter man skulle på og deres agendaer på mandager, og på onsdager refererte man fra møtene man hadde vært på.

Det ble mange og tragisk kjedelige møter av slik møtekultur, og det tok tid fra kjerneoppgavene.

På senteret jeg leder, Senter for forskning på pandemier & samfunn (PANSOC) på OsloMet, bestemte vi i 2020 da vi startet opp, at vi ikke skulle ha faste, administrative allmøter med de ansatte.

Debatt ● Terje Tellefsen

Tid er penger og penger er tid

Vi har holdt det vi lovte. Det er et gode for alle.

Hver gang vi møtes har vi diskutert fag, en ny artikkel, skrevet av oss eller av andre, eller vi har diskutert en søknad om forskningsmidler.

Vi har også hatt årlige seminarer med overnatting, såkalte skriveseminarer («writing retreats»), hvor vi skriver, diskuterer pågående fagartikler, og hvor vi har prøvd å formulere visjoner for fremtiden og slikt.

Dette lar seg gjøre med flat struktur, hvor vi aldri er mer enn 5 til 15 ansatte og studenter, og hvor undertegnede forskningsleder er mye til stede, prater med og gir tilbakemeldinger til de ansatte hver dag, spiser lunsj sammen og har en del sosiale begivenheter sammen også.

Dette er svært effektivt i små fagenheter og alle kan fult ut konsentrere seg om kjerneoppgavene forskning, veiledning, formidling og (gjeste) forelesninger.

Debatt ● svenn-erik mamelund

Engelsk til besvær?